Selveste Kråka
Blir kjent med forumet
Jeg vil dele litt av vår historie med dere her inne, jeg har jo vanket her siden begynnelsen av 2006.
Dessverre er det ikke en solskinnshistorie denne gangen...
Vi mistet vår lille Johanne 23 juni, hun kom med planlagt keisersnitt i uke 38, var stor og flott og helt perfekt. 4195 gram og 53 cm, masse mørkt hår og veldig lik sine storesøsken. Aldeles nydelig!
Alt var fryd og gammen i en liten time, så fikk hun pusteproblemer og hjertet stoppet. De jobbet med henne i 2,5 timer, men fikk ikke hjertet til å slå selv igjen... Hun fikk komme i armene mine for å dø...
Hjertene våre gikk i tusen biter...
Vi var i sjokk da, og vi er i sjokk enda... Ingen vet enda hva som skjedde, og kanskje får vi aldri vite det..
Tilbake sitter vi foreldre med en datter for lite, og to spente søsken fikk aldri den lillesøsteren de hadde gledet seg til skulle komme...
Eller vi fikk henne jo, men vi fikk ikke beholde henne... Skuffelsen er stor, sorgen og sinne likeså. Hvorfor oss? Hva skjedde? Hvorfor kan ikke lillesøster komme hjem sammen med oss?
Er det virkelig oss dette skjer med? Kan noen vekke oss fra dette marerittet??
Tusen spørsmål, tusen tomme svar... Tårer, skuffelse, knuste drømmer...
Armene våre er så tomme, hjertene våre så full av kjærlighet og savn til henne...
Jeg aner ikke hvordan vi skal komme oss gjennom dette, det føles som man blir sugd inn i et svart hull, som på en måte omslutter oss og holder på å kvele oss...
Nå, 2 mnd etter at vi mistet henne, virker det som om det går lengre tid mellom hver gang vi klarer å fungere noenlunde normalt. Jeg syns dagene er mørkere, vi er tausere, tankene tyngre, savnet så dypt, sorgen så stor.
Sorgen over alt som ikke ble...
Uansett hva jeg gjør, tenker jeg at "dette skulle jeg egentlig ikke gjøre nå, egentlig skulle jeg sikkert ammet nå, eller gått en tur med barnevognen, eller skiftet en bleie osv " Klarer ikke fri meg fra slike tanker..
Søsteren min fikk en jente 9 dager før Johanne ble født, og vi hadde så mange planer for alt vi skulle gjøre sammen, trilleturer, barseltreff og besøk. Men så døde Johanne, og ingenting ble som vi hadde planlagt...
Jeg har ikke sett tantejenta mi siden før begravelsen.. Klarer det ikke enda...
Begravelsen ja... Tenk at vi har begravd henne... Tenk at vi faktisk har klart å planlegge å gjennomført en begravelse. Til vårt eget barn! Vår baby. Vår lillesøster Johanne...
Jeg fatter det bare ikke.. Men det ble en fin og utrolig trist begravelse. Et verdig farvel, er det ikke det det heter?
Hun fikk mye kjærlighet med seg på veien, vår lille Johanne..
Kommer jeg noengang til å bli glad igjen?? På ordentlig??
Vi kikker på gravsteiner, mens jeg tenker på hvor sykt det er...var jo ikke gravstein vi skulle kjøpe til jenta vår, det var jo klær, leker, bleier osv. Samtidig vil jeg ha verdens fineste gravstein til henne... Er jo liksom ikke så mye annet vi kan gi henne...
Føler jeg blir smågal av alle tanker og tårer for tiden..
Er så hjerteskjærende når ungene spør om lillesøster, hvorfor hun ikke virket, hvorfor hun ikke kan komme hjem.. Vi hadde jo lovet de en lillesøster, jeg føler vi har lurt de, så jeg skjønner godt at de er skuffet og sint...
De vil på kirkegården og hente henne hjem, de skulle til og med ha spader med, for de skulle grave henne opp, hun lå jo så langt nede....
Mammahjertet mitt revner litt for hver gang, jeg er redd det skal gå helt i stykker snart...
Så, her er vi idag, vi strever og famler oss fram til en hverdag igjen uten vår lille nydelige lillesøster Johanne.
I morgen er det 2 mnd siden vi mistet henne, og jeg merker at merkedagene er ekstra tunge. Tenk at det allerede er 2 mnd siden, samtidig som tiden på en måte har stått stille.
Savnet etter alt som ikke ble blir mer og mer tydelig...
Dette ble langt, men takk for at du leste.
Legger ved et dikt jeg har skrevet til vår lille hjerteperle:
Hjerteperler
Den lammer oss
Slår oss helt ut
Vi puster, men lever ikke
eksisterer bare
Sorgen skjærer hjertet vårt
i småbiter
lenge
Sprer bitene, lager kaos
Tiden hjelper oss
finner alle de små
pusslespillbitene
av hjertene våre
setter de sammen igjen
nesten
slik de var
Føyer til en liten perle..
