akkuratt blitt gravid

B

betzy

Blir kjent med forumet
Jeg har akkuratt funnet ut at jeg er gravid. Og selv om jeg i utgangspunktet har lyst på barn er jeg i sjokk. Jeg og min mann har pratet en del om det, og planla å bli gravid til sommeren. Men når det helt plutselig sjedde nå, kom det så brått på, og min reaksjon er at jeg er veldig lei meg og ikke har lyst til dette. Egentlig er jeg veldig glad i barn, og alltid ønsket meg det, men nå, når det skjedde veldig brått så bare gråter jeg og er redd.
Jeg er heller ikke glad i sprøyter og leger og føler jeg har mye å grue meg til fremover!
Noen som har hatt det på samme måte?? Håper noen kan gi meg tilbakemelding..
 
Jeg hadde også det slik som du skriver.
Jeg er såh redd for leger og sprøyter at Jeg måtte ta blodprøvene tidligere enn kontrollen.
Og Mamma måtte være med og Jeg skreik som en unge.
Men nå etter som Jeg har kommet lengre ut I svangerskapet har Jeg begynnt og glede meg mere og mere.....
Di første 3 - 4 månedene var mest preget av nervøsitet.
Dette klarer du, Jeg er en pyse som er redd for ganske masse og gleder meg nå som sagt.
Lykke Til...... [:D]
 
Vil bare ønske deg masse lykke til jeg.. Dette her kommer til å gå fint, og når du har kommet over"skrekken", kan jeg love deg at du har SINNSYKT mye herlig å glede deg til[:D] 
 
først må jeg jo bare si gratulerer så masse!

jeg følte det sånn da jeg ble gravid første gang. det er jo ikke så rart egentlig, for det er jo noe som kommer til å forandre livet på så mange måter! for min del gikk den sjokk-panikk-følelsen bort etter bare noen dager...når jeg hadde fordøyd det litt. å få barn er nok det mest berikende og spennende du kommer til å få oppleve i livet[:)]
dessuten har du jo mannen din ved sida di...det går nok bedre etterhvert skal du se!

det finnes jo utdanna folk som du også kan prate med om angsten for sprøyter og leger og sånt.
håper at du blir positivt overraska i månedene som kommer[:)]

klem.
 
Tusen takk fo r det du sa! Det hjalp! Tusen takk.
Følelsen jeg har nå er forferdelig ja... men å høre st du hadde det på samme måte og at du sier det kommer til å gå over hjelper.. Takk!! :)
 
Hei
Tusen takk for det du sa! Det hjalp litt.. Jeg og har så vidt tenkt tanken med abort, og det er veldig ulikt meg å tenke.
Men at du sier du hadde det på samme måte hjelper, så tusen takk!
Følelsen jeg har nå er forferdelig ja, men at du sier det kommer til å gå over var fint å høre. :) Takk!!
ORIGINAL: LinnOgKent

Hei kjære deg. Jeg hadde det på akkurat samme måten og tenker på det innimellom enda. Dette er nok ikke unormalt. I min værste periode vurderte jeg tilogmed abort.
Jeg fant ut at dette vil jeg bare ikke. Men du skal se at det går så bra!!
Jeg vet at det ikke er trøstende ord akkurat nå, men tro meg.. dette vil gå over... Følelsen du har nå er helt forferdelig men det VIL gå over.. Det lover jeg deg.
Lykke til med spiren i magen din, dette kommer til å gå kjempe fint.
 
Heisann!
 
Kan jeg gratulere deg med graviditeten?[;)]
Det er sikkert flere som har det som deg. Jeg fikk også litt sjokk da jeg fant det ut, men det er mest glede nå her i gården.
Tenker jo selvfølgelig av og til på om jeg virkelig vil bli mamma nå og om jeg er klart for det. Men selvfølgelig er jeg det! Har jo drømt kjempelenge om å få bli det! Tror nok det kommer til å gå kjempebra med deg christine.
 
Klem![:)]
 
Gratulerer med graviditeten!
Vi prøvde i 1 /2 år før jeg ble gravid...Men når jeg først ble det ble jeg kjempe redd og fikk litt angst.. Selv om det var det jeg egentlig ville..følte meg litt tatt på senga.
 
Det er masse hormoner som herjer kroppen også med mange tanker rundt hele situasjonen..
 
Men gi deg selv litt tid,, det går over!
 
Jeg var livredd fødsel, sykehus osv. selv...Men når du går i 9 mnd. skjer det noe med kroppen din, og fødselen blir en naturlig del av det..
 
Kroppen er fantastisk laget, og en klarer det utroligste..
 
Lykke til!!    Dette klarer du!
 
Vil bare gratulerer deg med spiren!! Håper alt ordner seg[:)]
 
Tusen takk for fint svar! Det hjelper å høre slike ting! :)
 
ORIGINAL: steinbukken

Gratulerer med graviditeten!
Vi prøvde i 1 /2 år før jeg ble gravid...Men når jeg først ble det ble jeg kjempe redd og fikk litt angst.. Selv om det var det jeg egentlig ville..følte meg litt tatt på senga.

