2 åring som biter og kniper på gøy

Kyv

Kyv

Betatt av forumet
Hei dere!

Jeg har en to-åring som synes det er kjempe gøy å bite/knipe. Det virker nesten som han synes det er kult. Han kan komme springende når jeg henter han i bhg og fortelle at han har bitt et annet barn. Nå skal det sies at denne aktiviteten «går» rundt på avdelingen, men jeg opplever det som at det er han og et barn til som biter mest. Han biter mest meg hjemme og ikke så mye pappa’en. Knipingen har han plukket opp i barnehagen. Og når vi skjenner på han for det, ler han bare. Det går ikke innover han, det er bare stas. Men så utrolig frustrerende!!

Vi har prøvd å skjenne på han, ikke gitt det oppmerksomhet, tatt han bort i fra situasjonen, snakket rolig med han etter at han har «giret ned», og lignende. Disse tingene har vi prøvd over en periode uten hell. Hva mer kan vi gjøre? Er det flere som har opplevd dette og at det har gått seg til?

Han er forøvrig en veldig oppegående gutt og omsorgsfull. En ordentlig skøyer og godt likt i barnehagen.
 
Høres fryktelig kjent ut.... her sitter vår på 2 år og fantaserer om hvem han skal bite med et Glimt i øyet lissom :eek:
Jeg har gitt spontan reaksjon- funka dårlig.
Jeg kjeftet- funka ikke.
Jeg har vært pedagogisk riktig og forklart at han ikke skal bite fordi d gjør vondt- funka ikke... da trua han til og med mamman sin og sa han skulle bite meg mer:eek:
Jeg har oversett bitingen- fjernet han rolig når han biter, og bare fortsatt med det vi har gjort- funket gull!!
MEN han beit lillebror som ikke hadde fått stivkrampesprøyte en gang- da ga jeg en reaksjon som gjorde at d kun ble med det ene bittet.... not my proudest moment, menmen....
her biter han forresten heller ikke pappaen!
Men vi hadde MYE biting i april/mai og juni, nå er det ytterst sjeldent han biter! Det ga seg med språkutviklingen også:) mer språk=mindre frustrasjon!
 
Vi så ofte på forhånd når det nærmet seg situasjoner der de kunne komme i posisjon til å bite, og for oss virket det best å avlede før tankene som ledet til atferden fikk for stor plass. Nå går vi inn i det med tredjemann snart, og håper det har samme effekt. Jo mer plass og fokus bitingen får, jo mer vil det oppta tankene til barnet, og slik bli et atferdsmønter fordi det er effektivt.

Men, biting av søsken er vi strenge på, men det har skjedd et fåtall ganger, utrolig nok, kanskje 3 ganger tilsammen. Når det gjelder det som skjer i barnehagen er det de som må finne løsning på, gjennom å se hvilke situasjoner det skjer i. All atferd har en funksjon og en hensikt, og barnehagen må se denne for å kunne hjelpe.
 
Kyv skrev:
Hei dere!

Jeg har en to-åring som synes det er kjempe gøy å bite/knipe. Det virker nesten som han synes det er kult. Han kan komme springende når jeg henter han i bhg og fortelle at han har bitt et annet barn. Nå skal det sies at denne aktiviteten «går» rundt på avdelingen, men jeg opplever det som at det er han og et barn til som biter mest. Han biter mest meg hjemme og ikke så mye pappa’en. Knipingen har han plukket opp i barnehagen. Og når vi skjenner på han for det, ler han bare. Det går ikke innover han, det er bare stas. Men så utrolig frustrerende!!

Vi har prøvd å skjenne på han, ikke gitt det oppmerksomhet, tatt han bort i fra situasjonen, snakket rolig med han etter at han har «giret ned», og lignende. Disse tingene har vi prøvd over en periode uten hell. Hva mer kan vi gjøre? Er det flere som har opplevd dette og at det har gått seg til?

