4åring vil bare ha mamma på natta

[1600km nord]

Lenge siden jeg var på dette forumet sist, men nå trenger jeg litt hjelp. 4åringen vår har alltid vært mamma-dalt. Noe av grunnen er nok at jeg har vært hjemme med henne til hun var 1år og 9mnd. Vi håpet at hun skulle vokse det av seg. Men nå er hun 4,5 år og vi synes at det tar lang tid. På natta godtar hun kun trøst fra meg, med mindre hun vet at jeg ikke er der. På dagtid går det litt bedre men også da foretrekker hun meg.
I går kveld våknet hun og var lei seg. Jeg måtte bli ferdig med å henge opp klesvasken. Hun vill da heller sitte alene å gråte enn å få trøst fra pappaen. Han synes dette er veldig fælt og det er vondt å se at dette er så sårt for han.
Dette er ikke ett praktisk problem sånn egentlig. Hun godtar pappaen når hun vet at jeg ikke er hjemme. Det er et problem fordi samboeren min får ikke lov til å ta vare på dattera si. Han er redd at han gjør noe feil og det er så sårt å se. Han er en fantastisk pappa. De gjør artige ting sammen og hun elsker å være sammen med han. Når hun har det bra.
Er det noen som har tips for hvordan vi kan snu på dette? Noen som har erfaring med det samme? Har det blitt bedre?

 

[B]

Vi har ikke helt det samme her, men en 4åring som er veldig opptatt av mamma. Siste tiden nå gråter han når det er pappa sin tur å legge han,står opp og kommer på badet selv om jeg ordner med lillesøster og han kunne slappet av i senga med pappaen. Han klager om morran hvis ikke jeg pusser tenner osv, og spør allerede når han våkner om det er jeg som skal legge han den kvelden. Det har vært slik i perioder, nå har de vært syke i påska og derfor er det nok mer nå.

Jeg tenker det er en fase som går over. Far gjør ikke noe feil. Samtidig må man ikke la barnet bestemme at feks bare den ene forelderen kan legge osv. Viktig å bare være rolig og si at i dag er det pappa som ordner det. Her har han lyktes ganske godt med å spøke litt og få gutten til å glemme dette med hvem som legger. Vi har fra de var babyer tatt annenhver kveld og morgen med de, så de er vante med det.

Det vil nok bli bedre. Bare vær tydelig, og kanskje lurt om du av og til går ut en tur så de to får finne ut av det, eller at pappa tar henne med på litt spesielle ting som lekeland, bading eller andre ting som finnes der dere bor.

 

[1600km nord]

Vi har ikke helt det samme her, men en 4åring som er veldig opptatt av mamma. Siste tiden nå gråter han når det er pappa sin tur å legge han,står opp og kommer på badet selv om jeg ordner med lillesøster og han kunne slappet av i senga med pappaen. Han klager om morran hvis ikke jeg pusser tenner osv, og spør allerede når han våkner om det er jeg som skal legge han den kvelden. Det har vært slik i perioder, nå har de vært syke i påska og derfor er det nok mer nå.

Jeg tenker det er en fase som går over. Far gjør ikke noe feil. Samtidig må man ikke la barnet bestemme at feks bare den ene forelderen kan legge osv. Viktig å bare være rolig og si at i dag er det pappa som ordner det. Her har han lyktes ganske godt med å spøke litt og få gutten til å glemme dette med hvem som legger. Vi har fra de var babyer tatt annenhver kveld og morgen med de, så de er vante med det.

Det vil nok bli bedre. Bare vær tydelig, og kanskje lurt om du av og til går ut en tur så de to får finne ut av det, eller at pappa tar henne med på litt spesielle ting som lekeland, bading eller andre ting som finnes der dere bor.

Takk for fint svar Godt å høre at det ikke bare vi som har det sånn.
Vi tar også annen hver kveld med legging og er konsekvent i det. Vi prøver å få til at hun har en «pappa-dag» hver uke, når storebror er hos farmor. Håper det hjelper på sikt. Problemet er jo litt at det er trøst hun ikke godtar. Og vi kan jo ikke si at hvis hun ikke godtar pappa så får hun ikke trøst.

 

[Mrs.B]

Har ingen tips men er det samme her. Både 2 og 4 åringen vil helst ha trøst fra mamma. Tror det er normalt og pappan har godtatt at det er slik nå

 

[B]

Takk for fint svar Godt å høre at det ikke bare vi som har det sånn.
Vi tar også annen hver kveld med legging og er konsekvent i det. Vi prøver å få til at hun har en «pappa-dag» hver uke, når storebror er hos farmor. Håper det hjelper på sikt. Problemet er jo litt at det er trøst hun ikke godtar. Og vi kan jo ikke si at hvis hun ikke godtar pappa så får hun ikke trøst.

Enig med deg. Tror man bare må prøve å kanalisere mot pappaen, lage plass og han må tilby. Det løsner nok etterhvert for de er jo veldig glade i pappaen også.

 

[Stolt mamma]

Takk for fint svar Godt å høre at det ikke bare vi som har det sånn.
Vi tar også annen hver kveld med legging og er konsekvent i det. Vi prøver å få til at hun har en «pappa-dag» hver uke, når storebror er hos farmor. Håper det hjelper på sikt. Problemet er jo litt at det er trøst hun ikke godtar. Og vi kan jo ikke si at hvis hun ikke godtar pappa så får hun ikke trøst.

Har 3 barn som alle helst vil ha meg og jeg kan ikke være på flere steder på en gang. Så her har vi faktisk gjort akkurat det å si at når pappa kommer for å trøste er det pappa som trøster. Er ikke barnet fornøyd med det så er det barnets valg, men jeg som mor kommer da ikke inn å overtar (gjorde det i en periode og det både sleit meg helt ut og barna distanserte seg ennå mer fra far). Barna er veldig trygge på pappaen sin og han er god til å trøste så det står ikke på det. Ved at jeg da hele tiden går inn å overtar når far prøver å trøster så undergraver jeg samtidig pappaens trøste kompetanse. Barna vil fortsatt helst ha trøst av meg, men nå som de vet at mamma ikke kommer å overtar godtar de trøst fra far og det har også styrket relasjonen han har med barna.

 

[B]

Har 3 barn som alle helst vil ha meg og jeg kan ikke være på flere steder på en gang. Så her har vi faktisk gjort akkurat det å si at når pappa kommer for å trøste er det pappa som trøster. Er ikke barnet fornøyd med det så er det barnets valg, men jeg som mor kommer da ikke inn å overtar (gjorde det i en periode og det både sleit meg helt ut og barna distanserte seg ennå mer fra far). Barna er veldig trygge på pappaen sin og han er god til å trøste så det står ikke på det. Ved at jeg da hele tiden går inn å overtar når far prøver å trøster så undergraver jeg samtidig pappaens trøste kompetanse. Barna vil fortsatt helst ha trøst av meg, men nå som de vet at mamma ikke kommer å overtar godtar de trøst fra far og det har også styrket relasjonen han har med barna.

Ja, slik gjør faktisk vi det også. Jeg blander meg ikke inn når pappa trøster, da må det være feks sykdom osv at jeg også vil se og vurdere tilstand el.

 

[Veivalsa]

Ingen erfaring men ville bare si at jeg var hjemme med eldste til 19 mnd, og han har aldri vært sånn ekstremt mammadalt men godtatt oss begge, hvertfall etter fullammeperioden! Han er 4 år nå.
Minste er 13 mnd og hun er utrolig mammadalt på et helt annet nivå så tror nå hvertfall ikke det er din feil

 

[1600km nord]

Ingen erfaring men ville bare si at jeg var hjemme med eldste til 19 mnd, og han har aldri vært sånn ekstremt mammadalt men godtatt oss begge, hvertfall etter fullammeperioden! Han er 4 år nå.
Minste er 13 mnd og hun er utrolig mammadalt på et helt annet nivå så tror nå hvertfall ikke det er din feil

Takk Det kan jeg si til pappaen også

 

[1600km nord]

Har 3 barn som alle helst vil ha meg og jeg kan ikke være på flere steder på en gang. Så her har vi faktisk gjort akkurat det å si at når pappa kommer for å trøste er det pappa som trøster. Er ikke barnet fornøyd med det så er det barnets valg, men jeg som mor kommer da ikke inn å overtar (gjorde det i en periode og det både sleit meg helt ut og barna distanserte seg ennå mer fra far). Barna er veldig trygge på pappaen sin og han er god til å trøste så det står ikke på det. Ved at jeg da hele tiden går inn å overtar når far prøver å trøster så undergraver jeg samtidig pappaens trøste kompetanse. Barna vil fortsatt helst ha trøst av meg, men nå som de vet at mamma ikke kommer å overtar godtar de trøst fra far og det har også styrket relasjonen han har med barna.

