Absurd, men må spørre

[Sprekjærlighet]

Hei,

Jeg virker sikkert som en bekymringsmaskin, men når jeg har kommet så langt etter tre aborter (men fikk et friskt barn i mellom) så er jeg nesten paradoksalt nok enda mer sårbar. Sist kontroll med ul hos gyn uke 10+6 helt normal. Uke 12+4 i dag. Jeg hadde første svangerskapskontroll 11+4 hos en ung og uerfaren jordmor som dessverre gjorde meg skikkelig stressa. Hun sa mye som at jeg skjønner du er bekymret denne gangen, bommet fire-fem ganger på blodprøver så begge armene ble helt blå og så fant hun ikke hjertelyden. Det trigget masse angst hos meg. Jeg har egentlig en avtale om en siste ultralyd uke 12+6 hos gyn for å måle nakkefold, men jeg kjente at det ble for lenge å vente. Så jeg tok direkte kontakt med en privatklinikk for å få ultralyd samme dag. Der var alt i orden, størrelse på dagen der jeg skulle være og han kunne ikke se noe galt, men kunne ikke måle nakkefolden ordentlig. Nå han var ‘i området’ så det allikevel ikke unormalt ut, var liksom ikke uforholdsmessig tjukt. Jeg stusset litt over at han ikke kunne måle, siden jeg har lest man kan se det da, og så så jeg han var allmennlege etterpå. Men han gjør altså ultralyder på denne klinikken og er sjefen der. Han sa ta den timen, og var veldig positiv. Nå er det to dager til den planlagte ultralyden og jeg er fortsatt kvalm, og sliten. Ikke hatt noen blødninger. Magen begynner å vise (men det har lurt meg før). I know jeg er håpløs, men jeg er så redd. Jeg kan heller ikke dele med noen, har villet vente til ting er helt sikkert, og mannen min vet jo ikke hva han skal si. Kan det være noe galt? Jeg har så lyst til å se på babybilder og klær, men er så redd for å bli skuffet. Kjenner tårene så lett presser på, drømmen og håpet har vært stort lenge.

 

[Mymlen93]

Hva skulle vert galt? Når alt peker åå at det er bra og som normal?

 

[Håperpådesember2020]

Huff, føler meg deg. Kan ikke si så mye annet enn at eg håper alt går veien for deg denne gang. Grusomt å gå og vente på kontroller. Eg har selv en "dommedag" på tirsdag, etter mye tull og frem og tilbake for 3 uker siden der gyn plutselig ikke fant foster og mente eg aborterte til at foster på privatklinikk var der i beste velgående.

Tenker at det ikke er alle fagfolk som burde uttale seg med mindre de er 100%sikker. Skaper veldig mye redsel og bekymring. Ofte unødig.

 

[Augustspire]

Hei,

Jeg virker sikkert som en bekymringsmaskin, men når jeg har kommet så langt etter tre aborter (men fikk et friskt barn i mellom) så er jeg nesten paradoksalt nok enda mer sårbar. Sist kontroll med ul hos gyn uke 10+6 helt normal. Uke 12+4 i dag. Jeg hadde første svangerskapskontroll 11+4 hos en ung og uerfaren jordmor som dessverre gjorde meg skikkelig stressa. Hun sa mye som at jeg skjønner du er bekymret denne gangen, bommet fire-fem ganger på blodprøver så begge armene ble helt blå og så fant hun ikke hjertelyden. Det trigget masse angst hos meg. Jeg har egentlig en avtale om en siste ultralyd uke 12+6 hos gyn for å måle nakkefold, men jeg kjente at det ble for lenge å vente. Så jeg tok direkte kontakt med en privatklinikk for å få ultralyd samme dag. Der var alt i orden, størrelse på dagen der jeg skulle være og han kunne ikke se noe galt, men kunne ikke måle nakkefolden ordentlig. Nå han var ‘i området’ så det allikevel ikke unormalt ut, var liksom ikke uforholdsmessig tjukt. Jeg stusset litt over at han ikke kunne måle, siden jeg har lest man kan se det da, og så så jeg han var allmennlege etterpå. Men han gjør altså ultralyder på denne klinikken og er sjefen der. Han sa ta den timen, og var veldig positiv. Nå er det to dager til den planlagte ultralyden og jeg er fortsatt kvalm, og sliten. Ikke hatt noen blødninger. Magen begynner å vise (men det har lurt meg før). I know jeg er håpløs, men jeg er så redd. Jeg kan heller ikke dele med noen, har villet vente til ting er helt sikkert, og mannen min vet jo ikke hva han skal si. Kan det være noe galt? Jeg har så lyst til å se på babybilder og klær, men er så redd for å bli skuffet. Kjenner tårene så lett presser på, drømmen og håpet har vært stort lenge.