Han er forøvrig en veldig oppegående gutt og omsorgsfull. En ordentlig skøyer og godt likt i barnehagen.
Klikk for å utvide …

Nå har ikke jeg barn enda, så mitt tips kommer fra valpeoppdragelse. Men hunder og toåringer er ikke så ulike i hodet. Valpen min elsket å bite meg. Kjempegøy, det var lek, og hans måte å invitere meg til lek på. Kjefting hjalp ikke, dominanseteknikker på hundespråk hjalp ikke. Han måtte nok bare gjennom den fasen. Jeg ignorerte det, flyttet han vekk/flyttet meg selv vekk. Å snu ryggen til hjalp, både fordi jeg fikk fingrene mine i trygghet, men også fordi da var det ikke gøy lengre. Var jeg ekstra sliten satte jeg han i gangen med barnegrinda imellom, slik at jeg så han og fulgte med, men fikk pause fra bitinga. Ikke straff, bare rett og slett pause. Jeg prøvde også mange tyggeleker og tyggebein. I flere måneder ignorerte han disse/de hjalp bare så lenge jeg var aktiv i leken med de. Men etterhvert kunne han leke med de på egenhånd.

Til barn har man jo gjerne lekegrinder, kunne noe slikt fungert når det står på som værst og man må telle til ti? Og så ellers snu ryggen til om han vil klype/viser begeistring for klyping og biting. Og så må det nok bare gå over og bli uinteressant, for han klarer nok ikke å se alvoret i det i hans alder. Du kan konsekvent tilby en annen aktivitet om han begynner med klyping og biting, og så rose masse om han begynner med den alternative aktiviteten. Kan hende at han bytter over til alternativ aktivitet etterhvert da. Men som sagt, tror dette er litt faser som han må gjennom også, og det må bli skikkelig kjedelig før han slutter.

Om tipset mitt er helt irrelevant, så bare ignorer det, er ikke pedagog eller noe. Men tenker at alle typer erfaringer og tips kan være interessant når man er lei av å bli behandlet som biteleke.. :)
 
Min på 2 år biter ikke så mye lenger, men han slår:( Er livredd for at han skal slå andre sine unger, for han er så sterk. Gleder meg til han er ferdig med denne fasen. Ikke like ille helt tiden altså, men fortsatt ikke greit. Ikke så mye som hjelper her heller.
 
De gangene 2 åringen har slått, bitt eller andre ting som gjør vondt, så går jeg bort fra han. Sier tydelig au og går. Han skjønner at det ble galt da, og kommer faktisk etter meg selv nå og sier unnskyld. Så om vi feks sitter i sofaen og koser og han plutselig biter eller slår, så reiser jeg meg fra sofaen når det skjer, og går.
Det er blitt mye mindre både biting og slåing den siste tiden, så ser ut som det funker for oss værtfall.
 
Tror som flere skriver at å ignorere/avvise er noe de lærer fort. Først å legge merke til når det holder på å skje og avbryte, men dernest reagere med "æsj,det der liker jeg ikke" og gå vekkeller ta han vekk. Biter han i lek, avslutt leken med én gang,ikke noen ny sjanse. Sitter han i sofaen og biter, sett han på golvet og gi beskjed om at han kan gå ned hvis han skal bite. Mot andre barn i barnehagen er det vanskeligere, for da er dere ikke der selv. Her må nok barnehagen ta føringen og prøve å unngå at det skjer, mens hjemme ville jeg nok svart han litt avvisende (men ikke sint eller streng) at det jo ikke er noe fint å bite andre og at da kanskje andre ikke vil være sammen med han hvis hm biter. Men det er jo en fase, og ungene slutter å bite.

Skjønner godt frustrasjonen, ikke noe gøy at barnet biter, og kanskje særlig ikke når de biter andre barn.
 
Kyv skrev:
Hei dere!

Jeg har en to-åring som synes det er kjempe gøy å bite/knipe. Det virker nesten som han synes det er kult. Han kan komme springende når jeg henter han i bhg og fortelle at han har bitt et annet barn. Nå skal det sies at denne aktiviteten «går» rundt på avdelingen, men jeg opplever det som at det er han og et barn til som biter mest. Han biter mest meg hjemme og ikke så mye pappa’en. Knipingen har han plukket opp i barnehagen. Og når vi skjenner på han for det, ler han bare. Det går ikke innover han, det er bare stas. Men så utrolig frustrerende!!

