Abort eller ikke?

[Bkno8220782]

Jeg har havnet i en ganske så kjip situasjon. Vær så snill å ikke dømme meg, føler meg allerede helt forferdelig.

Jeg har tidligere slitt med tilbakevendende depresjon og derfor følt at livet mitt har vært ganske tomt. For litt over et år siden møtte jeg en mann i utlandet i forbindelse med studiet, som jeg falt her for. Siden da har jeg levd i min egen boble, og jeg ser ikke for meg det er mulig å finne en så bra mann som han. Har tilbragt omtrent like mye tid i utlandet som i Norge.

Han er en del eldre enn meg, og ønsket gjerne barn. Jeg som selv er i begynnelsen av 20åra, var ikke helt på samme sporet, men begynte å venne meg til tanken. I mars i år bestemte vi oss for å prøve, og jeg ble gravid med en gang.

Først var det lykkerus, men så slo realiteten inn. Jeg har ikke fast jobb og per dags dato ingen leilighet. Foreldrene mine sier de støtter uansett valg jeg tar, men samtidig føler jeg de presser meg veldig mot abort. De får det til å høres ut som at hvis jeg skulle slite en måned så er jeg alene. Kjæresten min har per dags dato ikke fått visum til Norge, men vi prøver.

Han elsker meg og sier han vil gjøre alt han kan for familien sin. Han er åpent for det meste av løsninger, enten å flytte til Norge eller komme jevnlig på besøk. Men jeg føler jeg har press fra alle kanter, og jeg blir så innmari stressa.

Iblant så tenker jeg at jeg virkelig ikke er klar, da jeg alltid har sett for meg å ha leilighet og fast jobb. Samtidig så planla vi dette, noe som får meg til å hate meg selv for å tenke abort. Jeg satte meg inn i dette situasjonen selv, og burde ta ansvar. Men jeg er redd for at det bare var en lang lykkerus etter depresjon som førte meg til dette, og jeg har ærlig aldri følt meg så forvirra. Er samtidig livredd for å miste han, spesielt med tanken på hvor god han ble for å skulle bli pappa. Skulle jeg gå for abort, er jeg redd for at det bare var hormonene mine som spilte meg et puss, og jeg vet ikke om jeg kan leve med det.

Noen som har noe lignende erfaring, eventuelt har noe tips? Tatt abort eller ikke? Hva burde jeg forvente i ettertid om jeg tar abort?

 

[Mose]

Jeg har havnet i en ganske så kjip situasjon. Vær så snill å ikke dømme meg, føler meg allerede helt forferdelig.

Jeg har tidligere slitt med tilbakevendende depresjon og derfor følt at livet mitt har vært ganske tomt. For litt over et år siden møtte jeg en mann i utlandet i forbindelse med studiet, som jeg falt her for. Siden da har jeg levd i min egen boble, og jeg ser ikke for meg det er mulig å finne en så bra mann som han. Har tilbragt omtrent like mye tid i utlandet som i Norge.

Han er en del eldre enn meg, og ønsket gjerne barn. Jeg som selv er i begynnelsen av 20åra, var ikke helt på samme sporet, men begynte å venne meg til tanken. I mars i år bestemte vi oss for å prøve, og jeg ble gravid med en gang.

Først var det lykkerus, men så slo realiteten inn. Jeg har ikke fast jobb og per dags dato ingen leilighet. Foreldrene mine sier de støtter uansett valg jeg tar, men samtidig føler jeg de presser meg veldig mot abort. De får det til å høres ut som at hvis jeg skulle slite en måned så er jeg alene. Kjæresten min har per dags dato ikke fått visum til Norge, men vi prøver.

Han elsker meg og sier han vil gjøre alt han kan for familien sin. Han er åpent for det meste av løsninger, enten å flytte til Norge eller komme jevnlig på besøk. Men jeg føler jeg har press fra alle kanter, og jeg blir så innmari stressa.

