3 åring som ikke vil sove i egen seng.

[Lille meg 90]

Vi har en 3åring som har holdt på sånn. Nå kommer snart nr2 og vi har bare måtte ta den kampen før babyen kommer.

Startet med å snakke mye om at den og den dagen så begynner vi å øve på å sove i egen seng.
Så hver gang han kom inn til oss så la vi oss med han i sin seng til han sovnet igjen. Han sluttet ikke å komme inn, men var ikke hysterisk når han ikke fikk komme oppi.
Så gikk vi fra å ligge med han til å tilby å å ha dørene oppe fra hans rom til vårt rom (de er ved siden av hverandre), sånn at han bare kunne snakke til oss om han våknet. Var noen netter med litt småprat, men nå sovner han fort og somregel uten noe tull.

Han kommer jo enda inn til oss hvis han våkner, og kommer nok ikke til å slutte med det første. Men jeg husker jo selv at jeg gjor det samme ganske lenge da jeg var lita

Vi har barr et soverom her. Så han sover rett at med våres seng. Men han kommer ikke selv opp i våres seng. Han står i senga sin å sier at han vil til oss. Vi må vell ta den kampen å ikke ta han i våres seng

 

[Lille meg 90]

Fra https://www.dagbladet.no/tema/10-tips-som-far-barnet-til-a-sove/63369227 "Mange barn gråter seg over en eller flere "gråtetopper" før de faller til ro. Unngå å ta barnet for raskt opp, fordi de får ny energi til en runde til. Sitt eventuelt ved siden av sengen, med en hånd på brystet til barnet."

Det er ikke det samme som å gå ut av rommet og la barnet ligge der alene?

Barnet vårt var veldig mye syk de første to årene, så det ble en god del samsoving kan du trygt si.
Vi har aldri fjernet gjestesengen fra barnerommet (var gjesterom før vi fikk barn), så samsovingen har stort sett skjedd der. Vi byttet på å sove der inne med henne annenhver natt frem til hun var to. Etterpå løste vi det med at en av oss fulgte henne tilbake inn på rommet sitt og sov i gjestesengen ved siden av hennes seng da hun kom inn oss på natten. Først hadde vi sengene helt ved siden av hverandre og holdt hender/ holdt en hånd på magen hennes for å trygge henne på at vi var der. Etterhvert flyttet vi sengene lenger og lenger i fra hverandre. Siden holdt det å følge henne tilbake inn på rommet, forklare at det var midt på natta gi mange gode klemmer, synge et par sanger og sitte ved siden av sengen, holde hender/holde en hånd på magen for å trygge henne på at vi var der til hun fant roen. Vi har også en nattlampe med en kanin som sover/er våken for å gjøre det lettere for henne og se forskjell på dag og natt. Tror det var sånn to uker vi drev og fulgte henne inn på rommet sitt på natten og det var en tøff periode, men nå sover hun natten igjennom og kommer inn til oss og sier "god morgen!" når det er morgen. Vi sover med åpne dører i mellom oss, så det er ikke langt å komme om hun f.eks våkner av mareritt. Og skulle det være noe, så hører vi henne og hun vet at vi ikke er langt unna.

Jeg er fullstendig motstander av å la barn "gråte fra seg", bare så det er sagt, men jeg fikk mange gode råd fra nevnte podcast, som har fungert for oss. Det skal også sies at datteren vår ble bysset og bysset og bysset. Naphaug sa vel noe om at det ikke nødvendigvis var så bra? Tenker at det er mamma- og pappahjertet som vet best hva som fungerer for sitt barn.

Er også i mot gråtemetoden. Jeg lar ikke ungen skrike seg til søvn. Jeg gjlr alt jeg kan gjøre for at han skal sove i egen seng

 

[Lille meg 90]

Har dere prøvd å sitte ved siden av senga hans og holde han i hånda/holde en hånd på magen hans til han har funnet roen? Litt sånn som jeg beskriver over. Kunne det ha fungert?
Det gjorde det for oss, men det tok et par uker.
Tøft mens det sto på, men definitivt verdt det

Vi har prøvd det. Ender med at han står i sengen å skriker.

 

[SoriaMoira]

Det med belønning skal man være veldig forsiktig med. Hva er det barnet belønnes for? Å undertrykke et behov, eller å gjøre et bevisst valg mellom flere reelle muligheter?
Å belønne barnet for å gå på do, eller ikke tisse i bleia, eller sove alene blir fort å belønne dem for noe de ikke er modne for.