Vi har prøvd å skjenne på han, ikke gitt det oppmerksomhet, tatt han bort i fra situasjonen, snakket rolig med han etter at han har «giret ned», og lignende. Disse tingene har vi prøvd over en periode uten hell. Hva mer kan vi gjøre? Er det flere som har opplevd dette og at det har gått seg til?

Han er forøvrig en veldig oppegående gutt og omsorgsfull. En ordentlig skøyer og godt likt i barnehagen.
Klikk for å utvide …

Si "ikke bite, det gjør vondt" og gi han et alternativ. Mye lettere for barnet å regulere handlingene sine npr de har et alternativ å få over til. Her er alternativet blåse eller stryke i stede for bite/slå. Det er langt mer effektivt enn nei eller ignorere/avvise. Jeg synes ikke man skal gi uønsket atferd for mye oppmerksomhet, men det er også ulike årsaker til at barna utagerer. Så utfra det kan det bli feil å avvise, men heller være bedre å gå et alternativ.

Sånn som dere snakker til barnet, vil barnet også etterhvert snakke til seg selv og til andre barn. Derfor tenker jeg det er bedre først å si at det gjør vondt og deretter gi et alternativ, gi barnet mulighet til å komme i en situasjon hvor dere kn gi positiv oppmerksomhwt i stedet, ved å gi et alternativ på noe som er hyggelige, feks stryke. Om det ikke fungerer i det hele tatt kan man heller flytte seg vekk for å avslutte situasjonen, men hvis det alltid er det man gjør, vil barnet kanskje slå barn i barnehagen og forvente at de bare skal flytte seg vekk. Og fortsette dersom det ikke skjer. Dersom de har et alternativ til oppførsel som de har lært, kan de etterhvert regulere seg selv om gå over fra å bite til å blåse eller stryke i stedet.

Jeg ser dette her hjemme for eksempel på plantene våre. Har lært barnet mitt at det ikke er lov å plukke eller slå på dem, men at det er lov å lukte. Han kan gå bort og være litt ivrig og danske på blomstene, men så "ta seg i det", se på meg og slutte atferden selv uten at jeg sier noe for heller å lukte på blomstene. Også sier jeg alltid "så fint, det er lov å lukte" eller noe sånt.

Så jeg mener bestemt at nøkkelen til at barnet kan regulere sin egen atferd er en blanding av å vise til alternativ atferd samtidig som man ikke gir den negative situasjonen for mye oppmerksomhet, og veldig mye ros dersom barnet gjør noe du ønsker, feks sier unnskyld, stryker på armen eller blåser i stedet for å bite :)

Slik dere snakker til barnet er også slik barnet vil snakke til andre barn om noen slår dem, og det er mye bedre at barnet kan kommunisere "ikke slå, det gjør vondt, men du kan gi meg en kos" eller "ikke slå, kose" for de med mindre språk, heller en "NEI" også gå vekk, for det er ikke sikkert det vil avslutte atferden hos det andre barnet :)
Er forresten pedagog, men ikke noen spesialist innen utagerende/uønsket atferd :p
 
Last edited:
Hvorfor biter han? At han ler trenger ikke bety at han biter for at det er gøy. Trenger han mer oppmerksomhet, er det andre behov han har som ille blir møtt osv. Sjekk ut foreldremestring.no på Facebook
 
Hei igjen!

Tusen takk for mange gode og utfyllende svar :) og veldig fint å høre deres erfaringer og meninger. Vi har nå prøvd flere metoder ut i fra tips her! Det som kan se ut til å fungere her nå(bank i bordet) er å ikke gi den negative adferden så mye oppmerksomhet. Klyper/biter han sier vi bestemt «nei, det er ikke lov» og så avleder vi barnet. Dersom han snakker om å bite/klype snakker vi om andre ting. Det kan se ut til å fungere :) problemer her er jo at han synes det er gøy, og gøy med en reaksjon. Derfor velger vi å gi det lite oppmerksomhet, men samtidig ikke ignorere dersom det oppstår en situasjon. Skal sies at han får veldig veldig mye skryt! Han er en kvikk gutt. I hans 2,25 år han jeg sett han sint kanskje tre ganger. Lei seg ja, men han er aldri «aggressiv».

Jeg håper virkelig denne fasen er på vei til å gå over, men kan vel ta litt tid :nailbiting:
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp