"Alene" med to tette - obs langt!

B

Bkno6337282

Første møte med forumet
Jeg har satt meg selv i en lite hyggelig situasjon, og håper noen av de kloke hodene her inne har noen tips og råd..

Jeg har to nydelige døtre på 3 og 20mnd. Da eldste var 8mnd flyttet vi til en ny kant av landet for å ha svigermor som barnevakt og få kontantstøtte. Etter 1 mnd fant jeg ut at jeg var gravid igjen. Graviditeten ble helt grusomt tung med bekkenløsning. Ble sykemeldt og ble gående hjemme med arbeidsløs mann og datteren min. Svigermor så ikke poenget med at hun skulle ha eldste da vi begge var hjemme, så under graviditeten var hun hos henne sporadisk. Jeg ble utrolig deppa av å gå hjemme uten mulighet for å løfte på datteren min. Endte også med at jeg ofte løftet henne og fikk bare mer og mer vondt.

Akkurat 1mnd etter fødsel fikk mannen seg jobb, og etter to mnd er jeg fortsatt stort sett alene med begge jentene hele dagen. Mannen jobber 10/12-20. Han står opp med eldste slik at jeg kan sove litt på morgenen, men ellers har jeg null hjelp. Jeg har ikke noe nettverk her, så om ikke svigermor har mulighet har jeg ingen. Denne uka har ikke svigermor tilbudt seg å ta henne en eneste gang, og jeg er så langt nede. Jeg har fortsatt periodevis så vondt i korsryggen at jeg begynner å gråte når jeg løfter mini, så dere kan jo tenke dere gleden er stor når eldste trenger å bli løftet..I tillegg blir jeg frustrert og lei og ender med å kjefte på eldste samtidig som jeg ammer - hun forstår at jeg er opptatt og finner på alt hun vet er forbudt for å få oppmerksomhet. Ikke så rart egentlig, hun holder vel på å kjede seg i hjel da vi sjelden kommer oss ut. Vi bor ved en traffikert vei så tørr ikke gå ut med vogna med største på slep. Så sitter jeg her med dårlig samvittighet ovenfor begge.. heldigvis krever ikke mini så mye, er blid og fornøyd og sover mye på natten. På dagen sover hun korte hviler og tar igjen for nattammingen hun har hoppet over. Vi sitter altså ganske mye og ammer(fullammer). Når jeg ikke driver med mini er det eldste - bleieskift, mat, litt lek. De sover sånn ca aldri samtidig på dagen.

Å ordne i huset har jeg aldri tid til, det ser ut som et helvete her. Hele tiden. Ting over alt, møkkete..Mannen har en fysisk krevende jobb og er utslitt etter mange måneder med lite søvn. Han hjelper meg kanskje litt med kjøkkenet, men ikke nok til at det noen gang ser fint ut. Mat til meg selv rekker jeg noen dager. Andre dager blir det frokost i 1700tiden når det svimler og jeg blir redd for å besvime med mini i armene. Jeg får dusjet kanskje to ganger i uka om jeg er heldig, og husker ikke sist jeg hadde litt tid for meg selv.

Jeg har ikke råd til å bytte ut kontantstøtte med barnehageplass, så om ikke svigermor hjelper til mer snart vet jeg ikke min arme råd. Jeg føler at jeg skaper en utrygg hverdag for barna mine, med en uforutsigbar og oppfarende mor. Jeg kjenner ikke igjen meg selv, gråter mye og ønsker ofte å bare rømme fra hele situasjonen. Har vondt i hodet daglig. Har prøvd å prate med mannen min, men det ender alltid med at han blir sur og ber meg ta meg sammen. Tro meg, DET har jeg prøvd!!

Så her sitter jeg da - i dritten. Alle tips tas i mot med stor takk, og om noen har vært i en lignende situasjon vil jeg gjerne høre hvordan dere kom dere gjennom det☺
 
Er det umulig for dere å flytte til en annen leilighet/hus? Slik at dere ikke bor rett ved motorveien? Da kan dere kanskje få kommet dere litt mer ut!
 
Hva med å snakke med svigermor? Si at du kunne trengt litt hjelp hvis hun har litt fri til overs. Hva med å ha noen dager i bhg, så mister du ikke hele kontantstøtta?
 
Sender deg en stor klem[emoji173]️
Snakk med svigermor. Snakk med helsesøster. Ta mannen med når du snakker med helsesøster så kanskje han forstår alvoret? Snakket med fastlegen? Du bør snakke med dem rundt deg ganske kjapt for det høres ikke ut som en situasjon som du kan stå i lenger.
 
