6 år og skal bestemme

2 søte små

Forumet er livet
Januarskatter 2015
Augustbarna 2021
Vi har en 6 åring (blir 7 i desember) som nå har kommet i en fase hvor han skal bestemme alt i huset og da spesielt ovenfor søsknene på 4.5 og 2 år. Spesielt broren på 4.5 år får hardest medfart. Her er det snakk om

Skal bestemme hvem som skal leke med hvilke leker
Han skal ALLTID ha de lekene broren har selv om han leker med noe annet, finner broren en leke han vil leke med skal han på død og liv ha denne uansett
Har ett temperament uten like om han ikke får viljen sin. Nekter broren å gi fra seg leken han holder på med eksploderer han i ett voldsomt raseri
Er vi ute skal han bestemme hvor vi skal gå, osv.

Dette er bare eksempeler. Han får som nevnt ett voldsomt raserianfall om han ikke får viljen sin. Går søsknene vekk springer han etter for å slå, holde dem igjen osv. Prater mye med han om å dele leker osv men deling av leker gjelder i hans hode bare når han vil ha en leke, ikke når søsknene ønsker en leke han har. Den største utfordringen vår er disse voldsomme raserianfallene hans hvor han eksploderer så til de grader. Det funker ikke å prate til han da han går rett i å eksplodere og ikke er mottakelig for å høre hva vi sier til han.

På skolen (og i bhg da han gikk der) er han den stille og rolige gutten som ikke gjør noe særlig ut av seg så lærere og de ansatte i bhg kjente seg absolutt ikke igjen når vi beskrev hvordan han er hjemme. Det har skikkelig eskalert etter at han begynte på skolen i høst.

Han er i bunn og grunn en skikkelig god gutt men nå starter vi så og si hver dag med en sur unge som eksploderer for den minste ting og det er så utrolig slitsomt i lengden. Merker søsknene også trekker seg litt mer vekk også.
 
Her er det jo snakk om en gutt som mest sannsynlig trenger tydelige grenser fra dere om hva dere aksepterer av adferd mot dere og søsknene.
Du sier at tidligere bhg og skole ikke kjenner igjen måten dere beskriver gutten deres hjemme, det er nok i stor grad fordi det er tydlige rammer og grenser som gjelder på disse plassene. Når det er sagt skal jo læreren hans kunne gi dere noen tips og råd på veien. Et annet alternativ er jo at dere kontakter familiesenterer i kommunen dere bor, de er et lavterskeltilbud som kan gi foreldreveiledning og ellers tips og råd for at dere skal få en enklere hverdag som familie. Tenker at det er viktig at dere tar tak i det ganske kjapt hvis søsknene trekker seg unna, i tillegg må det være veldig slitsomt for gutten deres å være i angrepsmodus hele tiden.
 
Det er jo vanlig å ha litt tøff periode etter skolestart, dette med å finne plassen sin der , om han ikke helt finner plassen der eller er stille og rolig så kanskje han føler behovet for å styre og bestemme hjemme for det er lettere.
Det kan jo også være st han kjemper om oppmerksomheten hjemme og derfor gjør han sånne ting mot søskene sine
 
Her er det jo snakk om en gutt som mest sannsynlig trenger tydelige grenser fra dere om hva dere aksepterer av adferd mot dere og søsknene.
Du sier at tidligere bhg og skole ikke kjenner igjen måten dere beskriver gutten deres hjemme, det er nok i stor grad fordi det er tydlige rammer og grenser som gjelder på disse plassene. Når det er sagt skal jo læreren hans kunne gi dere noen tips og råd på veien. Et annet alternativ er jo at dere kontakter familiesenterer i kommunen dere bor, de er et lavterskeltilbud som kan gi foreldreveiledning og ellers tips og råd for at dere skal få en enklere hverdag som familie. Tenker at det er viktig at dere tar tak i det ganske kjapt hvis søsknene trekker seg unna, i tillegg må det være veldig slitsomt for gutten deres å være i angrepsmodus hele tiden.
Han har veldig tydelige grenser ifht adferd men disse skal testes og helst overskrides så det holder. Takler dårlig å få tilbakemeldinger på hva som ikke er greit, vi roser han når han gjør noe positivt, men er den i søskenflokken som så til de grader trenger krever oppmerksomhet, tester grensene, osv. Han har alltid siden han begynte i bhg vært en rolig gutt der som aldri har testet grenser osv, som ikke tørr å gi beskjed om noen gjør han noe eller som forteller om noen tar "hans" ting som han leker med men her hjemme har det ekskalert noe voldsomt spesielt etter skolestart. Vi prater mye om hva som er greit og ikke greit og han har egentlig stålkontroll på at vi må dele på leker osv, men det skal kun gjelde når han vil ha lekene, ikke når søsknene vil ha noe han selv har. Utrolig mye krangling for tiden spesielt mellom brødrene, nok mye for å finne sin plass i søskenflokken og eldste vil være den som skal "dominere" og bestemme siden han er eldst. Prater mye om at vi deler og lar alle være med å bestemme litt hver.
 
