ADHD-arvelighet?
- Trådstarter Happy!
- Opprettet
~Maja~
Elsker forumet
En er vel egentlig ikke helt sikre på om ADHD er arvelig eller ikke. Det en vet er i vertfall at miljøet rundt kan trigge de som er tilbøylige for å få det.
Det er absolutt ikke sikkert at en får et barn med ADHD bare fordi begge foreldrene har det.
Det er vanskelig å se direkte tegn på ADHD, i vertfall tidlig. Ikke engang forskere er helt sikre på hvordan man skal måle det. Hvor mye hyperaktivitet (også passivt...) skal til for at det skal karaktiseres som ADHD...
Hvis jeg hadde vært deg hadde jeg vært veldig forsiktig med å være så opptatt av å se det så tidlig. Forstå meg rett: Det er flott at man er obs og åpen for det, og at man oppdager det tidlig. MEN det er også veldig mye som er normalt (som noen mener grenser mot ADHD). F.eks. er det helt normalt at barn har "mark i rompa" og det trenger ikke skyldes ADHD! Barns konsentrasjon trenger heller ikke være helt god til å begynne heller, -for å si det sånn. Mye avhenger av interesser og slikt også! Det er klart at et barn som ikke liker noe vil raskere kjede seg, og dermed også bli urolig. Dette må ikke feiltolkes til å være ADHD. En må heller se tendenser over tid. Derfor er det vanskelig å se det på små barn. Jo tidligere, jo vanskeligere.
Vil også legge til at jeg er for at man skal kartlegge om barn har ADHD, fordi det kan hjelpe de som faktisk har det. Det er bare svært vanskelig å konkludere om de har det... Og det kan derfor være en langvarig prosess.
Hvis jeg skal gi deg noe tidsperspektiv på når det kan oppdages, så vil jeg umidelbart svare i skolealderen en gang (ca 3-4kl kanskje). Som fagperson ville jeg nok kunne se tendenser før (f.eks barnehage), men ville ikke fastslått det så tidlig likevel tror jeg. Mest sansynligvis ville jeg bare rapportert det slik at skolen er observant.
Tenker du på noe spesielt/konkret?
Send meg gjerne en pm så kan jeg svare bedre.
Maja
Det er absolutt ikke sikkert at en får et barn med ADHD bare fordi begge foreldrene har det.
Det er vanskelig å se direkte tegn på ADHD, i vertfall tidlig. Ikke engang forskere er helt sikre på hvordan man skal måle det. Hvor mye hyperaktivitet (også passivt...) skal til for at det skal karaktiseres som ADHD...
Hvis jeg hadde vært deg hadde jeg vært veldig forsiktig med å være så opptatt av å se det så tidlig. Forstå meg rett: Det er flott at man er obs og åpen for det, og at man oppdager det tidlig. MEN det er også veldig mye som er normalt (som noen mener grenser mot ADHD). F.eks. er det helt normalt at barn har "mark i rompa" og det trenger ikke skyldes ADHD! Barns konsentrasjon trenger heller ikke være helt god til å begynne heller, -for å si det sånn. Mye avhenger av interesser og slikt også! Det er klart at et barn som ikke liker noe vil raskere kjede seg, og dermed også bli urolig. Dette må ikke feiltolkes til å være ADHD. En må heller se tendenser over tid. Derfor er det vanskelig å se det på små barn. Jo tidligere, jo vanskeligere.
Vil også legge til at jeg er for at man skal kartlegge om barn har ADHD, fordi det kan hjelpe de som faktisk har det. Det er bare svært vanskelig å konkludere om de har det... Og det kan derfor være en langvarig prosess.
Hvis jeg skal gi deg noe tidsperspektiv på når det kan oppdages, så vil jeg umidelbart svare i skolealderen en gang (ca 3-4kl kanskje). Som fagperson ville jeg nok kunne se tendenser før (f.eks barnehage), men ville ikke fastslått det så tidlig likevel tror jeg. Mest sansynligvis ville jeg bare rapportert det slik at skolen er observant.
Tenker du på noe spesielt/konkret?
Send meg gjerne en pm så kan jeg svare bedre.
Maja
Happy!
Elsker forumet
ORIGINAL: ~Iversen~
En er vel egentlig ikke helt sikre på om ADHD er arvelig eller ikke. Det en vet er i vertfall at miljøet rundt kan trigge de som er tilbøylige for å få det.
Det er absolutt ikke sikkert at en får et barn med ADHD bare fordi begge foreldrene har det.
Det er vanskelig å se direkte tegn på ADHD, i vertfall tidlig. Ikke engang forskere er helt sikre på hvordan man skal måle det. Hvor mye hyperaktivitet (også passivt...) skal til for at det skal karaktiseres som ADHD...
Hvis jeg hadde vært deg hadde jeg vært veldig forsiktig med å være så opptatt av å se det så tidlig. Forstå meg rett: Det er flott at man er obs og åpen for det, og at man oppdager det tidlig. MEN det er også veldig mye som er normalt (som noen mener grenser mot ADHD). F.eks. er det helt normalt at barn har "mark i rompa" og det trenger ikke skyldes ADHD! Barns konsentrasjon trenger heller ikke være helt god til å begynne heller, -for å si det sånn. Mye avhenger av interesser og slikt også! Det er klart at et barn som ikke liker noe vil raskere kjede seg, og dermed også bli urolig. Dette må ikke feiltolkes til å være ADHD. En må heller se tendenser over tid. Derfor er det vanskelig å se det på små barn. Jo tidligere, jo vanskeligere.