Sniker
Jm og lege bør egentlig ikke bruke doppler så tidlig fordi de ofte aliter med å finne hjertelyd..

 

[Enuventetoveraskelse]

Alt har jo sett normalt ut på dine kontroller, inkludert ultralyd, så det tilsier jo at alt er som det skal være.
Du får bare prøve å senke skuldrene, få fokuset over på noe annet enn den lille som vokser i magen din.
At jordmoren din velger å lete etter ultralyd så tidlig er bare dumt, særlig om hun viste at du var litt stresset.
Uansett, prøv å få fokuset over på positive ting i hverdagen din, slik at du ikke overøser deg selv med en negativ tankestrøm.

 

[Brokkolistilk]

Enig med de over, det er bare dumt å prøve å lete etter hjertelyd med doppler nå. Og spesielt siden hun var uerfaren og hun visste du var bekymret. Det høres ut som du er i behov for å snakke med noen, men at du ikke tør på grunn av bekymring for hvordan det kommer til å gå. Jeg tenker at når du er så redd så er det lurt å betro seg til noen, kanskje en venninne eller moren din? Prøv å fokuser på andre ting, gå turer- det er så viktig for psyken! Det går helst bra

 

[Stardust]

Hei,

Jeg virker sikkert som en bekymringsmaskin, men når jeg har kommet så langt etter tre aborter (men fikk et friskt barn i mellom) så er jeg nesten paradoksalt nok enda mer sårbar. Sist kontroll med ul hos gyn uke 10+6 helt normal. Uke 12+4 i dag. Jeg hadde første svangerskapskontroll 11+4 hos en ung og uerfaren jordmor som dessverre gjorde meg skikkelig stressa. Hun sa mye som at jeg skjønner du er bekymret denne gangen, bommet fire-fem ganger på blodprøver så begge armene ble helt blå og så fant hun ikke hjertelyden. Det trigget masse angst hos meg. Jeg har egentlig en avtale om en siste ultralyd uke 12+6 hos gyn for å måle nakkefold, men jeg kjente at det ble for lenge å vente. Så jeg tok direkte kontakt med en privatklinikk for å få ultralyd samme dag. Der var alt i orden, størrelse på dagen der jeg skulle være og han kunne ikke se noe galt, men kunne ikke måle nakkefolden ordentlig. Nå han var ‘i området’ så det allikevel ikke unormalt ut, var liksom ikke uforholdsmessig tjukt. Jeg stusset litt over at han ikke kunne måle, siden jeg har lest man kan se det da, og så så jeg han var allmennlege etterpå. Men han gjør altså ultralyder på denne klinikken og er sjefen der. Han sa ta den timen, og var veldig positiv. Nå er det to dager til den planlagte ultralyden og jeg er fortsatt kvalm, og sliten. Ikke hatt noen blødninger. Magen begynner å vise (men det har lurt meg før). I know jeg er håpløs, men jeg er så redd. Jeg kan heller ikke dele med noen, har villet vente til ting er helt sikkert, og mannen min vet jo ikke hva han skal si. Kan det være noe galt? Jeg har så lyst til å se på babybilder og klær, men er så redd for å bli skuffet. Kjenner tårene så lett presser på, drømmen og håpet har vært stort lenge.

Uff, kjenner meg godt igjen i dette. Etter to MA så var jeg sterkt preget av angst i forrige svangerskap. Tok 7 private UL, og dette var det eneste som klarte å roe meg. Ene gyn jeg var hos sa det så fint at hvis UL gjorde at jeg klarte å senke pulsen og puste litt roligere, så burde jeg bare ta UL når jeg trengte. For min del klarte jeg ikke mer enn 3 uker av gangen frem til jeg begynte å kjenne liv. Men, når du har kommet så langt du har nå, uten at de har sett noe feil på UL, og fosteret måles til riktig str. Da skal det eeekstremt mye til for at now skal være galt. Det er sjeldent.