Det føles så kjipt :’( Det høres veldig fornuftig ut, det du sier. Det er jo ikke riktig overfor pappaen når jeg tar over. Men det er tøft for mamma-hjerte! Skal snakk med han om det. Takk for svar!

 

[Snurri]

Lenge siden jeg var på dette forumet sist, men nå trenger jeg litt hjelp. 4åringen vår har alltid vært mamma-dalt. Noe av grunnen er nok at jeg har vært hjemme med henne til hun var 1år og 9mnd. Vi håpet at hun skulle vokse det av seg. Men nå er hun 4,5 år og vi synes at det tar lang tid. På natta godtar hun kun trøst fra meg, med mindre hun vet at jeg ikke er der. På dagtid går det litt bedre men også da foretrekker hun meg.
I går kveld våknet hun og var lei seg. Jeg måtte bli ferdig med å henge opp klesvasken. Hun vill da heller sitte alene å gråte enn å få trøst fra pappaen. Han synes dette er veldig fælt og det er vondt å se at dette er så sårt for han.
Dette er ikke ett praktisk problem sånn egentlig. Hun godtar pappaen når hun vet at jeg ikke er hjemme. Det er et problem fordi samboeren min får ikke lov til å ta vare på dattera si. Han er redd at han gjør noe feil og det er så sårt å se. Han er en fantastisk pappa. De gjør artige ting sammen og hun elsker å være sammen med han. Når hun har det bra.
Er det noen som har tips for hvordan vi kan snu på dette? Noen som har erfaring med det samme? Har det blitt bedre?

Jeg tenker at i dette tilfellet virker samboeren din utrygg på seg selv. Og kanskje fanger datteren deres det opp. At hun dytter han vekk er en måte å teste om han har tålmodighet, om han kommer til å holde ut og være der for henne. Hun sjekker at han en trygg nok, liksom. Så om han gir opp og går ut for å hente deg, da bekrefter han på en måte at han ikke er der for henne eller er en trygg støtte når hun har det vanskelig.

Hvordan fikse det? Du må tåle å høre på gråt, og det må han også. Og så må han ta seg av henne selv om hun roper på mamma, og selv om du er der. Og så må det bare ta de timene det tar. Jeg skjønner godt at du sikkert heller vil bruke ti minutter, roe henne ned og så fortsette med kvelden din. Fremfor at mannen skal gå til henne og sikkert bruke tre timer på å få henne til å sove igjen. Men det må få ta den tiden det tar.

Jeg tror ikke det at du var så lenge hjemme med henne før barnehagestart er superrelevant her. Det er nok mer det at samboeren din og du ikke har tatt "kampen" på dette enda. Men dette tror jeg dere får løst ved å bare være bestemte. Lag en avtale: de neste 5 gangene er det kun pappaen som skal gå inn til henne for å trøste på kvelden. Etter det kan dere bytte på annenhver.

 

[Snurri]

Takk for fint svar Godt å høre at det ikke bare vi som har det sånn.
Vi tar også annen hver kveld med legging og er konsekvent i det. Vi prøver å få til at hun har en «pappa-dag» hver uke, når storebror er hos farmor. Håper det hjelper på sikt. Problemet er jo litt at det er trøst hun ikke godtar. Og vi kan jo ikke si at hvis hun ikke godtar pappa så får hun ikke trøst.

Men hun får jo trøst, fra pappa. Du må stole på at han faktisk gir trøst, selv om hun kanskje ikke umiddelbart slutter å gråte. Det at han er der sammen med henne er trøst det også. Det er ikke slik at hun ikke får trøst og er overlatt til seg selv, selv om hun tilsynelatende ikke godtar pappaen. Han må bare være standhaftlig og tåle å stå i det. Det er en form for trøst det også; å tåle å stå i det.

 

[Minibo]

Vi måtte innføre anna kvar dag med legging, og så var det også den som la som kom på natta om det var behov for det. Det hjalp veldig for vår som då var 3 år og inne i ein mammaperiode. Ho krangler litt på det av og til fremdeles, men vi er tydelige på at når det er pappa sin tur så er det pappa sin tur, og motsatt.

Det gir ein trygghet og forutsigbarhet for ungane også at de står i det, og at det er det som dei voksne har bestemt som gjelder. Sjølv om dei kanskje krangler litt på kort sikt trur eg det er betre i lengden.

Lykke til