Han har veldig tydelige grenser ifht adferd men disse skal testes og helst overskrides så det holder. Takler dårlig å få tilbakemeldinger på hva som ikke er greit, vi roser han når han gjør noe positivt, men er den i søskenflokken som så til de grader trenger krever oppmerksomhet, tester grensene, osv. Han har alltid siden han begynte i bhg vært en rolig gutt der som aldri har testet grenser osv, som ikke tørr å gi beskjed om noen gjør han noe eller som forteller om noen tar "hans" ting som han leker med men her hjemme har det ekskalert noe voldsomt spesielt etter skolestart. Vi prater mye om hva som er greit og ikke greit og han har egentlig stålkontroll på at vi må dele på leker osv, men det skal kun gjelde når han vil ha lekene, ikke når søsknene vil ha noe han selv har. Utrolig mye krangling for tiden spesielt mellom brødrene, nok mye for å finne sin plass i søskenflokken og eldste vil være den som skal "dominere" og bestemme siden han er eldst. Prater mye om at vi deler og lar alle være med å bestemme litt hver.
Mine barn er noe yngre, men er dere tydelige og kontante i situasjonen når den oppstår? For det er vel og bra å prate generelt, men det kan bli for mye også. Her funker det best å si fra når en av dem vil ha det den andre har å si "nå er det nn som leker med den, så du må vente på tur til nn er ferdig". Og så sier vi ikke mer enn det. Vi snakker heller ikke så mye om det utenom, det kan bli masete for ungene og i tillegg tenker jeg at veldig mye prat om noe faktisk kan forverre situasjonen fordi det blir så mye fokus på det. Det blir en form for motsatt psykologi, der barnet bare "må" gjøre det som ikke er lov. Men som sagt er våre barn noen år yngre enn din eldste, og ikke sikkert det er samme som funker på litt større barn.
 
Hva med å sette av tid alene med hver av dere som voksen, la han føle han er viktig for dere selv om han har to søsken. Ikke bare bare å være eldst alltid
 
Ps et barn på to år kan være en håndfull for en så liten gutt som 6 år, og husk det kan være reaksjoner ofra det ikke er bare bare på skolen.

vi har en gutt samme alder og minst i klassen, er det kibt på skolen en dag er han grense prøvende fullstendig og det gir seg ikke før jeg tvinger ut av ham hva som har skjedd på skolen... og når han har snakket ut så går det over
 
Mine barn er noe yngre, men er dere tydelige og kontante i situasjonen når den oppstår? For det er vel og bra å prate generelt, men det kan bli for mye også. Her funker det best å si fra når en av dem vil ha det den andre har å si "nå er det nn som leker med den, så du må vente på tur til nn er ferdig". Og så sier vi ikke mer enn det. Vi snakker heller ikke så mye om det utenom, det kan bli masete for ungene og i tillegg tenker jeg at veldig mye prat om noe faktisk kan forverre situasjonen fordi det blir så mye fokus på det. Det blir en form for motsatt psykologi, der barnet bare "må" gjøre det som ikke er lov. Men som sagt er våre barn noen år yngre enn din eldste, og ikke sikkert det er samme som funker på litt større barn.
Jada han får beskjed at leker lillebror/søster med akkurat den leken, og du må vente på tur, men utfordringen er han storebror kverulerer noe voldsomt og står da og lager ett voldsomt hysteri helt til broren eller søsteren gir seg og bare gir han leken for å få fred. Vi må til tider ta han fysisk bort fra situasjonen og til ett annet rom for å forklare han at han får leken om så og så lenge, så kan de bytte. Men han er absolutt ikke mottakelig for å høre etter og hyler, skriker og slår fordi han skal ha den leken en av søsknene har og då spesielt broren får gjennomgå. Han har bedret seg litt de siste par dagene til å høre at kan bytte leke etter x antall min men er en evig krangling allikevel og en gutt som er utrolig lite mottakelig for å høre etter
 