Iblant så tenker jeg at jeg virkelig ikke er klar, da jeg alltid har sett for meg å ha leilighet og fast jobb. Samtidig så planla vi dette, noe som får meg til å hate meg selv for å tenke abort. Jeg satte meg inn i dette situasjonen selv, og burde ta ansvar. Men jeg er redd for at det bare var en lang lykkerus etter depresjon som førte meg til dette, og jeg har ærlig aldri følt meg så forvirra. Er samtidig livredd for å miste han, spesielt med tanken på hvor god han ble for å skulle bli pappa. Skulle jeg gå for abort, er jeg redd for at det bare var hormonene mine som spilte meg et puss, og jeg vet ikke om jeg kan leve med det.

Noen som har noe lignende erfaring, eventuelt har noe tips? Tatt abort eller ikke? Hva burde jeg forvente i ettertid om jeg tar abort?

Hei.

Så tøft av deg å fortelle om dette. Det er kjempe bra [emoji5]️

Man kan føle seg ganske aleine, selvom man har mennesker som bryr seg rundt seg. Skal man beholde eller skal man fjerne. Til syvende og sist er det kvinnens valg.

Du forteller at du har slitt med tilbakevendende depresjon men har i lang tid hatt Det bra. Ka skje det kan være en god idé å snakke med jm eller en psykolog om tankene dine?

Depresjon er ingem hindring for å være en god og fantastisk foreldre og livet vil bli snudd opp ned dersom du velger å beholde. Dere jobber for at han skal få visum til Norge og frem til det så kan han komme på besøk. Dine foreldre sier de vil støtte deg. Dersom du føler de ikke vil gjøre det, prøv, hvis mulig, å snakk med dem om det. Prøv å legg en plan sammen med dem som kan gjøre deg tryggere på et valg. I Norge har vi også ulike hjelpeapparat som er til for å hjelpe.

Kanskje, hvis du får snakket med dine foreldre og laget en plan, sammen samtale med jm eller psykolog, vil det bli lettere å ta valget. Misforstå meg rett når jeg bruker ordet lettere, det er ikke lett i det hele tatt.

Om du velger å beholde er det ingen ting som tilsier at det ikke vil gå. Din kjæreste sier han vil gjøre alt han kan for åstøtte deg opp og det samme sier dine foreldre. Samtidig kan du også få et profesjonelt støtteapparat rundt deg for hjelp og støtte. Om du velger å ta abort Er det ikke noe galt i det heller. Men du sier noe om at du ikke vet om du klarer å leve med det valget etterpå. Også i forhold til det kan du få hjelp og støtte.

Alder spiller liten rolle i å få sitt første barn. Om du er 20 eller 40 Er det like skummelt. Man har en formening om det perfekte a4 livet med leiligheten eller his, fast jobb, utdanning, god inntekt, gift m.m. Men slik er det ikke alltid. Mange ganger er det ganske anderledes.

Uansett hva du velger velger du det rette for deg og din situasjon.

Masse lykke til.

 

[Bkno8220782]

Hei.

Så tøft av deg å fortelle om dette. Det er kjempe bra [emoji5]️

Man kan føle seg ganske aleine, selvom man har mennesker som bryr seg rundt seg. Skal man beholde eller skal man fjerne. Til syvende og sist er det kvinnens valg.

Du forteller at du har slitt med tilbakevendende depresjon men har i lang tid hatt Det bra. Ka skje det kan være en god idé å snakke med jm eller en psykolog om tankene dine?

Depresjon er ingem hindring for å være en god og fantastisk foreldre og livet vil bli snudd opp ned dersom du velger å beholde. Dere jobber for at han skal få visum til Norge og frem til det så kan han komme på besøk. Dine foreldre sier de vil støtte deg. Dersom du føler de ikke vil gjøre det, prøv, hvis mulig, å snakk med dem om det. Prøv å legg en plan sammen med dem som kan gjøre deg tryggere på et valg. I Norge har vi også ulike hjelpeapparat som er til for å hjelpe.

Kanskje, hvis du får snakket med dine foreldre og laget en plan, sammen samtale med jm eller psykolog, vil det bli lettere å ta valget. Misforstå meg rett når jeg bruker ordet lettere, det er ikke lett i det hele tatt.

