2-åringene

[BK92]

Vi er på full fart inn i en ny fase med toåringen. Når hun ikke får det som hun vil er det fullt sammenbrudd. Jeg vet det er vanlig men hvordan roer dere best ned når det skjer? Hvis det f.eks. gjelder det å ta på lue før vi går ut, så hjelper ikke lenger å forklare at lua må på for å beskytte mot kulde eller lokke med at hvis du tar lua på så kommer vi oss ut for å leke med ditt og datt.. det fungerte så bra før. Nå er hun jo så sint eller lei seg at hun ikke klarer å lytte. Er eneste løsning å vente til utbruddet gir seg, trøste om hun vil ha trøst?

Hun synes også det er så spennende å teste grenser, selvom vi sier nei med streng stemme så kjører hun på.. hun bryr seg jo ikke om ting blir ødelagt. Hvordan har dere jobbet med grensesetting når de var så små? Konsekvent og tålmodighet (si nei tusen ganger, prøve finne på noe annet.. men hun er farken meg innbitt på å slå ihjel de plantene).

 

[Annemor93]

Vi er på full fart inn i en ny fase med toåringen. Når hun ikke får det som hun vil er det fullt sammenbrudd. Jeg vet det er vanlig men hvordan roer dere best ned når det skjer? Hvis det f.eks. gjelder det å ta på lue før vi går ut, så hjelper ikke lenger å forklare at lua må på for å beskytte mot kulde eller lokke med at hvis du tar lua på så kommer vi oss ut for å leke med ditt og datt.. det fungerte så bra før. Nå er hun jo så sint eller lei seg at hun ikke klarer å lytte. Er eneste løsning å vente til utbruddet gir seg, trøste om hun vil ha trøst?

Hun synes også det er så spennende å teste grenser, selvom vi sier nei med streng stemme så kjører hun på.. hun bryr seg jo ikke om ting blir ødelagt. Hvordan har dere jobbet med grensesetting når de var så små? Konsekvent og tålmodighet (si nei tusen ganger, prøve finne på noe annet.. men hun er farken meg innbitt på å slå ihjel de plantene).

Anbefaler å sjekke ut 'Foreldremestring' på instagram Der snakker de om masse nyttig!

Her er det ofte en evig kamp noen dager, uansett om vi skal noe kjedelig eller noe moro men de har hjulpet masse føler jeg. Hun er snart 3 år

I går kjørte vi teppe til alle "stasjonene" når vi skulle spise kvelds, når vi skulle kle av/skifte bleie/pusse tenner på badet, når vi skulle inn på stuen for å lese bok og når vi skulle inn på rommet for å legge. Det fungerte helt supert! Å skifte bleie og pusse var fremdeles litt kamp men bare der hadde vi unngått 4 kamper

Når det kommer til trassen/selvstendigheten har det her hjulpet å være rolig midt i kaoset hun kjenner på uten å gi noe negativ respons tilbake.
Jeg spør nå, 'Trenger du en klem?' noen ganger nikker hun andre ganger er det helt umulig. Da sier jeg 'Mamma sitter her og er her når du vil komme til meg. Jeg elsker deg' og så bare venter jeg. Prøver hun å ta ut følelsene sine på meg ved å dytte, bite, slå eller annet tar jeg f. eks hendene hennes forsiktig og rolig bort og sier 'Jeg forstår du er sint, lei deg, frustrert men det er ikke lov å bruke hendene til å slå' og setter meg et annet sted i nærheten og gjentar det jeg sa om at jeg er her med henne. Etterpå når hun er helt rolig går vi igjennom hendelsen på en fin og positiv måte slik at hun selv kan tenke litt. Har du sett' Bing' på tv eller YouTube gjør de det samme der i slutten av hver episode.

Grensesetting her har vært av typen 'gjør det du sier, si det du gjør'. Om jeg har gitt beskjeden eks 'Stop! vi slår ikke på plantene. Om du ikke kan la den være i fred må jeg hente deg slik at vi kan finne noe annet'. Slutter hun får hun masse ros og positive tilbakemeldinger. Slår hun på planten blir hun hentet. Oppstår det da en reaksjon gjør jeg som iver skrevet.

