"Alle" sier de vil føde...

[TM85]

Det vil ikke jeg!!! Har hatt god innstilling frem til nå, men nå har det snudd 360 grader Jeg vil ikke føde, hu kan bare være der inne.
Jada, jeg vet jo at hu må ut på en eller annen måte. Skulle ønske jeg bare sov under den prosessen og våknet opp uthvilt med en baby ved siden av meg.

Hvorfor får jeg så hetta nå da? Skjønner det bare ikke Flere?

 

[August16spire]

Kan plutselig få en bølge over meg av skrekk at det store inni magen faktisk skal ut nå. Hjelper ikke på at det er tredje gangen. Er så redd noe skal skje underveis, at jeg ikke skal få til, og skulle også ønske jeg kunne ha sovet meg igjennom det

 

[FirstTimer☺️]

Jo mer der nærmer seg, jo mer skremt blir jeg Jeg prøver å la være å tenke på det. At det er en prosess jeg må gjennom og at kroppen takler det. Prøver å skru av hodet og bare følge kroppen. Kjenner meg igjen i hva du sier. Jeg har vært helt ok med å føde siden uke 28 når jeg fikk vite at jeg ikke trengte ks...frem til ei uke siden. Da begynte panikken å snike. Men, prøver å tenke at dette klarer vi (frøet og jeg). Noen dager er bedre enn andre. Klem

 

[Mamamoo13]

Det er en helt normal følelse. Jeg fikk den både sist svangerskap og nå. Heldigvis så omstiller kroppen seg veldig raskt når noe skjer. Da kommer instinktene fram og du blir ikke å tenke så mye. Jeg har grått og ligget mye våken om nettene i det siste i ren frykt. Om dagene tenker jeg ikke så mye. Men om nettene sniker det på. Så du er ikke alene om å ha det sånn <3

 

[Minti]

Samme her..en stund er jeg helt klar for at ting skal skje. I neste øyeblikk blir jeg livredd, til tross for at dette er tredje gang. Hatt panikk senest i dag og blir kvalm av å se på fødebagen når jeg går forbi den Panikken har roet seg de to andre gangene, så satser på at den gjør det denne gangen også.

 

[Frk. H]

Tja. Når folk har spurt om jeg gruer meg, så svarer jeg nei momentant. Men egentlig veit jeg ikke. Har ikke turt å føle på det, eller tenke over saken. Jeg tør ikke å la meg få panikk, men begynner å kjenne litt på den følelsen som ligger helt nederst. Den jeg har pakka bort hele veien. Håper jeg klarer å la den ligge til dagen kommer, og jeg bare er nødt til å ta det "step by step"

 

[Mamma456]

Jeg har hatt mer panikk for denne fødselen enn den forrige. Tenkt mye på alt som kan gå galt, likevel tenker jeg at dette er noe kroppen er laget for og til også er det mange flinke folk på sykehuset som vet hva de skal gjøre og hjelper meg hvis det skulle skje noe Sist fikk jeg hvetfall en indre kraft som gjorde at jeg var veldig klar da riene kom

 

[Karius]

Har ikke panikk men gruer meg veldig denne gangen, hadde en dårlig start sist og frykter gjentagelse. Det er nok mange følelser og hormoner i sving hos oss alle. Vi blir nok plutselig klar når ting er i gang skal du se.

 

[TM85]

Så "bra" at det er flere som føler det slik - da er jeg ikke alene med det om dere skjønner
Ja det er gang nr 3, men jeg hadde det ikke slik med de andre. Trodde jeg hadde fått bearbeidet begge de fødslene godt nok, til at denne gangen skulle det føles "ok". Men nei. Får satse på å bli klar når det skjer og ikke få helt panikkanfall denne gangen

 

[Lykkespire<3]

Dette er min 5 fødsel, og jeg har gledet meg hele tiden til tross for veldig varierte fødsler. Den siste i 2014 var traumatisk både, for meg og Mannen min. Jeg hadde ei fantastisk Jordmor, og en fantastisk legestudent som var straks ferdig utdannet som var mine klipper når det sto på. Og det er dette jeg minner meg selv på om negative tanker sniker seg inn i hodet mitt. At når det gjelder så er de utrolig flinke.
Jeg hadde plutselig urolige tanker 1-2 netter sist uke. Da gikk jeg rett til mannen, og sa i fra om hva jeg hadde tenkt. At han måtte huske at han var min stemme under fødselen. At han må delta med alt av omsorg, og oppmuntre meg. Om jeg ber om noe, men ikke blir hørt må han sette ned foten, og bakke meg opp. Og ellers ha en positiv innstilling, og hjelpe meg med hva jeg måtte trenge av han under vegs uten, og sette begrensninger. Jeg vil at vi denne gang skal være et team, og stå sammen.
Få en fin opplevelse, og en oppreisning for den hjelpeløsheten vi følte sist.
Etter jeg hadde fått sagt i fra om dette følte jeg meg mye bedre. Det er viktig, og sette ord på hva en er engstelig for. Jeg følte at etter, og ha satt ord på ting roet det seg i hodet mitt. Og nå gleder jeg meg igjen, og husker på alt det positive jeg setter pris på ved en vaginal fødsel

 

[verpesyk]

Jeg har ikke tenkt eller grudd meg tidligere, og dette er første gangen jeg skal føde, men bølgen av redsel kom i midten av juli da jeg lå en en natt med smertefulle "braxton hicks" og trodde han skulle komme 1,5 mnd før tida og prematur. Stresser fordi jeg må ha antibiotika intravenøst under aktiv fødsel pga GBS og fordi jeg enda ikke vet hvilket sykehuset jeg skal føde på... De må gjøres noen vurderinger i løpet av uka som kommer. Aner jo egentlig ikke hvor jeg skal ringe om det plutselig er i gang. Glad jeg skal på innskriving i dag på det nærmeste sykehuset og håper på flere svar, men tenker det å komme inn på fødeavdelingen/kvinneklinikken i dag vil gjøre alt enda mer virkelig. Ikke rart jeg har sittet med diaré på doen 2 ganger siden kl 06 i morges Åhoi.

 

[alltidrosa]

Jeg kjenner følelsen . Hjelper ikke at jeg har vært inne til samtale 3 ganger med sykehuset ang panikken hvor de ikke hører på meg. Frustrerende .
Den forje min stanget i bekkenet super lenge før de forstod det hadde det gått 26 timer . Ser ut som nr 2 heller aldri skal komme seg ned i bekkenet (likt nr1) men på sykehuset sier de at du får dette til. Du trenger ikke være redd....
Ja for det hjelper at du forteller meg hva jeg skal føle.... Omg.

 

[EvigOptimist]

Her går det veldig opp og ned, enkelte dager føler jeg meg skikkelig klar, andre dager ikke i det hele tatt Rart det der!
Håper hun velger å komme en av dagene fødemotivasjonen er på topp