Jeg må bare lage meg ei dagbok her inne tenker jeg nå.
En plass til å samle mine tanker og følelser fremover nå
Oppsummerer løpet frem til nå :
Spira vår satt på pp2, 25 april testa jeg positiv til tross for mensen . Bare visste at det var noe annerledes
Midten av mai begynte jeg å bli ille kvalm, i slutten av mai ble jeg innlagt på sykehuset med diagnosen hyperemesis , og fikk væske + afipran intravenøst . Etter to dager skulle jeg skrives ut, og mens jeg venta på at siste intravenøspose skulle bli ferdig så gikk jeg på do, og kjente noe kom ut av meg, da såg d ut som jeg hadde tømt rødvin i do og det var to klumper der. Glemmer aldri den følelsen jeg fikk i kroppen da, visste at nå var det over . Lege og sykepleiere fikk se på klumpene og sa også at her har d gått galt. Ble sendt på ul for å bekrefte det,
Sjokket var stort da bamsemums lå og koste seg med bankende hjerte .
Legen sa han såg to, men så såg han en, å så sa han ikke mere . Kunne ikke garantere noe . Blødningene avtok de neste 24 t og jeg ble utskrivd .
Fra den uka, (uke 9) og t.o.m uke 13 så spottet jeg mer eller mindre daglig og var på flere ul som viste at lille hadde det fint og ingen grunn til blødning. Jeg og sambo har slått Oss til ro med at det kan ha vært en tvilling som falt ifra .
Disse ukene var ett følelsesmessig mareritt . Turte aldri å slappe av . Men så stoppet det, å endelig kunne jeg se fremover
På OUL 4 august fikk vi se en liten krabat som låg opp ned og var svært aktiv . Magefølelsen min om at det er ei lita jente mente også JM at stemte
Jeg har kjent små deilige bevegelser daglig siden uke 18 ca og føler meg vekdig knyttet til dette lille mennesket nå.
Jeg er livredd for at noe skal skje henne , og frykten fra forrige svangerskap har kommet for fult , da jeg holdt på å miste gutten min i uke 34
Heldigvis skal vi på jevnlige UL undersøkelser fremover mot termin så jeg håper og tror at hvis oksygentilførselen igjen skal bli tett som til han så oppdages det såpass tidlig at det går bra
En plass til å samle mine tanker og følelser fremover nå
Oppsummerer løpet frem til nå :
Spira vår satt på pp2, 25 april testa jeg positiv til tross for mensen . Bare visste at det var noe annerledes
Midten av mai begynte jeg å bli ille kvalm, i slutten av mai ble jeg innlagt på sykehuset med diagnosen hyperemesis , og fikk væske + afipran intravenøst . Etter to dager skulle jeg skrives ut, og mens jeg venta på at siste intravenøspose skulle bli ferdig så gikk jeg på do, og kjente noe kom ut av meg, da såg d ut som jeg hadde tømt rødvin i do og det var to klumper der. Glemmer aldri den følelsen jeg fikk i kroppen da, visste at nå var det over . Lege og sykepleiere fikk se på klumpene og sa også at her har d gått galt. Ble sendt på ul for å bekrefte det,
Sjokket var stort da bamsemums lå og koste seg med bankende hjerte .
Legen sa han såg to, men så såg han en, å så sa han ikke mere . Kunne ikke garantere noe . Blødningene avtok de neste 24 t og jeg ble utskrivd .
Fra den uka, (uke 9) og t.o.m uke 13 så spottet jeg mer eller mindre daglig og var på flere ul som viste at lille hadde det fint og ingen grunn til blødning. Jeg og sambo har slått Oss til ro med at det kan ha vært en tvilling som falt ifra .
Disse ukene var ett følelsesmessig mareritt . Turte aldri å slappe av . Men så stoppet det, å endelig kunne jeg se fremover
På OUL 4 august fikk vi se en liten krabat som låg opp ned og var svært aktiv . Magefølelsen min om at det er ei lita jente mente også JM at stemte
Jeg har kjent små deilige bevegelser daglig siden uke 18 ca og føler meg vekdig knyttet til dette lille mennesket nå.
Jeg er livredd for at noe skal skje henne , og frykten fra forrige svangerskap har kommet for fult , da jeg holdt på å miste gutten min i uke 34
Heldigvis skal vi på jevnlige UL undersøkelser fremover mot termin så jeg håper og tror at hvis oksygentilførselen igjen skal bli tett som til han så oppdages det såpass tidlig at det går bra