*snart mamma*
Flørter med forumet
Før fødselen tok jeg det faktisk for gitt at vi kom til å få en frisk, liten jente. Vi hadde vært på flere UL og sett at alt sto bra til med gullet. Jeg hadde også et
drømme-svangerskap uten noen plager i det hele tatt, jeg kunne til og med trene de siste ukene. Ikke ett sekund tenkte jeg på noe annet enn at det skulle gå bra, de tankene hadde jeg kun hatt frem til første UL.
Selve fødselen isolert sett synes jeg var det kuleste jeg har opplevd. Det ble en tøff fødsel siden hun nesten satt bom fast og måtte hjelpes ut med sugekopp. Alt foregikk helt uten smertestillende, men følte aldri at jeg mistet kontrollen og jeg tenkte hele tiden at "smertene blir ikke verre enn jeg kan takle". Jeg skjønte mot slutten at det var dramatisk, de ga beskjed om at de satte igang forberedelser til hasteKS i tilfelle hun ikke kom ut på de neste riene. Jeg hadde nesten ikke rier, så endte med at jeg klarte å presse henne ut på viljen, ved hjelp av sugekoppen da. Jeg besvimte flere ganger og sprengte blodkarene i og rundt øyet, så det så ut som jeg var banket opp i dagene etterpå
De hadde gitt beskjed om at de kom til å ta henne med seg med en gang hun kom ut. Det føltes alikevel ikke dramatisk, alle beholdt roen og jeg trodde ikke det var så ille.
Det viste seg at hun hadde fått altfor lite oksygen mot slutten av fødselen, og var i den tilstanden man er i ved drukning. det eneste som fungerte på henne var at hjertet fortsatt slo... Hun fikk 2-3-3 på Apgar-testen, hun fikk etterhvert litt uttelling for at blåfargen forsvant da de begynte å puste for henne.
Kort fortalt er behandlingen at de kjøler babyen ned til 33,5 grader i 72 timer. I løpet av denne tiden skal hjernen ha minst mulig stimulering. Det betyr at vi ikke skulle stryke på henne, snakke med henne og kunne selvsagt ikke holde henne. Jeg så henne først fem timer etter fødselen, der hun lå nedkjølt, kald og sovende. Nå i ettertid har det slått meg hvor dramatisk det var. At jeg fødte et barn som jeg ikke kunne gi den omsorgen og kjærligheten man gir sitt nyfødte barn.
I løpet av disse 72 timene kunne de ikke si noe om hvor omfattende skadene var. Hun kunne være alt fra alvorlig hjerneskadet med Celebral Parese til helt frisk, det var umulig å si noe om sannsynligheten. Det var de tøffeste 72 timene i mitt liv. Vi prøvde å tenke positivt og jeg ser nå at vi var i en liten boble. Jeg pumpet meg hver fjerde time, og følte hvertfall da at jeg bidro med noe, hun fikk morsmelk fra meg fra starten, men i sonde.
Kort fortalt så endte det med at behandlingen var svært vellykket og da de tok MR av hjernen kunne de ikke finne noen skader. Så litt over en uke etter fødselen kunne vi dra hjem fra intensivavdelingen med en frisk jente. Jeg kommer aldri til å glemme første gang jeg fikk holde henne. Fire dager gammel og med ledninger overalt. Men det var et magisk øyeblikk hvor jeg følte at vi hørte sammen!
Jeg takker hver kveld - selv etter tøffe dager - for at vi har vært så heldige og fått en liten datter og tenker over hvor nærme vi var. Følelsene blusset opp igjen etter nyhetsoppslag om komplikasjoner ved fødsler som fører til barn med skader. Så nå tar jeg ikke barn for gitt og uansett hva som skjer er de små mirakler <3
drømme-svangerskap uten noen plager i det hele tatt, jeg kunne til og med trene de siste ukene. Ikke ett sekund tenkte jeg på noe annet enn at det skulle gå bra, de tankene hadde jeg kun hatt frem til første UL.
Selve fødselen isolert sett synes jeg var det kuleste jeg har opplevd. Det ble en tøff fødsel siden hun nesten satt bom fast og måtte hjelpes ut med sugekopp. Alt foregikk helt uten smertestillende, men følte aldri at jeg mistet kontrollen og jeg tenkte hele tiden at "smertene blir ikke verre enn jeg kan takle". Jeg skjønte mot slutten at det var dramatisk, de ga beskjed om at de satte igang forberedelser til hasteKS i tilfelle hun ikke kom ut på de neste riene. Jeg hadde nesten ikke rier, så endte med at jeg klarte å presse henne ut på viljen, ved hjelp av sugekoppen da. Jeg besvimte flere ganger og sprengte blodkarene i og rundt øyet, så det så ut som jeg var banket opp i dagene etterpå
De hadde gitt beskjed om at de kom til å ta henne med seg med en gang hun kom ut. Det føltes alikevel ikke dramatisk, alle beholdt roen og jeg trodde ikke det var så ille.Det viste seg at hun hadde fått altfor lite oksygen mot slutten av fødselen, og var i den tilstanden man er i ved drukning. det eneste som fungerte på henne var at hjertet fortsatt slo... Hun fikk 2-3-3 på Apgar-testen, hun fikk etterhvert litt uttelling for at blåfargen forsvant da de begynte å puste for henne.
Kort fortalt er behandlingen at de kjøler babyen ned til 33,5 grader i 72 timer. I løpet av denne tiden skal hjernen ha minst mulig stimulering. Det betyr at vi ikke skulle stryke på henne, snakke med henne og kunne selvsagt ikke holde henne. Jeg så henne først fem timer etter fødselen, der hun lå nedkjølt, kald og sovende. Nå i ettertid har det slått meg hvor dramatisk det var. At jeg fødte et barn som jeg ikke kunne gi den omsorgen og kjærligheten man gir sitt nyfødte barn.
I løpet av disse 72 timene kunne de ikke si noe om hvor omfattende skadene var. Hun kunne være alt fra alvorlig hjerneskadet med Celebral Parese til helt frisk, det var umulig å si noe om sannsynligheten. Det var de tøffeste 72 timene i mitt liv. Vi prøvde å tenke positivt og jeg ser nå at vi var i en liten boble. Jeg pumpet meg hver fjerde time, og følte hvertfall da at jeg bidro med noe, hun fikk morsmelk fra meg fra starten, men i sonde.
Kort fortalt så endte det med at behandlingen var svært vellykket og da de tok MR av hjernen kunne de ikke finne noen skader. Så litt over en uke etter fødselen kunne vi dra hjem fra intensivavdelingen med en frisk jente. Jeg kommer aldri til å glemme første gang jeg fikk holde henne. Fire dager gammel og med ledninger overalt. Men det var et magisk øyeblikk hvor jeg følte at vi hørte sammen!
Jeg takker hver kveld - selv etter tøffe dager - for at vi har vært så heldige og fått en liten datter og tenker over hvor nærme vi var. Følelsene blusset opp igjen etter nyhetsoppslag om komplikasjoner ved fødsler som fører til barn med skader. Så nå tar jeg ikke barn for gitt og uansett hva som skjer er de små mirakler <3
og såå utroooolig takknemlig for at jeg har fått min lille. Kan ikke tenke meg hvordan det er å ha gått i ca 40 uker, gledet seg over en fremtid med babyen og alt man har gjort klart til babyen, også bare gikk det ikke sånn som det skulle. TENK om jeg skulle dratt hjem tomhendt tenker jeg etter å ha lest noen sine historier.