Barnefars arbeidstider er ugunstige, men det er vel ikke så mye å få gjort med? Regner med dere trenger inntekten :( Han får prøve å søke på annet, men jobb må han nesten ha.
Så må du prøve å snakke med svigermor om hvordan du har det, så kanskje hun forstår alvoret og stiller mer opp. Når det er sagt så kan man ikke forvente for mye av besteforeldre heller, det er ikke deres barn og det kan hende hun er sliten og trenger tid for seg selv? Men jeg skjønner selvfølgelig at du trenger hjelp på en eller annen måte. Men om ikke svigermor har anledning må du finne det en annen plass.
Du burde også snakke med helsesøster. Det er heller ikke dumt å snakke med barnevernet i kommunen. Ikke missforstå! Mange tror at barnevernet er slemme og bare er innom familier der det skjer omsorgssvikt, men de kan blant annet stille med økonomisk hjelp og avlastning for familier som trenger det! De bruker å være kjempehjelpsomme :)
Det høres nesten ut som om du har en fødselsdepresjon. Har du snakket med fastlegen din om disse følelsene? Kanskje du skulle snakket med psykolog eller psykiatrisk sykepleier? Det er vanlig å bli fysisk utslitt når man er deprimert.

Stor klem og varme tanker din vei.
 
Stor klem og ta kontakt med helsesøster eller legen...

Før dere flyttet sa svigermor at hun ønsket å stille opp mye og lokket dere? Eller tenkte dere bare det? Tenker det avgjør litt hva du kan forvente og snakke med henne om...
 
Jeg synes det er rart at dere har satt dere i en situasjon hvor dere er avhengig av svigermor og barna ikke får sosialisert seg. Ungene må i barnehage! Så får dere eller ha det litt trangere økonomisk.
 
Eventuelt så kan du jobbe [emoji4] 3-åringer trenger ikke å bæres, så det trenger ikke å være et problem [emoji4] håper det løser seg.
 
Westie skrev:
Jeg synes det er rart at dere har satt dere i en situasjon hvor dere er avhengig av svigermor og barna ikke får sosialisert seg. Ungene må i barnehage! Så får dere eller ha det litt trangere økonomisk.
Klikk for å utvide …
Enig.
 
Du skriver at du har ei på 3 år og ei på 20 mndr? Pluss en baby? Hvor gammel er den? Eldste får du vel ikke kontantstøtte for? Er det bare mannen din som har inntekt? Da her dere vel rett på redusert bataling i bhg.
 
Babyen er nok 3mnd ikke år.

Håper du får den hjelpen du trenger. Småbarnstiden er tøff! Kjøp deg bæretøy så du kan bære mini mer ergonomisk for deg og baby. Etterhvert kan du bære babyen på ryggen, da blir det enda mer behagelig. Ta bussen til en park eller liknende så største får kommet seg ut og lekt. Dette går bra, det er bare veldig slitsomt når du står i det. Flott at mannen har fått jobb! Han er flink som lar deg få sove litt om morgningen. Støtt hverandre gjennom den tøffe tiden!
 
Sistegangs skrev:
Du skriver at du har ei på 3 år og ei på 20 mndr? Pluss en baby? Hvor gammel er den? Eldste får du vel ikke kontantstøtte for? Er det bare mannen din som har inntekt? Da her dere vel rett på redusert bataling i bhg.
Klikk for å utvide …

3 mnd ikke 3 år
 
Naboen har to tette i omtrent samme alder som dine. Hun tok med seg begge barna på åpen barnehage. Når du har en aktiv smårolling er det ofte mer avslappende å være et sted hvor smårollingen får utfoldet seg enn å være hjemme og måtte underholde hele tiden. At huset er rotete får så være. Slik er det en periode. Når barna er eldre så kan dere ta igjen.
 
Takk for alle svar, råd og oppmuntringer! Sorry nå blir det langt igjen..Jeg skrev litt feil i hovedinnlegget, svigermor skulle i utgangspunktet være dagmamma mens vi jobbet. Men uansett jobber jo ikke jeg nå, så det er jo forsåvidt greit. Hun har hele tiden lovet å stille opp, og det er frykelig slitsomt når det ikke skjer. Hun skulle hente henne på morgenen så vi slapp å stresse osv, det er ikke måte på hva hun har lovet. Jeg vurderte å ikke beholde nr 2 på grunn av situasjonen, men svigermor beroliget meg med at storesøster uansett skulle være masse hos henne..

Men snakket med svigermor, hun har tydeligvis bestemt seg for å kun ta storesøster når jeg absolutt ikke kan, ikke noe utover det. Hun jobber Ikke, er forholdsvis ung..
Dermed bestemte jeg meg for at henne kan jeg faen meg klare meg uten!!!

Når jeg ser tilbake på det så aner jeg ikke hvorfor jeg valgte å flytte så langt unna - I ammetåka kan man vel bli overbevist om mye rart Vi vurderte å flytte nærmere mine foreldre også(vi bodde langt unna all familie i utgangspunktet, så ville flytte nærmere noen uansett), og jeg er sikker på at de hadde avlastet mer enn svigermor gjør uten at Jeg engang hadde trengt å spørre. Men nå har heldigvis lykken snudd

På foreldremøte i barnehagen storesøster skal starte i fant jeg to jenter som også er hjemme og har døtre på samme alder som storesøster. De har vi nå har fast lekevtale med hver uke
I tillegg har både jeg og samboer fått fast jobb, og jeg går opp masse i lønn npr jeg starter i høst. Så nå har jeg faktisk mulighet til å sende snuppa tidligere i barnehage! Da kan hun starte til normal tid i høst og jeg har bestemt meg for å nyte tiden vi har igjen hjemme sammen. Jeg har også kjøpt meg tvillingvogn så vi lettere kommer oss ut på tur. Nå skal vi også ha masse besøk i juli, så da kommer ingen av oss til å kjede seg.

