titti_28
Elsker forumet
Satt og leste gjennom linken "hvem er vi"..
På sivilstand har jeg skrevet at vi prøver på nytt... Men etter i går, vil jeg virkelig ikke prøve noe mer..
Da Sebastian var 4 mnd reiste jeg fra gubben. Livet hans bestod av jobb, venner, alkohol, byen, spille poker og å være fyllesjuk. Et resultat var jo selvfølgelig at det ikke var mye penger å hente fra hans konto..
Han festet mye den tiden jeg gikk gravid også.. Var som regel ute hver helg.. eller var borte hos venner.. Han la t.o.m igjen mob sin hjemme.. Han kunne jo miste den[8|] Så jeg måtte ringe rundt til hans venner å høre hvor han var...
Det var kjempe godt å komme hjem til trygge Norge igjen, etter nesten to år i Sverige med en egoist.. Sebastian og jeg klarte oss fint. Han beg i bhg, og fikk mange små venner..
Men uansett var det jo noe som manglet...
Kjente at jeg ble kjempe lei meg hver gang jeg hentet han i bhg, og han spurte etter pappa.
"Mamma, hvor er min pappa...???" Og det gjorde vondt når han klynget seg til bestekameratens pappa.. Alle menn var veldig spennende.. Alle pappa'r..
Så bestemte den godeste gubben seg for å flytte til Norge igjen..
Vi tok opp kontakten, men bare på vennskaplig plan.. Han kom en gang i blandt og besøkte sin sønn, men tok aldri med han og gjorde noe alene..
Flere ganger sa han at han skulle komme, men kom ikke..
Og det er ikke morsomt å fortelle en to år gammel gutt som står i vinduet å ser etter pappa at han ikke kommer.. at det ikke blir noe tur på mc donalds..
Måttet flere ganger "rydde" opp etter han...
(rydde opp høres litt feil ut.. men hjertet mitt skriker noen ganger, og sebastian forstår jo ikke at han ikke får gå å spise som planlagt..)
Så plutselig her rett før jul nå 2005, så skjedde det noe med mannen.
Han kom som avtalt.., ringte oss, ja..., rett og slett oppførte seg som en skikkelig mann.
Jeg trodde på at folk kunne forandre seg, og gav han enn sjanse..
Lillebror sa også at nå hadde han virkelig blitt en hyggelig fyr..., og Sebastian synes det var stas med pappa på besøk litt oftere..
Så skjedde det som skjedde... På to ganger var det gjort.., med dobbel dose p-piller.. (fordi jeg har vært plaget med blødninger, måtte jeg ta to om dagen)
Jeg ble nok like overrasket som han, men reagerte på en helt annen måte..
Først ble jeg redd, lei meg for at jeg ikke fikk fullføre studiene med mine klassekamerater, og at jeg evt skulle bli alene med to!!!!
Abort var ingenting jeg noen gang vurderte... Skulle aldri klart det. Det er tross alt Sebastian sitt ekte søsken..
Nå har humøret og oppførselen til barnefar variert som dag og natt..
Vi bor ikke sammen, men sees jo... planen var jo å starte på nytt...
Han er samme gamle.., jobber, drikker og spiller poker...
I går kom han med så mye skit, at nå har jeg tatt et valg for resten av livet, som ikke er reversibelt...
Han mente at det var MIN skyld at han drakk.
At det var MIN skyld at han ikke var sammen med Sebastian
At det var MIN skyld at han valgte jobb og venner framfor oss..
At jeg bare gikk rundt og var en feit gris.., for jeg hadde jo vært det de siste 4 årene sa han.. Jeg gikk jo bare gravid.....
Det som fikk begeret mitt til å renne over var at han sa at han nå var PÅTVUNGET to barn..
At dette hadde jeg planlagt veldig nøye... Og at jeg visste at han ikke ville ha barn osv...
(Men det er bare bullshit, for vi pratet lenge om barn før Sebastian kom..)
At det var MIN skyld at vi hadde sex.., jeg hadde jo pyntet meg...
På toppen kaster han skit om at jeg aldri kommer til å fullføre studiene.., at jeg kommer til å hoppe av som vanlig.. Vet ikke hvor han har som vanlig fra, for jeg har aldri hoppet av noe studie....
Ja ja.., jeg også ser at han ikke har så mange hjerneceller igjen etter div runder med alkohol, og at han bare sier dette fore å tråkke meg langt ned i gjørma.., MEN når man er en vandrende hormonbombe gjør det såååå utrolig vondt..
Så vondt å få høre at jeg ikke ser ut som jeg gjorde, ikke kler meg likt osv...
Men som jeg har sagt til han flere ganger, så koster det å være alene med barn, og Sebastain går før alt annet!! Trenger han noe, må jeg prioritere det...
Fikk t.o.m påpakk for at jeg pynet med blomster osv her hjemme....[:'(]
Men jeg vet innerst inne i mitt hjerte, at Sebastian var et ønsket barn, og at jeg er veeeldig glad for at jeg nå kan gi han en søster..
Selvom det blir uten en pappa...
Studiene SKAL jeg gjennomføre, dog ett år etter planen, men det yrket er noe jeg bare brenner for, og INGEN skal få ta fra meg den gnisten!!!
Opp i alt er jeg veldig glad for at min lille diamant får et søsken også.., for da er han ikke alene om å ikke ha en pappa som ikke bryr seg.. da har de hverandre...
Og fødselen???
Tar ikke med en mann som føler seg påtvunget to barn..
Han tror jo også at jeg har termin i desember...
Å se sitt eget barn for aller første gang er en såååå stor lykke og glede, at det vil jeg dele med en som bryr seg om meg, og som også vil glede seg over babyen.
Tar med meg en veldig god venninne!!!
Han kan jeg sende en sms når alt er over...
Takk for at jeg har dere her inne og dele tanker rundt svangerskapet med, og spes til lille nupp, som har blitt en veldig god venninne!!!!
Og til min bestevenn ANNA som jeg går på skolen sammen med.
Uten dere hadde ting vært enda tyngre!!
Vi skal klare oss uten pappa!
På sivilstand har jeg skrevet at vi prøver på nytt... Men etter i går, vil jeg virkelig ikke prøve noe mer..
Da Sebastian var 4 mnd reiste jeg fra gubben. Livet hans bestod av jobb, venner, alkohol, byen, spille poker og å være fyllesjuk. Et resultat var jo selvfølgelig at det ikke var mye penger å hente fra hans konto..
Han festet mye den tiden jeg gikk gravid også.. Var som regel ute hver helg.. eller var borte hos venner.. Han la t.o.m igjen mob sin hjemme.. Han kunne jo miste den[8|] Så jeg måtte ringe rundt til hans venner å høre hvor han var...
Det var kjempe godt å komme hjem til trygge Norge igjen, etter nesten to år i Sverige med en egoist.. Sebastian og jeg klarte oss fint. Han beg i bhg, og fikk mange små venner..
Men uansett var det jo noe som manglet...
Kjente at jeg ble kjempe lei meg hver gang jeg hentet han i bhg, og han spurte etter pappa.
"Mamma, hvor er min pappa...???" Og det gjorde vondt når han klynget seg til bestekameratens pappa.. Alle menn var veldig spennende.. Alle pappa'r..
Så bestemte den godeste gubben seg for å flytte til Norge igjen..
Vi tok opp kontakten, men bare på vennskaplig plan.. Han kom en gang i blandt og besøkte sin sønn, men tok aldri med han og gjorde noe alene..
Flere ganger sa han at han skulle komme, men kom ikke..
Og det er ikke morsomt å fortelle en to år gammel gutt som står i vinduet å ser etter pappa at han ikke kommer.. at det ikke blir noe tur på mc donalds..
Måttet flere ganger "rydde" opp etter han...
(rydde opp høres litt feil ut.. men hjertet mitt skriker noen ganger, og sebastian forstår jo ikke at han ikke får gå å spise som planlagt..)
Så plutselig her rett før jul nå 2005, så skjedde det noe med mannen.
Han kom som avtalt.., ringte oss, ja..., rett og slett oppførte seg som en skikkelig mann.
Jeg trodde på at folk kunne forandre seg, og gav han enn sjanse..
Lillebror sa også at nå hadde han virkelig blitt en hyggelig fyr..., og Sebastian synes det var stas med pappa på besøk litt oftere..
Så skjedde det som skjedde... På to ganger var det gjort.., med dobbel dose p-piller.. (fordi jeg har vært plaget med blødninger, måtte jeg ta to om dagen)
Jeg ble nok like overrasket som han, men reagerte på en helt annen måte..
Først ble jeg redd, lei meg for at jeg ikke fikk fullføre studiene med mine klassekamerater, og at jeg evt skulle bli alene med to!!!!
Abort var ingenting jeg noen gang vurderte... Skulle aldri klart det. Det er tross alt Sebastian sitt ekte søsken..
Nå har humøret og oppførselen til barnefar variert som dag og natt..
Vi bor ikke sammen, men sees jo... planen var jo å starte på nytt...
Han er samme gamle.., jobber, drikker og spiller poker...
I går kom han med så mye skit, at nå har jeg tatt et valg for resten av livet, som ikke er reversibelt...
Han mente at det var MIN skyld at han drakk.
At det var MIN skyld at han ikke var sammen med Sebastian
At det var MIN skyld at han valgte jobb og venner framfor oss..
At jeg bare gikk rundt og var en feit gris.., for jeg hadde jo vært det de siste 4 årene sa han.. Jeg gikk jo bare gravid.....
Det som fikk begeret mitt til å renne over var at han sa at han nå var PÅTVUNGET to barn..
At dette hadde jeg planlagt veldig nøye... Og at jeg visste at han ikke ville ha barn osv...
(Men det er bare bullshit, for vi pratet lenge om barn før Sebastian kom..)
At det var MIN skyld at vi hadde sex.., jeg hadde jo pyntet meg...
På toppen kaster han skit om at jeg aldri kommer til å fullføre studiene.., at jeg kommer til å hoppe av som vanlig.. Vet ikke hvor han har som vanlig fra, for jeg har aldri hoppet av noe studie....
Ja ja.., jeg også ser at han ikke har så mange hjerneceller igjen etter div runder med alkohol, og at han bare sier dette fore å tråkke meg langt ned i gjørma.., MEN når man er en vandrende hormonbombe gjør det såååå utrolig vondt..
Så vondt å få høre at jeg ikke ser ut som jeg gjorde, ikke kler meg likt osv...
Men som jeg har sagt til han flere ganger, så koster det å være alene med barn, og Sebastain går før alt annet!! Trenger han noe, må jeg prioritere det...
Fikk t.o.m påpakk for at jeg pynet med blomster osv her hjemme....[:'(]
Men jeg vet innerst inne i mitt hjerte, at Sebastian var et ønsket barn, og at jeg er veeeldig glad for at jeg nå kan gi han en søster..
Selvom det blir uten en pappa...
Studiene SKAL jeg gjennomføre, dog ett år etter planen, men det yrket er noe jeg bare brenner for, og INGEN skal få ta fra meg den gnisten!!!
Opp i alt er jeg veldig glad for at min lille diamant får et søsken også.., for da er han ikke alene om å ikke ha en pappa som ikke bryr seg.. da har de hverandre...
Og fødselen???
Tar ikke med en mann som føler seg påtvunget to barn..
Han tror jo også at jeg har termin i desember...
Å se sitt eget barn for aller første gang er en såååå stor lykke og glede, at det vil jeg dele med en som bryr seg om meg, og som også vil glede seg over babyen.
Tar med meg en veldig god venninne!!!
Han kan jeg sende en sms når alt er over...
Takk for at jeg har dere her inne og dele tanker rundt svangerskapet med, og spes til lille nupp, som har blitt en veldig god venninne!!!!
Og til min bestevenn ANNA som jeg går på skolen sammen med.
Uten dere hadde ting vært enda tyngre!!
Vi skal klare oss uten pappa!