Om du velger å beholde er det ingen ting som tilsier at det ikke vil gå. Din kjæreste sier han vil gjøre alt han kan for åstøtte deg opp og det samme sier dine foreldre. Samtidig kan du også få et profesjonelt støtteapparat rundt deg for hjelp og støtte. Om du velger å ta abort Er det ikke noe galt i det heller. Men du sier noe om at du ikke vet om du klarer å leve med det valget etterpå. Også i forhold til det kan du få hjelp og støtte.

Alder spiller liten rolle i å få sitt første barn. Om du er 20 eller 40 Er det like skummelt. Man har en formening om det perfekte a4 livet med leiligheten eller his, fast jobb, utdanning, god inntekt, gift m.m. Men slik er det ikke alltid. Mange ganger er det ganske anderledes.

Uansett hva du velger velger du det rette for deg og din situasjon.

Masse lykke til.

Tusen takk for et fyldig svar! Jeg hadde mange samtaler med en psykiatrisk sykepleier, men følte egentlig ikke jeg fikk så mye ut av det annet enn å "ha noen å klage til".

Erfaringsmessig så finner jeg leger likegyldig til det meste, virker ikke som at de har noen sosialfaglig kompetanse, men jeg tror jeg skal prøve å få time med jordmor når jeg kommer tilbake til Norge.

Hadde dette vært en uforventet graviditet så tror jeg ikke avort hadde vært "like ille", men siden vi planla dette så har jeg en stor skyldfølelse hengende over meg. Min største frykt er at jeg tar abort, min kjæreste føler jeg ikke er klar for noe særriøst, og at jeg dermed ender opp alene igjen. Han er en god mann som behandler meg så bra, men jeg vet han lenge har ønsket å slå seg ned med familie, og jeg er redd han vil tro at jeg er langt fra klar.

 

[Oh Dear]

Jeg tror nok det er mer vanlig enn man tror at man får en følelse av panikk på ett eller annet tidspunkt når man blir gravid, enten det var pla lagt eller ei. Når den slår inn så kommer alle ulempene ramlende. Men barnet er jo ønsket! Og da får man det til

 

[Moderator Tone]

Hei

Har du hørt om Amathea?
De er en kjempe flott gjeng som hjelper til i en sånn situasjon.
Du kan ta kontakt med dem for en prat

 

[Guttemamma22]

Vi har mange likheter vi 2!
Slitt med mye og veldig kraftig depresjon fra jeg var 14 og frem til rundt 2 år siden (begynnelsen av 20-årene jeg også), har vært hjemløs og uten jobb ila de siste årene og på toppen av alt har jeg hele livet sakt at jeg aldri vil ha barn.
Etter å ha vært kvalm/dårlig i ukesvis bestemte jeg meg for å ta en graviditetstest. Hadde allerede bestemt meg for abort om den viste positivt.
Sekundet jeg så at jeg var gravid overasket jeg meg selv ved å bli kjempeglad og visste jeg aldri kunne kvitte meg med den lille!

Nå som sønnen min er 3mnd er jeg så vanvittig glad for valget jeg tok. Man endrer seg litt, "tar seg sammen" og får orden på livet mens man venter. Jeg tror du bare er litt "skremt" og overveldet av tanken på å få barn. Men jeg kan love deg at det er noe av det beste du får oppleve om du velger å beholde.


Gjerne kontakt Amathea som nevnt over. Ellers kan du sende meg en privat melding for litt mere snakk. Har lite erfaring med kjæreste i et annet land, men erfaring i det meste annet

 

[Ikke i bruk]

Flere med råd?

 

[Lille meg 90]

Jeg har opplevd mye av det du skriver her. Ble gravid for noen år siden. Fortalte det til familien min som gjorde og sa det de kunne for at jeg sku ta abort. Jeg ville beholde, for jeg mener at sålenge det er et hjerte som slår. Så er det et verdig liv. Men etter mye mas og truing med at barnevernet vil gripe inn å ta ungen. Så ble det til at jeg tokk abort. Angret kjempe mye på det da. Men no e jeg gla jeg tokk abort. Jeg va egentlig ikke klar for barn på den tiden. Og han jeg va sammen med da, va ikke snill. Jeg anbefale deg å følge magefølelsen din.