Ps et barn på to år kan være en håndfull for en så liten gutt som 6 år, og husk det kan være reaksjoner ofra det ikke er bare bare på skolen.

vi har en gutt samme alder og minst i klassen, er det kibt på skolen en dag er han grense prøvende fullstendig og det gir seg ikke før jeg tvinger ut av ham hva som har skjedd på skolen... og når han har snakket ut så går det over
Nå er det helst broren på 4.5, snart 5 år som får gjennomgå av eldste. Har hyppig dialog med lærer pga andre ting, hat spurt noen ganger hvordan de voksne opplever han i friminutt, men de sier det ikke er noe spesielt å påpeke. Hadde ett møte med rektor og lærer før jul og da kom det opp at eldste opplevde at andre I klassen pratet babyspråk til han (henger litt etter i uttale på språket), men opplevde at rektor var mer opptatt av å beskytte de andre barna og at det var akseptabelt siden han har ett litt dårligere språk enn resten. Tok kontakt med skolesjefen, hvorpå lærer etterpå påpekte at det hadde jo bare vært ett engangstilfelle av en annen elev. Dette kom desverre ikke frem på møte, ble mer opplevd at det var flere over flere episoder. Eldste vår sier selv han ikke liker de fleste andre i klassen (og lite kull med kun 20 elever totalt i hele 1. klasse fordelt på 2 klasser). Er visst kun 3 stk han har sagt han liker å leke med på skolen. Men hjemme forteller han ikke noe særlig annet enn at han trives på skolen
 
Alenetid er det første jeg tenker. Har ei i 2 klasse som begynte sånn utover i 1 klasse. Jo mer alenetid Hu får jo roligere blir Hu. I høst begynte oppførselen å merkes på skolen også. Hu sitter ikke stille og er veldig surrete. Skal altid bestemme lek osv. Men hu er av de beste i klassen fagmessig så de avventer litt ang hva vi skal gjøre. Er omvendt med sønnen min. Han går i bhg og er 5 år, han oppfører seg sånn i bhg men ikke hjemme. Han tester bhg mer enn oss. Han slo og var sint hjemme også men det har gått over, men de i bhg klarer det ikke. Det beste er å samarbeide med skolen om det også. Vi har spesialpedagog på han i bhg og tok opp litt av problemene med hu i 2 klasse. Da var svaret at hu nok trenger mer alenetid. Vi har en på 1.5 år som er veldig mammadalt og ammer enda så det har nok tatt lengre tid enn Hu så for seg ang å få mamma tilbake. I helga så var mellomste på tur med svigers, vi ba hit en av venninnene hennes som ble fra fredag til søndag morgen. På søndag møtte Hu en annen venninne. Hu var kjempe lei seg søndag kveld fordi helga var over. Det hjalp veldig på humøret hennes.
 
Han har alltid siden han begynte i bhg vært en rolig gutt der som aldri har testet grenser osv, som ikke tørr å gi beskjed om noen gjør han noe eller som forteller om noen tar "hans" ting som han leker med men her hjemme har det ekskalert noe voldsomt spesielt etter skolestart.

Har en 5-åring som er sånn. Dette er noe barnehagen har jobbet/ jobber mye med. Hun får ikke lov til å godta hva som helst fra de andre. Dette håper jeg skolen gjør for ditt barn også! De skal ikke godta alt...

Hjemme kan hun finne på å både slå, sparke og bestemme over søsteren sin.. Å fortelle henne hva hun gjør feil virker mot sin hensikt, hun vet hva som er galt, og trenger ikke bli minnet på sine feil. Det hun trenger er å få nærhet og oppmerksomhet når hun oppfører seg dårlig, i kombinasjon med å minne henne på at hun ikke får slå/ sparke/ bestemme over søsteren sin. Ja det høres kanskje litt bakvendt ut, men det roer og trygger henne i at vi ser henne. Og så prøver vi å se hennes behov for oppmerksomhet/ alenetid med oss før det går så langt at hun blir utagerende
 
Har en 5-åring som er sånn. Dette er noe barnehagen har jobbet/ jobber mye med. Hun får ikke lov til å godta hva som helst fra de andre. Dette håper jeg skolen gjør for ditt barn også! De skal ikke godta alt...

