3 åring og raserianfall

[.Ida.]

Jeg har en jente som fyller 3 nå, ordentlig god og snill jente. Prater masse og er veldig sosial. MEN skjer det en eller annen ting som hun ikke vil bryter helvete løs. Hun skriker og skriker, helt sykt høyt, og det nytter ikke å få kontakt.
Jeg merker når det begynner å bygge seg opp til å bli sånn og jeg merker på meg selv jeg blir stressa.
Jeg har flere ganger bare måtte dra hun etter meg (med baby på armen) hjem og hun har skreket og rulla rundt og alt mulig, vært helt vill.

Grunnen til jeg selv blir så stressa når disse situasjonene oppstår er at jeg rett og slett vet ikke hvordan jeg skal reagere og jeg blir så utrolig frustrert og etterhvert sint.

Jeg prøver å roe ned situasjonen når jeg merker ting begynner å eskalere, men det er ikke alltid jeg får det til å da er det skriking i laang tid. Vi bor i blokk og jeg syntes det er veldig ubehagelig med henhold til naboer. Jeg har 3 små barn under 5 år så det blir jo fort i utgangspunktet en del lyd fra oss.

Føler meg som en så fæl mor når de skrikeanfallene kommer for jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre og jeg ender opp med å bli så sint for hun roer seg ikke ned

Jeg snakket med pedagogen i barnehagen for råd, men fikk høre hun er en helt normal jente og jenter kan det ofte være litt mer futt i i den alderen. Men jeg skjønner fortsatt ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg syntes det går litt i bølger disse utbruddene. På det værste var det flere ganger om dagen, men nå trenger det ikke være hver dag.

 

[heksa]

Ofte kan det beste være å la hun være i fred når det slår ut for fult. Å prøve å ha en fornuftig samtale med et rasende barn er sjelden vits i. Når hun har roet seg ned kan du godt sette deg ned på hennes nivå og snakke om hvorfor hun ble så sinna og hvorfor hun ikke kunne få viljen sin. Vis forståelse for sinnet og at det er normalt for alle å bli det av og til, men desverre hjelper det ikke når du har sagt nei for eksempel. 3 års alderen er ofte en litt "tøff" alder for mange og det går nok ikke over på en uke, men sakte men sikkert

 

[Muskatt]

Vår eldste var slik. Vi tror fortsatt det har med språkutvikling å gjøre. Selv om hun pratet godt forståelig på den tiden.
Hun var sånn at vi ikke kunne la henne være i fred heller. For da kunne hun finne på å slå hodet hardt i gulvet etc.

Det som hjalp for vår del var rask miljøforandring. Jeg tok henne ofte på armen og gikk rett ut med henne. Uten yttertøy. Var akkurat som kulden vekte henne fra transen.
Og så øvde vi på å puste sammen. Med magen, gjennom nesa.
Eneste som hjalp hos oss. Akkurat som de går litt i lås når de har det sånn stakar!

 

[Lutzern]

Det er ikke farlig for barn å være trist, sint, frustrert osv. Det er bra at barn får kjenne på disse følelsene. Så fort du innser det så kan det føre til mindre stress. Det er ikke om å gjøre å blidgjøre henne fortest mulig.

Barn trenger hjelp til å regulere følelsene. Bare vær der sammen med henne og vær sterk nok til å romme følelsene hennes sammen med henne. Rolig. Barn lærer seg ikke dette på egenhånd, så å overlate barnet til seg selv hjelper ikke på å utvikle denne egenskapen. Målet er kanskje ikke fortest mulig stillhet, men at barnet får gå igjennom dette, bli kjent med seg selv og utvikle den emosjonelle siden av seg. Dersom barnet vil være alene, roer seg bedre, samtidig som du er tilgjengelig hvis hun trenger deg så blir det noe annet. Da er du sammen med henne allikevel, bare gir henne litt rom.

Vær trygg på deg selv. Det er lett å si "ikke stress", men jo roligere du er jo bedre. Når en slik situasjon oppstår så tenk at det er dette vi skal gjøre nå (bruke tid på reaksjonen), ikke det dere egentlig skulle. Har du noe å rekke så må du noen ganger bare ta ungen under armen og gå. Men å gjøre det i sinne, frustrasjon og affekt er stor forskjell på å holde deg rolig og si at "ja jeg skjønner at du vil/ikke vil det, men nå vil jeg at...så da går vi nå". At du som voksen tar kontroll over situasjonen er viktig. Det gir trygghet. Ofte kan raserianfall være barnas forsøk på å ta kontroll over situasjonen og kontroll over den voksne - fordi den voksne ikke har kontroll.

Forebyggende tenker jeg forberedelse og forståelse er viktig. Hva skal skje og hvorfor? Hvordan skal det skje og hvorfor? Når skal det skje og hvorfor?

 

[Ikke i bruk]

Slik har vi opplevd her hjemme også. Prøvd mye forskjellig, men det som funket til slutt var å bare sette seg ned på gulvet med henne å se henne. Vente til hun roet seg. Prøve å prate når alt er rolig igjen. Ikke prøve å prate, kjefte, trøste eller kose når det står på. La barnet få komme ut av anfallet før praten begynner. Men vær der, se barnet.