Jeg har hørt om 'The terrible two's' men det er visst noe som heter 'Threenager' også så det gleder jeg meg til du

 

[Veivalsa]

Det egen ny fase rundt 2 år ja Det er ulike måter å håndtere ting på, og da må man finne ut hvorfor hun gjør noe dere ikke vil. Feks:
Gjør noe som ikke er lov —> vet ikke hva som er lov, trenger veiledning og alternativer. Stort sett bare dette i 1-årsalderen men forelommmer etterpå også såklart
Gjør noe som ikke er lov —> vet GODT at det ikke er lov, men gjør det likevel responderer med enda mer negativ adferd ved korrigering og kjeft. Her trenger barnet egentlig bare èn beskjed om at det ikke er greit også ignorerer dere.

Feks. Barnet hiver leker i gulvet, du sier «nei vi kaster ikke leker». Jo mer du sier ifra og jo strengere du blir, jo mer kaster barnet. Gjerne med frydefullt djevelglis. Prøv heller å si ifra med helt vanlig rolig stemme en gang. Når det ikke funker sier du, fortsatt helt rolig: «Jeg vil ikke leke med deg når du kaster lekene. Da går jeg vekk» også går du i et annet rom så du ikke ser henne lenger, men hvor hun fortsatt kan komme til deg når hun er ferdig. Dette tar ofte brodden av grensetesting. For hvor gøy er det p gjøre noe ulovlig når ingen reagerer da?

Lueproblematikken og sinneutbrudd:
Slike ting kan for 2-åringen gjerne komme ved brudd og overganger. De har ikke tidsperspektiv for når man må dra til bhg, også har de kanskje ikke grunnleggende lyst til å kle på seg. I tillegg ønsker de så langt det går å bestemme selv. Utnytt tiden nå til å «lure» 2åringen ved å gi henne valg. Dette fungerer gjerne en god stund fremover inntil de blir 3-4 år og enda smartere
Valg i alle situasjoner og overganger som er vanskelige. Du har stilt ultimatum du, men 2åringen skjønner ikke det enda. Hun tror hun får velge, hun eier situasjonen og det er magisk

Legg frem 2 luer som passer for årstiden og si «nå skal vi ta på lue. Hvilken velger du?»
Passer med pysjamas før kveldsstell og alt mulig annet.

og husk forberedelse, gi beskjed 5-10 min i forkant. Nå skal vi snart kle på oss osv.

Når ingen ting funker:
La 2-åringen være sint. Beskriv følelsene hennes. Jeg ser du er sint nå, jeg sitter her til du vil ha trøst. Trenger du en kos? Ikke noe men. Altås ikke jeg skjønner du er sint, men... bare du er sint - det er greit. Når hun er rolig kan du be henne velge to luer igjen eller bare velge en for henne
Dersom hun utagerer fysisk ved sinne, sier du feks det er greit å være sint, men ikke slå. Jeg går vekk når du slår. Si ifra når du trenger en kos.

Alt dette er også lettere å skrive enn alltid å gjennomføre i praksis men kanskje det kan fungere en gang iblant

 

[BK92]

Tusen takk for at dere tok dere tid til å skrive, det var veldig god støtte å se at man tenker litt riktig men dere kom med mange gode tips også, som jeg ikke klarte å finne selv Jeg har hatt lett for å bli frustrert nå når de gamle triksa ikke fungerte mer, så det var nødvendig med omstilling og hjelp å finne ut hva jeg skulle omstille tenkesettet til.. om dere skjønner Det hjelper ikke om mor og datter begge går i lås Så kommer det nok mer utfordrende faser senere, og nye innlegg fra meg på forumet

 

[Stolt mamma]

Har opplevd at det med lue og votter er vanskelig i begynnelsen og blir lettere etterhvert som de får en rutine på det. Jeg bruker å legge frem tøy på gulvet så bestemmer 2 åringen selv hva hun vil ta på seg først. Lar hun prøve først selv før hun ber om hjelp når hun ikke får det til (da går det som oftest mye lettere enn om jeg begynner først å hjelpe).

grensesetting når de er 2 er vanskelig. Man kan jo ikke prate med de og forklare på samme måte som med eldre barn. Her fjerner vi 2 åringen fra situasjonen hvis hun slår seg helt vrang. Kaster hun leker så fjernes lekene hun kaster (får advarsel først på tilpasset språk). Så roser jeg mye god atferd.

må også legge til at jeg også mister tålmodigheten i blant. Det er helt normalt tenker jeg så lenge det ikke skjer hver gang og man har en trygg relasjon.

 

[Snurri]

Vi er på full fart inn i en ny fase med toåringen. Når hun ikke får det som hun vil er det fullt sammenbrudd. Jeg vet det er vanlig men hvordan roer dere best ned når det skjer? Hvis det f.eks. gjelder det å ta på lue før vi går ut, så hjelper ikke lenger å forklare at lua må på for å beskytte mot kulde eller lokke med at hvis du tar lua på så kommer vi oss ut for å leke med ditt og datt.. det fungerte så bra før. Nå er hun jo så sint eller lei seg at hun ikke klarer å lytte. Er eneste løsning å vente til utbruddet gir seg, trøste om hun vil ha trøst?

Hun synes også det er så spennende å teste grenser, selvom vi sier nei med streng stemme så kjører hun på.. hun bryr seg jo ikke om ting blir ødelagt. Hvordan har dere jobbet med grensesetting når de var så små? Konsekvent og tålmodighet (si nei tusen ganger, prøve finne på noe annet.. men hun er farken meg innbitt på å slå ihjel de plantene).

Kanskje jeg bare er lat. Men, om jeg var deg ville jeg bare flyttet vekk de plantene. Og den lua, jeg ville tatt den på og så sagt «oi, se ut, se bilen vi skal kjøre i!» eller et eller annet som flytter fokuset. Min blir veldig fascinert når jeg åpner døra og vi skal se ut, da glemmer han alt annet. Og så finne en lue han liker. Vi har mange «nei»-luer og to «ok»-luer. Har misliker sømmer over ørene. Så det går i balaclava. Og han liker dusk på luen. Så jeg krangler ikke på «nei»-luene, de er ryddet vekk for lengst.
Her i huset blir det hyl og skrik når han vil sitte på kjøkkenbenken og herje med vannkokeren, og vi egentlig skal sitte ved bordet og spise middag. Igjen, distraksjon og så hjelper det å si at vi kan sitte på kjøkkenbenken imorgen. Da er det greit, liksom. En 2-åring skjønner jo ikke slikt likevel, jeg holder det enkelt.
Med hundene jobber vi mye med at han ikke må ta på den store hunden vår (blind og døv og gretten gammel hund). Det må bare repeteres og repeteres og repeteres, og så må vi stå imellom de hele tiden. Så det er slitsomt. Og hunden bor litt i yttergangen nå, eller på terrassen, for jeg må ha pauser fra «treningen».
Er det helt Texas, så setter jeg ungen i bæresele/sjal på ryggen og gjør det jeg må og lukker ørene for klaging. To-tre hopp, så bruker han å bli fornøyd igjen bakpå der.
Jeg er kanskje litt ettergivende og fjerner heller konfliktområdet enn å terpe på «rett og galt». Små skritt. Det er viktigere å øve på å ikke ta etter hunden, enn det er å øve på å ikke dra ut ledninger, liksom. Ledningene fjerner jeg heller. Noen rom er ledningefri pga dette. Andre er det ledninger i, og da vet jeg at når vi går dit, så er det det vi må øve på når vi er der.
På kjøkkenet øver vi på å ikke dra ut ting fra skuffene (de med melposer feks), mens kasserolleskapene driter jeg litt i. Velg dine kamper.

 

[BK92]

Kanskje jeg bare er lat. Men, om jeg var deg ville jeg bare flyttet vekk de plantene. Og den lua, jeg ville tatt den på og så sagt «oi, se ut, se bilen vi skal kjøre i!» eller et eller annet som flytter fokuset. Min blir veldig fascinert når jeg åpner døra og vi skal se ut, da glemmer han alt annet. Og så finne en lue han liker. Vi har mange «nei»-luer og to «ok»-luer. Har misliker sømmer over ørene. Så det går i balaclava. Og han liker dusk på luen. Så jeg krangler ikke på «nei»-luene, de er ryddet vekk for lengst.
Her i huset blir det hyl og skrik når han vil sitte på kjøkkenbenken og herje med vannkokeren, og vi egentlig skal sitte ved bordet og spise middag. Igjen, distraksjon og så hjelper det å si at vi kan sitte på kjøkkenbenken imorgen. Da er det greit, liksom. En 2-åring skjønner jo ikke slikt likevel, jeg holder det enkelt.
Med hundene jobber vi mye med at han ikke må ta på den store hunden vår (blind og døv og gretten gammel hund). Det må bare repeteres og repeteres og repeteres, og så må vi stå imellom de hele tiden. Så det er slitsomt. Og hunden bor litt i yttergangen nå, eller på terrassen, for jeg må ha pauser fra «treningen».
Er det helt Texas, så setter jeg ungen i bæresele/sjal på ryggen og gjør det jeg må og lukker ørene for klaging. To-tre hopp, så bruker han å bli fornøyd igjen bakpå der.
Jeg er kanskje litt ettergivende og fjerner heller konfliktområdet enn å terpe på «rett og galt». Små skritt. Det er viktigere å øve på å ikke ta etter hunden, enn det er å øve på å ikke dra ut ledninger, liksom. Ledningene fjerner jeg heller. Noen rom er ledningefri pga dette. Andre er det ledninger i, og da vet jeg at når vi går dit, så er det det vi må øve på når vi er der.
På kjøkkenet øver vi på å ikke dra ut ting fra skuffene (de med melposer feks), mens kasserolleskapene driter jeg litt i. Velg dine kamper.

Jeg er også lat, eller smart har jeg tenkt på det som Rydder heller unna problemene enn å krangle med en på to år, eller finner frem valgmuligheter. Disse distraksjonene har fungert som smuurt i to år nå men nå klarer jeg ikke lenger å lokke henne med hverken boller eller sykling ute. Det var derfor jeg ble litt fastlåst, min gylne livline forsvant. Vi tar også bort mye, planten forsvant i går for da orka ikke pappaen mer, men hun finner alltid en ny knapp å trykke på. Hun er målrettet. Veldig snill og god altså, så jeg tror jeg skal teste det å sette en grense og så ikke gi det så mye oppmerksomhet. Som sikkert mange andre små har hun et ønske om at vi er med henne hele tiden, det er ingen søsken å leke med ennå.

Vi ser at den verste rampetiden ofte begynner under middagen, hun slår med bestikket i bordet og stirrer på oss. Vi sier «nei, det der bråker» og tar bestikket/fatet/koppen bort. Når hun da kommer ned på gulvet er det å løpe rundt og «ødelegge» alt av planter, leker, lamper, gardiner osv. Kan prøve å runde av måltidet tidligere, men vi er ofte ikke ferdig selv og hvis vi blir sittende ved bordet skal hun klatre og klenge og «ødelegge».. Hun lar seg ikke distrahere med perling eller puslespill da.

 

[Snurri]

Jeg er også lat, eller smart har jeg tenkt på det som Rydder heller unna problemene enn å krangle med en på to år, eller finner frem valgmuligheter. Disse distraksjonene har fungert som smuurt i to år nå men nå klarer jeg ikke lenger å lokke henne med hverken boller eller sykling ute. Det var derfor jeg ble litt fastlåst, min gylne livline forsvant. Vi tar også bort mye, planten forsvant i går for da orka ikke pappaen mer, men hun finner alltid en ny knapp å trykke på. Hun er målrettet. Veldig snill og god altså, så jeg tror jeg skal teste det å sette en grense og så ikke gi det så mye oppmerksomhet. Som sikkert mange andre små har hun et ønske om at vi er med henne hele tiden, det er ingen søsken å leke med ennå.