Nå hørtes det ut som at vi aldri gjør noe i hovedinnlegget, men det stemmer ikke altså. Vi har vært en del i åpen barnehage siden vi flyttet, I tillegg til lekeland, lekeplasser osv for å sosialisere henne. Vi finner på masse i helgene.

Etter at jeg hadde pratet med svigermor var samboeren min så sinna på henne at han ryddet og vasket hele huset, han holdt på hele helgen Etter det har jeg faktisk klart å holde huset både ryddig og rent!
Så nå sitter jeg her og ser utrolig mye mer positivt på livet - har sluttet å gråte og begynner igrunn å trives igjen Nå må bare bekkenet bli bra igjen så har jeg ingenting å klage på rart hvordan det blir lettere å ta seg sammen når man blir sur på svigermor...
 
Bkno6337282 skrev:
Takk for alle svar, råd og oppmuntringer! Sorry nå blir det langt igjen..Jeg skrev litt feil i hovedinnlegget, svigermor skulle i utgangspunktet være dagmamma mens vi jobbet. Men uansett jobber jo ikke jeg nå, så det er jo forsåvidt greit. Hun har hele tiden lovet å stille opp, og det er frykelig slitsomt når det ikke skjer. Hun skulle hente henne på morgenen så vi slapp å stresse osv, det er ikke måte på hva hun har lovet. Jeg vurderte å ikke beholde nr 2 på grunn av situasjonen, men svigermor beroliget meg med at storesøster uansett skulle være masse hos henne..

Men snakket med svigermor, hun har tydeligvis bestemt seg for å kun ta storesøster når jeg absolutt ikke kan, ikke noe utover det. Hun jobber Ikke, er forholdsvis ung..
Dermed bestemte jeg meg for at henne kan jeg faen meg klare meg uten!!!

Når jeg ser tilbake på det så aner jeg ikke hvorfor jeg valgte å flytte så langt unna - I ammetåka kan man vel bli overbevist om mye rart Vi vurderte å flytte nærmere mine foreldre også(vi bodde langt unna all familie i utgangspunktet, så ville flytte nærmere noen uansett), og jeg er sikker på at de hadde avlastet mer enn svigermor gjør uten at Jeg engang hadde trengt å spørre. Men nå har heldigvis lykken snudd

På foreldremøte i barnehagen storesøster skal starte i fant jeg to jenter som også er hjemme og har døtre på samme alder som storesøster. De har vi nå har fast lekevtale med hver uke
I tillegg har både jeg og samboer fått fast jobb, og jeg går opp masse i lønn npr jeg starter i høst. Så nå har jeg faktisk mulighet til å sende snuppa tidligere i barnehage! Da kan hun starte til normal tid i høst og jeg har bestemt meg for å nyte tiden vi har igjen hjemme sammen. Jeg har også kjøpt meg tvillingvogn så vi lettere kommer oss ut på tur. Nå skal vi også ha masse besøk i juli, så da kommer ingen av oss til å kjede seg.

Nå hørtes det ut som at vi aldri gjør noe i hovedinnlegget, men det stemmer ikke altså. Vi har vært en del i åpen barnehage siden vi flyttet, I tillegg til lekeland, lekeplasser osv for å sosialisere henne. Vi finner på masse i helgene.

Etter at jeg hadde pratet med svigermor var samboeren min så sinna på henne at han ryddet og vasket hele huset, han holdt på hele helgen Etter det har jeg faktisk klart å holde huset både ryddig og rent!
Så nå sitter jeg her og ser utrolig mye mer positivt på livet - har sluttet å gråte og begynner igrunn å trives igjen Nå må bare bekkenet bli bra igjen så har jeg ingenting å klage på rart hvordan det blir lettere å ta seg sammen når man blir sur på svigermor...
Klikk for å utvide …

Så utrolig bra at det har ordnet seg litt for deg!
Gjør meg glad å høre :)

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i at mennesker lover og lover men ikke holder.
Det var ikke måte på hvor folk skulle hjelpe meg når jeg ble alene,
men det skjedde aldri.
Ble selvfølgelig skuffet, men jeg føler at uansett at barna er mitt ansvar.
Det er vanlig å ikke holde det man lover, dessverre,
så man kan ikke forvente mye hjelp bare fordi det blir sagt eller ta store beslutninger basert på lovnader.
Nå synes jeg det er dårlig gjort å love uten å holde,
men man har dessverre selv ansvar for sine egne barn og jeg har lært meg å ikke forvente noe fra noen.
Da blir jeg heller positivt overrasket enn negativt overrasket! :)
Og det er mye kjekkere :D
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp