Abort, et tabu-tema

[Spinnwild]

Hvorfor må abort være slikt et tabu-tema!?

Jeg er en person som aldri lærte meg å holde kjeft, og har samtidig verdens dårligste pokerfjes. Jeg snakker om alt med alle, kjente som ukjente. Men på dette temaet er det mange som blir... ukomfortable... Ja det er et sårbarttema, og nettopp derfor bør man snakke mer om det! Ikke?

Etter min abort opplevde jeg at flertallet av de jeg snakket med, også har vært gjennom en eller flere aborter. Mange av de hadde kun fortalt dette til de som visste om graviditeten (som oftest kun barnefar). Og jeg merka samtidig at flere hadde samme behov å prate om det flere år senere, som meg som nettopp hadde vært gjennom det.

For noen er det sårere enn andre selvfølgelig, vi er jo ulike mennesker. Og noen vil ikke snakke om det i det hele tatt. Men jeg bare tenker, for oss som vil prate, så føles det innimellom som om jeg belaster de jeg prater med. Så da får man dårlig samvittighet oppå hele greia

Men så har man heldigvis fora som dette, men det blir ikke heelt det samme som ansikt til ansikt...

Snakker dere om aborten(-e) deres med andre eller holder dere det privat?
Hvis dere deler, hvilke reaksjoner får dere?

... Kanskje det bare er meg som snakker for mye eller "feil" om det...

 

[Veivalsa]

Å oppleve en spontanabort tenker jeg først at ofte er en veldig ensom sorg. For kvinnen, og kanskje også mannen, som opplever det har relasjonen til spiren og svangerskapet vart lenge. Når man prøver, drømmer man gjerne om barna man skal få lenge før man i det hele tatt har testet positivt. Og når de to strekene dukker opp, regner man ut termin, ser for seg hvordan den første tiden med barnet skal bli, hvilke klær trenger barnet på den årstiden, når blir det barnehagestart og skolestart. Kan jo bare snakke for meg selv såklart, men du, så mange drømmer og planer jeg la for livet med den lille allerede fra tidlig i svangerskapet. Stort sett tenker man ikke på annet fra man står opp til man legger seg, og drømmer kanskje til og med om svangerskap og babyer. Har man prøvd i lang tid, har gjerne svangerskap og å få baby tatt opp store deler av tankevirksomheten i måneder og for noen i år. For meg har det vært en stor drøm å få bli mor helt fra jeg var liten jente, så planer og drømmer startet lenge før vi i det hele tatt begynte å prøve

Så når folk da kommer med kommentarer om at "det var så tidlig" eller lignende, så har de slettes ikke sett på det totale regnskapet for hvor mye den lille spiren har betydd i ens liv, enda man bare har visst av den i to uker eller syv uker.

Å forstå hvor intenst vondt og altoppslukende sorgen etter en spontanabort kan være, tror jeg derfor ikke er så lett dersom man ikke har opplevd det selv eller når man har fått dele hele på mange års avstand og kanskje glemt hvor ille det var.
Men det ligger også en forventning i samfunnet, synes jeg, om at en spontanabort (særlig i første trimester) ikke er så ille. Det kommer velmenende trøstende råd og ord fra øst og vest som først og fremst dreier seg om at det ikke er så ille. At man skal være glad det skjedde tidlig, at man ikke får et sykt barn, at man skal være glad for nå vet man at man kan bli gravid. Og når man får nok sånne kommentarer begynte hvertfall jeg å skyve vekk min egen sorg, for dette var ikke stort nok og ille nok å være lei seg for. For det finnes babyer som dør i krybbedød, og dét må være ille det. Og selvfølgelig er det helt forferdelig grusomt å oppleve det, men man skal likevel ha lov til å være lei seg for å ha mistet tidligere, selv om det finnes noe som potensielt kan være enda verre. Det er ingen som sier til en dame som nettopp har mistet sin 65 år gamle mann til kreft, at naboen mistet mannen sin da han bare var 45 år så hun skal være glad de fikk 20 år mer sammen. Sånn for å sette det på spissen.

Dette er bare mine generelle tanker rundt det å fortelle om en spontanabort og hvilke forventinger andre har til hvordan du skal ta det. Jeg har vel først og fremst opplevd sånn fra folk på 40+ og eldre. I min egen generasjon har jeg opplevd litt ulikt, men generelt større forståelse for at det kan være en veldig vond og traumatisk opplevelse.

Vi hadde fortalt en del om svangerskapet på forhånd og de fikk dermed såklart vite at vi hadde mistet, men jeg fortalte også andre som ikke visste - nettopp fordi jeg hadde det vondt og det preget hverdagen min i stor grad. Likevel husker jeg en hendelse, kanskje 3 uker etter aborten. Dette var planlagt på forhånd, at venninnegjengen skulle samles hjemme hos meg, og jeg hadde da egentlig tenkt å avsløre svangerskapet. I stedet hadde jeg mistet, og kun én av venninnene mine visste om det. Vi snakket litt om hva vi hadde gjort i sommer og slik, og jeg klarte bare ikke fortelle om det, men måtte gå inn på badet og gråte for meg selv i stedet. Det var så vondt og en skuffelse å være der hvor jeg skulle ha delt en god nyhet, at jeg ikke klarte å dele den dårlige. Det hadde nok også litt å si at ingen andre der hadde vært gravide, så jeg visste jo at ingen ville kunne forstå akkurat hva det var jeg sto i. Og kanskje syntes de det var rart at jeg var så lei meg for det, der var hvertfall det jeg var redd for.
I ettertid har jeg fortalt masse om det da, og vært åpen med mange, i de situasjoner hvor det har vært naturlig å snakke om, nettopp for å ikke gjøre det til et tabu.

Men så er det noe med at man med årene får opplevelsen litt på avstand. Når det påvirker livet i stor grad, har jeg hatt stort behov for å dele og snakke. Kanskje til og med litt for mye for noen men nå er det 4 år siden min spontanabort, og selvfølgelig kan jeg fortsatt snakke om det, det gjør meg ingenting, men det er ikke like naturlig eller viktig for meg. Det er samtidig også en litt sår opplevelse, så det faller seg ikke like naturlig å dele med hvem som helst heller.

Men generelt tenker jeg at det snakkes lite om, og akkurat hvorfor det vet jeg ikke, men det kan jo være veldig vondt for dem som står i det. Og dermed være vanskelig og sårt å dele. Eller så mangler man den naturlig settingen eller innfallsvinkelen for å dele og snakke om abort.

Forumet var hvertfall veldig viktig for meg i denne tiden, for å lese andres opplevelser, få støtte for at det var vondt og forsøke å finne historier hvor noen hadde mistet til samme tid som meg, men fått barn etterpå - for å finne noe som kunne gi meg håp.

 

[AstroNautet]

Med fare for å komme borti flere tabu tema, så var det et par ting som begrenset meg i å dele, selv om jeg egentlig er en veldig åpen person. Vi var ikke alltid klare for å dele at vi prøvde å bli gravide og at dette var en lengre prosess, vi var ikke klare for oppfølgingsspørsmålene som gjerne kommer angående når prøver dere igjen og, etter noen måneder, om vi har lyktes. Derfor holdt vi igjen å fortelle selv om vi stod oppi noe vondt.
En annen grunn var at vi stort sett møtte folk som hadde mistet tidligere enn oss, men som da vi snakket om sorgen vår sammenlignet sin med vår, og for meg ble det da for vondt. Vi mistet i uke 13 etter å ha visst om henne fra dag 1 (inseminasjon), sett henne på ultralyd 3 ganger, og etter å samme dag sett henne sprelle masse på siste ultralyden. Hun kom ut hjemme, nydelig og perfekt, og vi fikk holde henne i våre armer og gravlegge henne i blomsterengen ved innsjøen ved hytta. Sorgen vår var sterkt knyttet opp til henne, vi sørget over barnet vårt. Vi mistet deretter i uke 6 og fikk litt bedre forståelse for hvordan det var å miste da (nå har vi forøvrig igjen mistet i uke 5+6). For oss handlet det da i tillegg mye om en sorg over å igjen miste alle planene og drømmene våre, men vi hadde ikke rukket å bli så tilknyttet til lille i magen enda. Jeg kommer ikke til å klare å ordlegge meg godt nok her, så beklager det dere! Men for meg handler det om hvor tilknyttet vi hadde rukket å bli og hvor tung sorgen derfor ble, og det å snakke om det med alle som har mistet ble vanskelig. Jeg følte ofte vi hadde mer til felles med de som mistet i uke 18 enn uke 6, selv om vår situasjon selvfølgelig ikke kan sammenliknes - det kan ingens, og det er jo en del av det som gjør det så vanskelig! Sorg er veldig individuelt og veldig sårt.
Men jeg støtter deg helhjertet i at vi burde som samfunn prøve å gjøre dette mindre tabubelagt, slik at de som har det vondt ikke behøver å være redd for å ta det opp hvis de ønsker eller har behov! Og hvis denne risikoen var litt mer omtalt hadde det kanskje kommet litt mindre som et sjokk på oss første gangen.
I tillegg vil det kanskje hjelpe helsevesenet i å forstå opplevelsen folk har av å gå gjennom dette. Jeg husker vi ble sendt til Ullevål for at de kunne bekrefte med ultralyd at vi hadde mistet, og satt i samme venterom som høygravide og nybakte lykkelige, og det ble brutalt! Vi var to par der som satt i det mørkeste hjørnet med klump i halsen og nistirret på skoene våre, det var jo ikke noe annet sted å flykte til. Vi hadde faktisk nokså mange vonde opplevelser i håndteringen av helsepersonell etter spontanaborten, og slik burde det ikke behøve å være.

 

[Nordlys2018]

Spørs vel også litt hvilken abort man snakker om?
Jeg har hatt selvbestemt abort, hjerteskjærende ufrivillig tap-abort... Hva opplever jeg er tabu? Den første, den andre er mye mer akseptabelt å snakke om...

 

[dagosi]

For min del, føler jeg at jeg snakker alt for mye om Lille Stille. Han har en tendens å komme opp i veldig mange samtaler. Både med kjente og fremmede. Så jeg skulle nesten ønske at jeg innimellom kunne hatt munnkurv. Føler ikke at det er veldig terapautisk å snakke til alle og enhvermannsen om min engel. Ofte føler jeg meg faktisk verre å frykter mer hva de som fikk historien tenker etterpå. Også går det å plager meg i ukesvis, bare fordi jeg skulle forklare hvordan vår snipp kom til verden. For av en eller annen grunn så føler jeg at dem henger litt sammen.