Vi ser at den verste rampetiden ofte begynner under middagen, hun slår med bestikket i bordet og stirrer på oss. Vi sier «nei, det der bråker» og tar bestikket/fatet/koppen bort. Når hun da kommer ned på gulvet er det å løpe rundt og «ødelegge» alt av planter, leker, lamper, gardiner osv. Kan prøve å runde av måltidet tidligere, men vi er ofte ikke ferdig selv og hvis vi blir sittende ved bordet skal hun klatre og klenge og «ødelegge».. Hun lar seg ikke distrahere med perling eller puslespill da.

Vi har laget "Tv-stue" til vår. En babygrind. Plasserer han der om vi vil sitte og spise mer og han er ferdig. Så får han se tv (plasserer en ipad på en stol utenfor grinda), og en koseklut, og så sitter han og slapper av der. Men han er vant med grind da, pga overnevnte hunder. Måtte ha et trygt sted å sette han, både for hans egen og vår del.
Og sannsynligvis fordi vi har hunder, så går det instinktivt i samme mentalitet på trening for guttungen. Når han, eller bikkjene, gjør noe de ikke skal: tar vekk tingen/fjerner fra situasjonen uten å si noe, ingen kommentar, ingen ansiktsuttrykk, bare ren fjerning og ignorering.

Når det kommer til ting som å slå, eller dunke ting, så er det litt mer hands on her, men på et nivå han skjønner. Han liker jo heller ikke om hundene bumper i han eller andre barn dytter i barnehagen osv. Så "vondt" og "au au" og "bompe", det er ord han kan og forstår. Så om han vil slå på noe, så sier vi at nei, da får tingen/personen/dyret au au, og det er ikke bra. Om han dunker i bordet, så holder jeg meg for ørene og sier au au, nå fikk mamma vondt i ørene. For det gjør jeg faktisk, høyer lyder gjør vondt. Han har sluttet når jeg sier det. Det er jo null impulskontroll da, og grunnen til at han gjør det er fordi han synes det er gøy å lage lyd. Han "spiller" liksom bare musikk. Da kan jeg si "ja, du lager lyd, lyd er gøy? Skal vi lage lyd etterpå?" eller bare finner på en annen lyd-lek med roligere lyd. Som tromming med fingre på bordet. Eller klapping. Eller synge.
Hadde bordet vært svindyrt, så hadde jeg nok faktisk bytta det ut eller festa en tykk duk på (duk demper forresten også lyd bra, så det blir kanskje mindre gøy å dundre på). Jeg har ikke ork til å ha hjertet i halsen med dyre ting rundt et så lite barn. For jeg kan si nei, og han stopper, men så glemmer han seg og begynner igjen. Så tingene må nesten bare tåle en del.

Og folk blir helt sjokkert til tider, når han klarer å få tak i telefonen min og jeg lar han bare ta den. Men det er en sånn bikkjetreningsting igjen. Om han tar en gjenstand (telefonen), og jeg røsker den fra han, gjett hva? Da blir den tingen tusen ganger mer spennende. Samme skjer med hundene. Om jeg driter fullstendig i det, så er det bare sånn passe gøy, og kun en kort stund, så legger han den fra seg og finner mer morsomme ting å leke med. Med hundene så er det akkurat likedan. Om de finner noe utendørs og begynner å herje med det/spise på det, så kan jeg ikke rope nei og løpe etter de. For da svelger de bare tingen hel eller løper vekk fra meg. Men om jeg later som jeg ikke bryr meg, og bare skal se litt liksom, så er det ok. Med hundene har vi trent mye på at de må slippe en ting på kommando (namme tyggebein f.eks), og så får de tingen tilbake igjen etterpå. Så det å gi fra seg betyr ikke alltid at de mister tingen. Trener på det samme med ungen, og bruker akkurat samme kommando (det er vanskelig å legge fra seg kommandoene, haha, de er jo helt innarbeidet etter mange år med dressur).