Det er masse hormoner som herjer kroppen også med mange tanker rundt hele situasjonen..

Men gi deg selv litt tid,, det går over!

Jeg var livredd fødsel, sykehus osv. selv...Men når du går i 9 mnd. skjer det noe med kroppen din, og fødselen blir en naturlig del av det..

Kroppen er fantastisk laget, og en klarer det utroligste..

Lykke til!!    Dette klarer du!
 
Jeg har lyst til å gratulere deg med graviditeten selv om du ikke føler det som noe positivt akkurat nå. Jeg ser at du er 27 år og ut fra det du skriver virker du ganske etablert. Jeg vil gjerne prøve å tilføre deg noen nye perspektiver på den situasjonen du er i.

Dere hadde tenkt å bli gravid til sommeren, sier du. Nå er vi i mars og det er bare tre måneder til sommeren starter! Tre måneder for tidlig, gjør det så mye egentlig, når du tenker etter? Kanskje har du ikke helt forberedt deg mentalt på å bli gravid ennå og trenger litt tid til å fordøye det.

Jeg var 23 år da jeg med skrekk og gru fant ut at jeg var gravid. Jeg var da sammen med en samboer som i lang tid hadde terrorisert meg med sin sykelige sjalusi, tanken på at jeg og barnet alltid ville måtte forholde oss til ham fikk meg til å ta den endelige avgjørelsen om å ta abort. Det er den aller vanskeligste opplevelsen jeg har hatt i mitt liv og det førte meg inn i tre år med angst, depresjoner og søvnproblemer.

Da jeg og min kjæreste gjennom de siste fem årene (en snill og omsorgsfull mann) for snart to og et halvt år siden bestemte oss for å få barn var det med en forestilling om at det skulle skje med en gang. Men månedene gikk og graviditetstestene var negative hver eneste gang. Etter 21 måneder med aktiv prøving, utredning hos spesialist, en operasjon og en søknad om prøverørsbefruktning som vi i siste liten trakk oss fra, skjedde endelig det vi hadde lengtet sånn etter. En positiv graviditetstest.

Jeg ønsker ikke å moralisere over dine negative følelser for denne graviditeten, jeg ville bare fortelle dette for å gi deg et litt annet perspektiv. Jeg skjønner at du føler du er tvunget inn i en situasjon du ikke er klar for og du må selvsagt ta den avgjørelsen du mener er riktig for deg. Men tenk deg godt om før du eventuelt går til det skrittet og tar abort, det er vanskeligere enn du tror og dersom dere opplever at det blir vanskelig å bli gravid igjen kan du komme til å klandre deg selv for det du gjorde.

Jeg ønsker deg lykke til med avgjørelsen.
 
huff da, men i og med du hadde planlagt til sommeren, er det jo ikke veldig langt unna da...
 
disse følelsene går garantert over....prøv og ikke tenk negativt i hvertfall.....[:D]
 
Hei! Takk for fint svar! Jeg har så vidt bare tenkt tanken om abort, men det er utelukket. Det blir for drøyt, og i bunn og grunn må jeg jo tro at dette går snart over, i og med at jeg egentlig(når jeg er meg selv) har lyst på barn.. og jeg vet jeg burde bare være glad for at jeg kan bli gravid, og at jeg er det. Det er bare litt vanskelig akkuratt nå, men håper jeg blir det snart. Skulle jo ønske jeg var kjempe glad for dette. Trodde det var det som kom til å skje den dagen jeg fant ut at jeg ble gravid.. at jeg skulle bli kjempe glad!! Men det er vel det at det kom litt brått på meg... 
ORIGINAL: Labben

Jeg har lyst til å gratulere deg med graviditeten selv om du ikke føler det som noe positivt akkurat nå. Jeg ser at du er 27 år og ut fra det du skriver virker du ganske etablert. Jeg vil gjerne prøve å tilføre deg noen nye perspektiver på den situasjonen du er i.

Dere hadde tenkt å bli gravid til sommeren, sier du. Nå er vi i mars og det er bare tre måneder til sommeren starter! Tre måneder for tidlig, gjør det så mye egentlig, når du tenker etter? Kanskje har du ikke helt forberedt deg mentalt på å bli gravid ennå og trenger litt tid til å fordøye det.

Jeg var 23 år da jeg med skrekk og gru fant ut at jeg var gravid. Jeg var da sammen med en samboer som i lang tid hadde terrorisert meg med sin sykelige sjalusi, tanken på at jeg og barnet alltid ville måtte forholde oss til ham fikk meg til å ta den endelige avgjørelsen om å ta abort. Det er den aller vanskeligste opplevelsen jeg har hatt i mitt liv og det førte meg inn i tre år med angst, depresjoner og søvnproblemer.