Hjemme kan hun finne på å både slå, sparke og bestemme over søsteren sin.. Å fortelle henne hva hun gjør feil virker mot sin hensikt, hun vet hva som er galt, og trenger ikke bli minnet på sine feil. Det hun trenger er å få nærhet og oppmerksomhet når hun oppfører seg dårlig, i kombinasjon med å minne henne på at hun ikke får slå/ sparke/ bestemme over søsteren sin. Ja det høres kanskje litt bakvendt ut, men det roer og trygger henne i at vi ser henne. Og så prøver vi å se hennes behov for oppmerksomhet/ alenetid med oss før det går så langt at hun blir utagerende
Her har vel skolen unnskyldt de andre barna litt med at jammen de er jo så små. Han henger litt etter med språket, og vi fikk tilbakemeldinger på at andre barn pratet babyspråk til han. Når vi krevde forklaring på hva skolen gjorde var rektor mer opptatt av å unnskylde de andre barna med type kommentarer som "det er feil ovenfor deres sønn, men at vi som foreldre må jo forstå at de andre barna er jo så små ennå siden de bare er 6 år så derfor gjør vi ikke noe med det". Vi ga klar beskjed om at selv om de er små så kan de bli gjort oppmerksom på at slike kommentarer kan virke sårende (som det gjorde for vår sønn). Rektor så desverre ikke helt det. Vi tok kontakt med skolesjef som igjen tok kontakt med skolen. Det var visst skikkelig ille, for om vår sønn opplevde dette som mobbing, så måtte de gjøre tiltak ifht dette og det hadde jo bare vært en elev som hadde gjort dette. Vi fortalte at det ikke var det inntrykket vi fikk på møtet, og at vår sønn ikke var komfortabel med at dette skjedde selv om det vare var en elev
 
Her har vel skolen unnskyldt de andre barna litt med at jammen de er jo så små. Han henger litt etter med språket, og vi fikk tilbakemeldinger på at andre barn pratet babyspråk til han. Når vi krevde forklaring på hva skolen gjorde var rektor mer opptatt av å unnskylde de andre barna med type kommentarer som "det er feil ovenfor deres sønn, men at vi som foreldre må jo forstå at de andre barna er jo så små ennå siden de bare er 6 år så derfor gjør vi ikke noe med det". Vi ga klar beskjed om at selv om de er små så kan de bli gjort oppmerksom på at slike kommentarer kan virke sårende (som det gjorde for vår sønn). Rektor så desverre ikke helt det. Vi tok kontakt med skolesjef som igjen tok kontakt med skolen. Det var visst skikkelig ille, for om vår sønn opplevde dette som mobbing, så måtte de gjøre tiltak ifht dette og det hadde jo bare vært en elev som hadde gjort dette. Vi fortalte at det ikke var det inntrykket vi fikk på møtet, og at vår sønn ikke var komfortabel med at dette skjedde selv om det vare var en elev

Nei men...! Det er ikke rart han utagerer hjemme hvis han har det sånn på skolen..! ❤ At skolen ikke gjør noe med dette, og unnskylder det med at barna er små (hva som er god og dårlig oppførsel er noe alle barn bør begynne å lære så fort de begynner i bhg..! De forstår det da også...) er jo bare hårreisende!
 
Nei men...! Det er ikke rart han utagerer hjemme hvis han har det sånn på skolen..! ❤ At skolen ikke gjør noe med dette, og unnskylder det med at barna er små (hva som er god og dårlig oppførsel er noe alle barn bør begynne å lære så fort de begynner i bhg..! De forstår det da også...) er jo bare hårreisende!
Ja akkurat der er vi ikke fornøyd med skolen. Han er en rolig gutt på skolen som helst ikke vil være til bry og som sliter med å finne seg tilrette spesielt med tanke på venner, de andre elever glemmer han litt ut i leken. Vi oppmuntrer han til å være med de andre på fritiden, han prøver, han ønsker gjerne at vi følger han til de han ønsker å leke med, men om vi tilfeldigvis møter noen sc dem ute i lek når vi også er med ut med sammen med de yngre søsknene også, så springer de fort avgårde og glemmer å inkludere sønnen vår i leken og dra han også med seg. Utrolig sårt og se på, da han så gjerne ønsker å bli inkludert, men ikke tørr å presse seg på. Har pratet litt med ene moren som har pratet med sin sønn igjen men hjelper lite.
 
Back
Topp