Vil også legge til at jeg er for at man skal kartlegge om barn har ADHD, fordi det kan hjelpe de som faktisk har det. Det er bare svært vanskelig å konkludere om de har det... Og det kan derfor være en langvarig prosess.
Hvis jeg skal gi deg noe tidsperspektiv på når det kan oppdages, så vil jeg umidelbart svare i skolealderen en gang (ca 3-4kl kanskje). Som fagperson ville jeg nok kunne se tendenser før (f.eks barnehage), men ville ikke fastslått det så tidlig likevel tror jeg. Mest sansynligvis ville jeg bare rapportert det slik at skolen er observant.
Tenker du på noe spesielt/konkret?
Send meg gjerne en pm så kan jeg svare bedre.
Maja
Takk for svar! men ja, klart, er som du sier vanskelig å kartlegge en sånn diagnose veldig tidlig. Barn er jo ofte urolige av seg og har da sin trass periode også[:)] Så har ikke tenkt å "leite" etter tegn, men kjekt å ha øynene åpne, når sjansen for å få det kanskje er rimelig stor...
MammaMia98
Forumet er livet
Grensesetting og struktur er utrolig viktig for sånne barn. Det samme med forutsigbarhet. Problemet med de barna jeg møter (i pubertetsalder) er at sykdommen har eskalert i mange år og konsekvensene er blitt så store - venneløs, dårlig rykte, faglig svake osv osv. lista er lang. Forelderene har vært i utallige møter med fagpersoner hvor de har fått råd og veiledning i grenser og struktur, men problemet med foreldre som har ADHD selv er ofte at de ikke makter å følge det opp, samt at de har et anstrengt forhold til systemet fra egen skoletid.
Er sjelden å se heldige utfall for slike barn - dessverre! jeg skulle ha ønsket det var annerledes, men de er overrepresentert på negtive statistikker, så tallene taler for seg.
Medisiner alene er i allefall ikke nok. De må tilbys et meget organisert miljø, og ha tydelige voksenpersoner rundt seg som ikke er redd for å sette grenser, men samtidig har masse kjærlighet til barnet.
Be om hjelp før det er for sent!
Lykke til [:)]
Er sjelden å se heldige utfall for slike barn - dessverre! jeg skulle ha ønsket det var annerledes, men de er overrepresentert på negtive statistikker, så tallene taler for seg.
Medisiner alene er i allefall ikke nok. De må tilbys et meget organisert miljø, og ha tydelige voksenpersoner rundt seg som ikke er redd for å sette grenser, men samtidig har masse kjærlighet til barnet.
Be om hjelp før det er for sent!
Lykke til [:)]
Happy!
Elsker forumet
ORIGINAL: MammaMia98
Grensesetting og struktur er utrolig viktig for sånne barn. Det samme med forutsigbarhet. Problemet med de barna jeg møter (i pubertetsalder) er at sykdommen har eskalert i mange år og konsekvensene er blitt så store - venneløs, dårlig rykte, faglig svake osv osv. lista er lang. Forelderene har vært i utallige møter med fagpersoner hvor de har fått råd og veiledning i grenser og struktur, men problemet med foreldre som har ADHD selv er ofte at de ikke makter å følge det opp, samt at de har et anstrengt forhold til systemet fra egen skoletid.
Er sjelden å se heldige utfall for slike barn - dessverre! jeg skulle ha ønsket det var annerledes, men de er overrepresentert på negtive statistikker, så tallene taler for seg.
Medisiner alene er i allefall ikke nok. De må tilbys et meget organisert miljø, og ha tydelige voksenpersoner rundt seg som ikke er redd for å sette grenser, men samtidig har masse kjærlighet til barnet.
Be om hjelp før det er for sent!
Lykke til [:)]
Det er sant!! Som du sier, grensesetting, forutsigbarhet og støtte rundt! Altformange som får diagnosen som får en resept i hånda også blir alt "bra" liksom... Altfor dårlig oppfølging i ettertid...
ORIGINAL: Destiny85
Mamma hadde "millitærstil" hjemme hos oss, alt var rutiner, rutiner, rutiner.
Sykdommen var ingen unnskyldning, og var han ekkel mot ungene rundt seg fikk de ta igjen. Han skulle få samme konsekvensene som alle andre.
ADHD medisiner som ritalin o.l fikk han ikke før på slutten av ungdomsskolen, de prøvde ut alt annet først (bla epilepsi medisiner).
Han har alltid vært så og si velfungerende og de som ikke kjenner han vet ikke at han har det.
Hyperaktiviteten får han ut i sykling og fotball f.eks.
Han har tourettes syndrom i tillegg da, så ticksene kan man jo se da... men er ikke mer enn det.
Har man masse tålmodighet og kjærlighet å gi, nekter å gi seg, krever det de har rett på iforhold til skolen og oppdrar de som andre barn er det ikke noe problem[:)]
Er så enig dette.
Og lære de at man skal ikke bruke ADHD som en unnskylding her i livet.
Fra august av får endelig min sønn det han har krav på av ekstra undervisning,støttelærer osv...Dette når han da begynner i 9 klasse,så kampen har holdt på i 3 år her...Som foreldre kan man ikke gi seg..Er en skam at ting skal ta så lang tid..
Har 2 barn til og oppdrar ikke eldstemann anderledes...[:)]