Dessverre er det ikke en solskinnshistorie denne gangen...
Vi mistet vår lille Johanne 23 juni, hun kom med planlagt keisersnitt i uke 38, var stor og flott og helt perfekt. 4195 gram og 53 cm, masse mørkt hår og veldig lik sine storesøsken. Aldeles nydelig!
Alt var fryd og gammen i en liten time, så fikk hun pusteproblemer og hjertet stoppet. De jobbet med henne i 2,5 timer, men fikk ikke hjertet til å slå selv igjen... Hun fikk komme i armene mine for å dø...
Hjertene våre gikk i tusen biter...
Vi var i sjokk da, og vi er i sjokk enda... Ingen vet enda hva som skjedde, og kanskje får vi aldri vite det..
Tilbake sitter vi foreldre med en datter for lite, og to spente søsken fikk aldri den lillesøsteren de hadde gledet seg til skulle komme...
Eller vi fikk henne jo, men vi fikk ikke beholde henne... Skuffelsen er stor, sorgen og sinne likeså. Hvorfor oss? Hva skjedde? Hvorfor kan ikke lillesøster komme hjem sammen med oss?
Er det virkelig oss dette skjer med? Kan noen vekke oss fra dette marerittet??
Tusen spørsmål, tusen tomme svar... Tårer, skuffelse, knuste drømmer...
Armene våre er så tomme, hjertene våre så full av kjærlighet og savn til henne...
Jeg aner ikke hvordan vi skal komme oss gjennom dette, det føles som man blir sugd inn i et svart hull, som på en måte omslutter oss og holder på å kvele oss...
Nå, 2 mnd etter at vi mistet henne, virker det som om det går lengre tid mellom hver gang vi klarer å fungere noenlunde normalt. Jeg syns dagene er mørkere, vi er tausere, tankene tyngre, savnet så dypt, sorgen så stor.
Sorgen over alt som ikke ble...
Uansett hva jeg gjør, tenker jeg at "dette skulle jeg egentlig ikke gjøre nå, egentlig skulle jeg sikkert ammet nå, eller gått en tur med barnevognen, eller skiftet en bleie osv " Klarer ikke fri meg fra slike tanker..
Søsteren min fikk en jente 9 dager før Johanne ble født, og vi hadde så mange planer for alt vi skulle gjøre sammen, trilleturer, barseltreff og besøk. Men så døde Johanne, og ingenting ble som vi hadde planlagt...
Jeg har ikke sett tantejenta mi siden før begravelsen.. Klarer det ikke enda...
Begravelsen ja... Tenk at vi har begravd henne... Tenk at vi faktisk har klart å planlegge å gjennomført en begravelse. Til vårt eget barn! Vår baby. Vår lillesøster Johanne...
Jeg fatter det bare ikke.. Men det ble en fin og utrolig trist begravelse. Et verdig farvel, er det ikke det det heter?
Hun fikk mye kjærlighet med seg på veien, vår lille Johanne..
Kommer jeg noengang til å bli glad igjen?? På ordentlig??
Vi kikker på gravsteiner, mens jeg tenker på hvor sykt det er...var jo ikke gravstein vi skulle kjøpe til jenta vår, det var jo klær, leker, bleier osv. Samtidig vil jeg ha verdens fineste gravstein til henne... Er jo liksom ikke så mye annet vi kan gi henne...
Føler jeg blir smågal av alle tanker og tårer for tiden..
Er så hjerteskjærende når ungene spør om lillesøster, hvorfor hun ikke virket, hvorfor hun ikke kan komme hjem.. Vi hadde jo lovet de en lillesøster, jeg føler vi har lurt de, så jeg skjønner godt at de er skuffet og sint...
De vil på kirkegården og hente henne hjem, de skulle til og med ha spader med, for de skulle grave henne opp, hun lå jo så langt nede....
Mammahjertet mitt revner litt for hver gang, jeg er redd det skal gå helt i stykker snart...
Så, her er vi idag, vi strever og famler oss fram til en hverdag igjen uten vår lille nydelige lillesøster Johanne.
I morgen er det 2 mnd siden vi mistet henne, og jeg merker at merkedagene er ekstra tunge. Tenk at det allerede er 2 mnd siden, samtidig som tiden på en måte har stått stille.
Savnet etter alt som ikke ble blir mer og mer tydelig...
Dette ble langt, men takk for at du leste.
Legger ved et dikt jeg har skrevet til vår lille hjerteperle:
Hjerteperler
Den lammer oss
Slår oss helt ut
Vi puster, men lever ikke
eksisterer bare
Sorgen skjærer hjertet vårt
i småbiter
lenge
Sprer bitene, lager kaos
Tiden hjelper oss
finner alle de små
pusslespillbitene
av hjertene våre
setter de sammen igjen
nesten
slik de var
Føyer til en liten perle..
Har ikke ord! Kondolerer!
Livet er urettferdig, og dere har min dypeste medfølelse!