Kaine
Første møte med forumet
Hei! Har snoket en del på forumet den siste måneden uten bruker, men kom fram til at jeg trenger min egen dagbok for å slippe ut tankene i prossessen.
Vi er meg (32 - blir 33 i mars da, der av tittel) og samboer (like gammel) som rett før jul bestemte oss for at vi skulle prøve å bli foreldre. Har prata om våre fremtidlige barn lenge, og med tanke på aldren virker det best å bare begynne å prøve, selv om det er litt uheldig med tanke på andre ting (jeg er midt i ett studieløp hah). Men som min mor sa, om jeg venter til alt klaffer så kommer jeg til å vente til jeg går tom for tid. Og jeg har kjent en god del på angsten for å gå tom for tid.
Vi er per nå i det jeg kaller for PP0, da vi egentlig ikke hadde tenkt å begynne med en gang. Slutta på mercilon 28 den 23. Desember(etter å ha vært på p-piller i 10+år) og fikk bortfallsblødning på selveste juleaften. Har ikke testa for EL sikkelig da jeg tenkte å vente på første faktisk mens, kan jo hende kroppen trenger tid til å justere seg osv. Meeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeen, nå har vi lagt inn akjser annenhver dag, så greier liksom ikke å la være å håpe at det bare klaffer denne perioden. Selv om planen er jo, vente på mensen, starte PP1 når den kommer.
Litt historikk da, jeg har vært gravid før. Den gangen jeg var 18 ble jeg uplanlagt gravid med min daværende kjæreste, valgte da å ta kirurgisk abort pga feil mann, feil alder, feil alt egentlig. Etter den aborten slet jeg lenge med ekstremt sterk menstruasjon(hadde før det en veldig stabil og "mild" syklus). Var lenge, og er enda, litt beskymret for at noe gikk feil, og at jeg ikke lengre kan bli gravid. Litt sånn, jeg hadde min sjanse og jeg valgte det bort og nå pga karma er det umulig. Vet det er usannsynlig, men... Tanken er jo der. Gikk til lege for det med beskymring for PCOS for ca 10 år siden, men min lege valgte å ikke ta det alvorlig og sa vel rett ut "men du prøver jo ikke å bli gravid nå, så for heller ta det når den tid kommer". Vel, nå har den tid kommet, så får se hvordan det går da.
Vi er meg (32 - blir 33 i mars da, der av tittel) og samboer (like gammel) som rett før jul bestemte oss for at vi skulle prøve å bli foreldre. Har prata om våre fremtidlige barn lenge, og med tanke på aldren virker det best å bare begynne å prøve, selv om det er litt uheldig med tanke på andre ting (jeg er midt i ett studieløp hah). Men som min mor sa, om jeg venter til alt klaffer så kommer jeg til å vente til jeg går tom for tid. Og jeg har kjent en god del på angsten for å gå tom for tid.
Vi er per nå i det jeg kaller for PP0, da vi egentlig ikke hadde tenkt å begynne med en gang. Slutta på mercilon 28 den 23. Desember(etter å ha vært på p-piller i 10+år) og fikk bortfallsblødning på selveste juleaften. Har ikke testa for EL sikkelig da jeg tenkte å vente på første faktisk mens, kan jo hende kroppen trenger tid til å justere seg osv. Meeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeen, nå har vi lagt inn akjser annenhver dag, så greier liksom ikke å la være å håpe at det bare klaffer denne perioden. Selv om planen er jo, vente på mensen, starte PP1 når den kommer.
Litt historikk da, jeg har vært gravid før. Den gangen jeg var 18 ble jeg uplanlagt gravid med min daværende kjæreste, valgte da å ta kirurgisk abort pga feil mann, feil alder, feil alt egentlig. Etter den aborten slet jeg lenge med ekstremt sterk menstruasjon(hadde før det en veldig stabil og "mild" syklus). Var lenge, og er enda, litt beskymret for at noe gikk feil, og at jeg ikke lengre kan bli gravid. Litt sånn, jeg hadde min sjanse og jeg valgte det bort og nå pga karma er det umulig. Vet det er usannsynlig, men... Tanken er jo der. Gikk til lege for det med beskymring for PCOS for ca 10 år siden, men min lege valgte å ikke ta det alvorlig og sa vel rett ut "men du prøver jo ikke å bli gravid nå, så for heller ta det når den tid kommer". Vel, nå har den tid kommet, så får se hvordan det går da.