"Alle" andre blir gravid- hvordan holder DU motet oppe?

ingen gode råd...for jeg går igjennom med det samme ...alle av mine nærmeste er gravide eller har født...blir bare nedfor å tenke på det...man tenker når skal det skje oss? men desverre har jeg en følesle at det skjer når man mister forventer dt....håper det klaffer for dere veldig snart, lang prøvetid gjør en gal og lei. lykke til og håpe vi får en spire i magen veeeeeeeeeeeldig snart <3
 
ingen gode råd...for jeg går igjennom med det samme ...alle av mine nærmeste er gravide eller har født...blir bare nedfor å tenke på det...man tenker når skal det skje oss? men desverre har jeg en følesle at det skjer når man mister forventer dt....håper det klaffer for dere veldig snart, lang prøvetid gjør en gal og lei. lykke til og håpe vi får en spire i magen veeeeeeeeeeeldig snart <3

Du må og ha lykke til :) :) Håper det ordner seg for deg og!!!!!
 
Her prøver vi og ikke tenke så mye på det, men det er et slag i tryne hver gang en i kretsen kommer og forteller at de skal ha barn! Min bror og svigerinne har lyst på et tredje barn, og det er skikkelig sårt at det er så lett for dem. Svigerinna har bare en eggleder og eggstokk så at de skal klare det så lett er tungt og fordøye. De prøver å vente for at vi ikke skal "slite" med det, men skjønner at de ikke vil vente så lenge.
Venninner får også i hytt og fleng, biter det i meg mens vi er sammen, men når jeg kommer alene renner tårene. Er glade på deres vegne, men såret for at andre har det så lett..

Håper virkelig dere lykkes snart. :)
 
Det er tydeligvis lettere for noen.... Føles både sårt og urettferdig. De er jo snille som tar hensyn til dere :) Er dessverre ikke alle som tenker sånn...

Blir trist med tanken på at flere har det som meg når venninner kommer og sier at de skal ha baby.
Sist uke var det hele to venninner av meg som delte nyheten om at de skal ha baby. Og de hadde ikke planlagt det, det bare skjedde....

Takk, håper dere og lykkes snart :)
 
Hei alle sammen! Nå har meg og min mann prøvd å få baby i over tre år. I løpet av disse årene har jeg sett ganske mange både venninner, kolleger og naboer bli gravide. Jeg blir selvfølgelig alltid glade på deres vegne. Men jeg blir og veldig trist, jeg håper at det snart kan bli vår tur.
Hvordan klarer du å holde motet oppe når andre sier at de er gravide?
jeg vet akkurat ossen du har det :) jeg vil du skal vite at du ikke er alene og vis du vil snakke mer om det kan du sende meg en PM. vi har prøvd i 5 år. hatt 2 ivf og 3 pergo kurer uten hell.
 
Det er langt ifra enkelt.

Man fanges i en slags verden hvor er veldig glad på andres vegne, men trist fordi man ikke står i de samme skoene selv.
En annen ting er ofte at det ikke er så lett å snakke om disse følelsene til andre som er gravide, man er redd for å såre de, at de skal missforstå, eller at man blir sett på som utrolig sær/rar.

En ting jeg prøver å fokusere på er at i dette landet blir omtrent alle foreldre til slutt.
Det er nesten umulig å gå ett helt liv uten å oppleve å være en fmailie,om det er hva man vil.
Problemet kan være å få biologiske barn.
Heldigvis har man mange muligheter rundt seg om ingenting annet skulle føre frem til en graviditet.

I tillegg prøver jeg å tenke at man lærer noe om seg selv gjennom en slik prosess,som svært få andre får oppleve.
På tross av at det stormer rundt deg,så kommer man stort sett ut av det med noe positivt og en stor lærdom.

Jeg sender deg en stor klem!
 
Det er langt ifra enkelt.

Man fanges i en slags verden hvor er veldig glad på andres vegne, men trist fordi man ikke står i de samme skoene selv.
En annen ting er ofte at det ikke er så lett å snakke om disse følelsene til andre som er gravide, man er redd for å såre de, at de skal missforstå, eller at man blir sett på som utrolig sær/rar.

En ting jeg prøver å fokusere på er at i dette landet blir omtrent alle foreldre til slutt.
Det er nesten umulig å gå ett helt liv uten å oppleve å være en fmailie,om det er hva man vil.
Problemet kan være å få biologiske barn.
Heldigvis har man mange muligheter rundt seg om ingenting annet skulle føre frem til en graviditet.

I tillegg prøver jeg å tenke at man lærer noe om seg selv gjennom en slik prosess,som svært få andre får oppleve.
På tross av at det stormer rundt deg,så kommer man stort sett ut av det med noe positivt og en stor lærdom.

Jeg sender deg en stor klem!



De følelsene du beskriver kjenner jeg meg veldig igjen i. Og det blir bare vanskeligere jo flere rundt meg som blir gravide. Til slutt sitter man igjen som den eneste som ikke får det til, og jeg er snart den eneste. De aller fleste av mine venninner har ikke prøvd, eller de får det til på første forsøk.
Jeg har begynt å bli litt mer positiv likevel. Nå skal vi få ivf behandling til høsten, og da har vi iallefall fått muligheten til hjelp, og til å kunne få det til. Og hvis ikke det går, så kan adopsjon være et alternativ.
Du har helt rett i at en lærer mye om seg selv. Selv om det er vond lærdom nå, tror jeg det vil føles bra ved tiden :)

Jeg sender en stor klem tilbake til deg, med håp om at alt ordner seg :love022
 
Hei! Jeg håper at du har dager hvor du klarer å holde motet oppe? Og at du har mennesker rundt deg som du kan prate med?


Joda, dager er selvfølgelig bedre enn andre:) Men veien virker veldig lang- og tidvis gir jeg heller opp litt.. Så det ikke slik at jeg føler på dette hver dag altså:)
 
Legen har sendt henvisning til fertilitetsklinikken i Porsgrunn, men fikk nettopp svar at det kunne ta veldig lang tid - fordi vi ikke ble prioritert fordi jeg hadde for høy BMI=/
 
Legen har sendt henvisning til fertilitetsklinikken i Porsgrunn, men fikk nettopp svar at det kunne ta veldig lang tid - fordi vi ikke ble prioritert fordi jeg hadde for høy BMI=/


Det hørtes ikke kjekt ut!!
Kanskje litt frekt å spørre, men hvor mye er din BMI på? Jeg er bekymret for min BMI, er redd vi ikke blir godkjent.
 
På en måte forundrer dette med BMI meg. Hva er egentlig årsaken til at de med BMI høyere enn 32 ikke skal bli godkjent? Og på en måte føles det diskriminerende at man ikke blir godkjent pga vekt.
Min BMI er ganske nøyaktig 32. Vi skulle egentlig til forsamtale i september, og da hadde jeg hatt noen mnd til å kunne gå ned noen kilo. Fikk telefon i går om vi heller vil komme om under to uker!! Jeg takker ikke nei til det, men jeg er jo litt bekymret pga vekten...

Håper det ordner seg for deg :)
 
Oi! Så bra!
Gleder meg til å høre om hvordan det går:)
Nå var jeg hos privat gynekolog forrige uke, og fikk utskrevet pergo - så jeg håper egentlig det skal hjelpe:)
 
Nå venter jeg bare på mens for å få starta.. Men det kan jo ta sin tid. Gynekolog sa det nærmet seg siden jeg hadde tykk slimhinne- men nå er det snart en uke siden jeg var der.. Utålmodig!:)
 
Back
Topp