Hei! Jeg er "attpåklatt" selv jeg, med 9 år mellom meg og min bror. Det har jo både vært positivt og negativt egentlig.
Det positive er bla at han aldri har blanda seg inn når jeg har lekt med mine venninner hjemme hos oss! Det ble litt for barnslig for han når vi var 7-8-9 år og leka med Barbie, liksom. Da var jo han tross alt 16-17-18.. Han kjørte jo opp når jeg var 9 år, så da fikk jo mamma og pappa enda en sjåfør som kunne kjøre og hente på trening og hos venner. Det var jo morsomt:) Så hadde han jo en del kjekke kompiser som ofte var hos oss;) jeg ble jaga mang en gang opp trappa fra kjellerstua, for å si det sånn! Så var det jo alltid godt å tenke på at storebror beskytta meg mot eklinger:p
Det negative er at vi ikke leka så mye sammen. Vi fant jo på ting, men vi har alltid hatt forskjellige interesser, som følge av aldersforskjellen. Så var det jo litt surt at han alltid vant slosskampene! Men når det gjaldt å sladre til mamma og pappa så vant jo jeg, for de visste jo også at han var større og sterkere enn meg, så da ble det jeg som fikk trøst:p Vi har heller ingen felles venner, egentlig. Det var ett søskenpar som det også var 9 år mellom som vi var venner med. Så storebroren der tok med lillesøstra si til oss for å være sammen, og omvendt. Det likte mamma og pappa også.
Vi krangla ikke så mye egentlig, siden det ikke var så veldig mye å krangle om! Vi hadde hver våre leker og sånt. Så skal det sies at jeg var veeeldig etterlengta, siden mamma mistet en del før jeg hang meg fast. Så storebroren min var (og er) veldig glad for at jeg er her! Det også gjorde til at vi ikke var fiender så ofte.
Jeg er også attpåklatten i hele familien, sånn av søskenbarna. Det syns jeg er litt kjipt, for når jeg var lita, var jo alle de andre blitt større, og mamma og pappa + tanter og onkler hadde på en måte "leka ferdig" med de andre. Da var det godt å finne tremenninger på lik alder som meg:)
Så der har du litt å tenke på:) Håper det var litt til hjelp!