Nakkefold bør måles egentlig tidligst 12+0, og aller best rundt uke 13+0. Så nei, tror ikke det er noe galt.

Håper du etter neste UL klarer å slappe av litt mer ❤ det er fryktelig vondt og slitsomt å bekymre seg så mye. Jeg fikk ekstra samtaler med jm og på sykehuset for å takle angsten for at baby skulle dø. Anbefaler deg det.

 

[Sprekjærlighet]

Tusen takk for så mange gode og fyldige svar! Har betrodd meg til de nærmeste venninnene mine og mannen og mamma og søsteren min, men til syvende og sist står jeg i dette alene i min kropp, å holde tankene utelukkende positive, ikke alltid like lett. Etter å ha lest det dere skrev, og at noen delte sine erfaringer, har jeg gått en tur i skogen, fokusert på noe litt annet, nemlig den spennende jobben min og har jeg funnet et ok sted å være mentalt. Så trygg som jeg kan være og stødig i meg selv. Det var et veldig godt forslag å snakke med noen på sykehuset hvis det fortsetter og blir påtrengende. Jeg snakket med en psykolog etter abortene, men har ikke hatt noen under dette svangerskapet. Jeg tror det går bra i morgen, og er veldig takknemlig for at jeg fikk dele tankene mine med dere. Rart med det, men det kan også være frigjørende å dele med andre kvinner som er i samme situasjon som gir en fortrolighet og varme, men allikevel ikke har noen bånd eller relasjon til deg, så du får et nøkternt blikk på det du står i! Så takk dere.

 

[Sprekjærlighet]

Huff, føler meg deg. Kan ikke si så mye annet enn at eg håper alt går veien for deg denne gang. Grusomt å gå og vente på kontroller. Eg har selv en "dommedag" på tirsdag, etter mye tull og frem og tilbake for 3 uker siden der gyn plutselig ikke fant foster og mente eg aborterte til at foster på privatklinikk var der i beste velgående.

Tenker at det ikke er alle fagfolk som burde uttale seg med mindre de er 100%sikker. Skaper veldig mye redsel og bekymring. Ofte unødig.

Helt enig, og noe dritt at du skulle gå gjennom en slik erfaring. På tirsdag går det fint skal du se. Jeg skal tenke på deg!

 

[Sprekjærlighet]

Uff, kjenner meg godt igjen i dette. Etter to MA så var jeg sterkt preget av angst i forrige svangerskap. Tok 7 private UL, og dette var det eneste som klarte å roe meg. Ene gyn jeg var hos sa det så fint at hvis UL gjorde at jeg klarte å senke pulsen og puste litt roligere, så burde jeg bare ta UL når jeg trengte. For min del klarte jeg ikke mer enn 3 uker av gangen frem til jeg begynte å kjenne liv. Men, når du har kommet så langt du har nå, uten at de har sett noe feil på UL, og fosteret måles til riktig str. Da skal det eeekstremt mye til for at now skal være galt. Det er sjeldent.

Nakkefold bør måles egentlig tidligst 12+0, og aller best rundt uke 13+0. Så nei, tror ikke det er noe galt.

Håper du etter neste UL klarer å slappe av litt mer ❤ det er fryktelig vondt og slitsomt å bekymre seg så mye. Jeg fikk ekstra samtaler med jm og på sykehuset for å takle angsten for at baby skulle dø. Anbefaler deg det.

 

[FrøkenMG]

Jeg trenger mye støtte, i alle fall nå i begynnelsen. Håpet er så skjørt, og det får virkelig kjørt seg. Jeg har ordnet meg selv, slik at jeg fram til og med uke 12 har oppfølging minst én gang i uka med enten lege, jordmor eller psykolog. Så får vi se hvordan behovet er på andre siden av 12+6.

Mye for noen, nødvendig for meg.

Det høres ut som om du er litt i samme båt og har møtt noen som har gjort deg utrygg på veien. Da hjelper det ofte ikke at alt tilsynelatende er bra, usikkerheten kommer likevel. Har du snakket med fastlege? Kan du bytte jordmor?

Lykke til med ul i morgen.