Da jeg og min kjæreste gjennom de siste fem årene (en snill og omsorgsfull mann) for snart to og et halvt år siden bestemte oss for å få barn var det med en forestilling om at det skulle skje med en gang. Men månedene gikk og graviditetstestene var negative hver eneste gang. Etter 21 måneder med aktiv prøving, utredning hos spesialist, en operasjon og en søknad om prøverørsbefruktning som vi i siste liten trakk oss fra, skjedde endelig det vi hadde lengtet sånn etter. En positiv graviditetstest.

Jeg ønsker ikke å moralisere over dine negative følelser for denne graviditeten, jeg ville bare fortelle dette for å gi deg et litt annet perspektiv. Jeg skjønner at du føler du er tvunget inn i en situasjon du ikke er klar for og du må selvsagt ta den avgjørelsen du mener er riktig for deg. Men tenk deg godt om før du eventuelt går til det skrittet og tar abort, det er vanskeligere enn du tror og dersom dere opplever at det blir vanskelig å bli gravid igjen kan du komme til å klandre deg selv for det du gjorde.

Jeg ønsker deg lykke til med avgjørelsen.
 
Takk for svar! Det går nok snart over dette ja.. håper det. Det gjør det
Når jeg skal svare på meldig som nå, er det reply eller Quote jeg taster da? Jeg er ny her og er usikker...
ORIGINAL: Kaisa1

huff da, men i og med du hadde planlagt til sommeren, er det jo ikke veldig langt unna da...

disse følelsene går garantert over....prøv og ikke tenk negativt i hvertfall.....[:D]
 
Høres ikke greit ut å ha det sånn. Mange reagerer annerledes enn de tror når de blir gravide. Kanskje du skal kontakte lege eller jordmor sånn at du får pratet om hvordan du føler det.
 
Man trenger ikke å ta sprøyter når man er gravid, men man tar noen blodprøver hos legen den første gangen man er der. Dette er for å sjekke blodtype, resistens mot røde hunder og toxoplasmose, test for HIV og syfilis.
 
Håper du venner deg til tanken og klarer å glede deg over at du har blitt gravid.
 
Lykke til!
 
Klem, M 
 
Da jeg ble graviv første gang hadde jeg kjent det som nå er mannen min i 2 mnd. Vi hadde vært sammen i 4 uker, og termindatoen ble satt ut fra mensen jeg hadde før vi ble sammen! Verden raste, og jeg gikk inn i en laaang depresjon (men det skjønte jeg ikke før etterpå).
Jeg tenkte på abort, men slo det fra meg. Jeg var jo tross alt 27. Og før jeg fant ut at jeg var gravid hadde jeg jo tenkt at dette var mannen for meg, men jeg ble veldig usikker da jeg satt der med testen. Så for å forhindre meg selv i å ta abort fortalte jeg det til alle med en gang. Da kunne jeg liksom ikke komme i ettertid og si at det ikke ble noe av.
I dag er vi gift, og venter nr. 2.
Jeg skjønner tankene dine, og skrekken din. Jeg dømmer ingen som får slike tanker når de blir gravide, eller som tar abort. Det var bare ikke tingen for meg.
De tankene og følelsene du har nå vil bli borte, og du vil vokse med dem. Kanskje gir de deg på en måte større glede i fremtiden, fordi du vet hvordan det er å oppleve at verden ikke bestandig kan planlegges.
Lykke til!
Jeg er sikker på at dette kommer til å gå bra!
Og så er du veldig flink som deler disse tankene med oss. Du bør dele dem med noen rundt deg også, det hjelper. Det er ingen som krever at man skal være lykkelig og gravid, selv om man føler det.
 
Tusen takk for den fin etibakemeldingen![:)]
ORIGINAL: 2gang

Da jeg ble graviv første gang hadde jeg kjent det som nå er mannen min i 2 mnd. Vi hadde vært sammen i 4 uker, og termindatoen ble satt ut fra mensen jeg hadde før vi ble sammen! Verden raste, og jeg gikk inn i en laaang depresjon (men det skjønte jeg ikke før etterpå).
Jeg tenkte på abort, men slo det fra meg. Jeg var jo tross alt 27. Og før jeg fant ut at jeg var gravid hadde jeg jo tenkt at dette var mannen for meg, men jeg ble veldig usikker da jeg satt der med testen. Så for å forhindre meg selv i å ta abort fortalte jeg det til alle med en gang. Da kunne jeg liksom ikke komme i ettertid og si at det ikke ble noe av.
I dag er vi gift, og venter nr. 2.
Jeg skjønner tankene dine, og skrekken din. Jeg dømmer ingen som får slike tanker når de blir gravide, eller som tar abort. Det var bare ikke tingen for meg.
De tankene og følelsene du har nå vil bli borte, og du vil vokse med dem. Kanskje gir de deg på en måte større glede i fremtiden, fordi du vet hvordan det er å oppleve at verden ikke bestandig kan planlegges.
Lykke til!
Jeg er sikker på at dette kommer til å gå bra!
Og så er du veldig flink som deler disse tankene med oss. Du bør dele dem med noen rundt deg også, det hjelper. Det er ingen som krever at man skal være lykkelig og gravid, selv om man føler det.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp