2 år og mamma'n er redd for å gå fra...

I

IngridK

Flørter med forumet
Hei.
Jeg fikk barn for første gang sommeren 2016 og i august 2017 startet jenta i bhg. Kjempetøft for både mor,far og barn. Heldigvis gikk det seg til etter en måneds tid, men dette var svært tøffe uker der jeg gråt mye. Nå er jenta vår snart 2 år men vi har fortsatt ikke hatt barnevakt til henne på kveld/helg. Og helt ærlig har jeg ikke noe behov for at hun skal overnatte til noen andre heller. Jeg er ganske sikker på at det hadde gått bra,da hun har et veldig sterkt bånd til både besteforeldre og flere tanter,men jeg føler meg ikke klar. Jeg ammer henne i søvn og ammer ofte på natt også. For min del bruker jeg nok amminga litt som en unnskyldning,fordi jeg virkelig ikke er klar for å være borte fra henne.

Spørsmålet mitt er om det er noen andre som har det slik? Jeg føler meg nemlig veldig alene da alle mine venninner (som også har yngre barn) har hatt barnevakt mange ganger allerede. Trenger vel egentlig bare å høre at jeg ikke er alene om å ha disse følelsene.
 
  • Liker
Reactions: -L-
Hei.

Du er ikke alene. Min første ble født høsten 2013 og er på første overnatting denne helgen. Da til gjengjeld 6 timer unna hos tante, onkel og søskenbarn og reiste avgårde med sine besteforeldre. Verken han eller vi har vært klare før nå. Han skulle selv få bestemme når han var klar og da måtte han spørre selv. Det har gått kjempebra :) Ingen tårer eller mas om at han vil hjem. Heller motsatt, han vil være lengre :thumright

Han var 2 da han begynte i barnehage. Synes også det var tøft. Hadde svært lang innkjøring. Nå er barn nr to 14 måneder og vi har fått plass fra august, men vi blir ikke å benytte oss av plassen før hun er 2. Men fordi jeg skal i praksis til høsten og barn nr 3 ankommer om 5 uker er vi nødt til å ha henne på overnatting hos besteforeldre en natt i uken. Vi synes det var et bedre alternativ enn barnehage eller at samboeren skal være alene med to barn under to år. Men så er det også stor forskjell på de to barna. Eldstemann har alltid vært veldig hjemmekjær og trenget tid for å bli trygg. Minste er mer utadvendt.

Vi har heller ikke hatt behov for barnevakt. Men synes det er kjempekjekt at eldste koser seg så mye nå når han er borte, det gir mange nye erfaringer og gode opplevelser som lagre i hjertet og blir til minner han tar med seg senere i livet. Det er ikke noe som er rett eller galt med slikt. Vi praktiserer tilknytningsomsorg og det har vært rett for oss :love7
 
Du er ikke alene nei :) Min blir 2 år i mai, og har enda ikke vært borte fra både meg og pappaen på natt. Han har riktignok vært på tur med pappaen to netter, og det gikk kjempefint det altså, selv om vi fortsatt nattammet før og etter den turen :) Han er veldig nær pappaen da, men kjente at to netter holdt! Utover det har vi hatt barnevakt på kveld kanskje 3 ganger nå, og det har jo gått bra, men kjenner jo at behovet ikke er kjempestort for mye mer. Men, her bor det meste av familie såpass langt unna at vi ikke engang får dratt på dagstur, har en tante og onkel en halvtime unna, men de har veldig nok med sine to små, så de spør vi ikke om barnevakt med mindre det skulle oppstå en nødssituasjon. Vi også ammer enda, men nå har vi trappet ned til morgen og kveld (og iblant dagtid) nå for bare noen uker siden. Syns det er fint jeg! Egentid får jeg nok av på jobb og når jeg drar ut og trener hund (mens pappaen er hjemme), vi savner kjærestetid sammen da, men begge er jo der at vi vet jo at det blir mulighet for det senere, og sånn er det jo med småbarn. Vi klarer da fint å være kjærester selv med samsoving og amming og en liten en som helst vil være mye nær oss :) Dog, i sommer skal jeg og pappaen bort i to netter pga bryllup, og da skal lillemann være hos besteforeldre i to netter. Dét blir en milepæl som ikke er så viktig for meg kjenner jeg, men tror jo det kommer til å gå helt fint! Da vil han være ca 2 år og 3 måneder da, det skjer jo mye utvikling fremover også :) Både jeg og samboeren syns det er lange nok dager i hverdagen med barnehage og korte ettermiddager, at helgene vil vi jo gjerne bruke på lille supermennesket vårt, er glad vi har lik innstilling der :)
 
Klussedull skrev:
Du er ikke alene nei :) Min blir 2 år i mai, og har enda ikke vært borte fra både meg og pappaen på natt. Han har riktignok vært på tur med pappaen to netter, og det gikk kjempefint det altså, selv om vi fortsatt nattammet før og etter den turen :) Han er veldig nær pappaen da, men kjente at to netter holdt! Utover det har vi hatt barnevakt på kveld kanskje 3 ganger nå, og det har jo gått bra, men kjenner jo at behovet ikke er kjempestort for mye mer. Men, her bor det meste av familie såpass langt unna at vi ikke engang får dratt på dagstur, har en tante og onkel en halvtime unna, men de har veldig nok med sine to små, så de spør vi ikke om barnevakt med mindre det skulle oppstå en nødssituasjon. Vi også ammer enda, men nå har vi trappet ned til morgen og kveld (og iblant dagtid) nå for bare noen uker siden. Syns det er fint jeg! Egentid får jeg nok av på jobb og når jeg drar ut og trener hund (mens pappaen er hjemme), vi savner kjærestetid sammen da, men begge er jo der at vi vet jo at det blir mulighet for det senere, og sånn er det jo med småbarn. Vi klarer da fint å være kjærester selv med samsoving og amming og en liten en som helst vil være mye nær oss :) Dog, i sommer skal jeg og pappaen bort i to netter pga bryllup, og da skal lillemann være hos besteforeldre i to netter. Dét blir en milepæl som ikke er så viktig for meg kjenner jeg, men tror jo det kommer til å gå helt fint! Da vil han være ca 2 år og 3 måneder da, det skjer jo mye utvikling fremover også :) Både jeg og samboeren syns det er lange nok dager i hverdagen med barnehage og korte ettermiddager, at helgene vil vi jo gjerne bruke på lille supermennesket vårt, er glad vi har lik innstilling der :)
Klikk for å utvide …


Jeg og samboeren sitter med samme følelse som dere,at dagene i bhg er lange og ettermiddagene med jenta blir korte. Så da vil vi helst nyte helgene sammen med henne. Vi var kjærester i over 10 år før vi fikk henne og er enige om at akkurat nå må prioriteringene være litt annerledes.
Tusen takk for svar og god tur til bryllupet når den tid kommer!
 
Første gang vi hadde barnevakt var når eldste var 6 år og 10 mnd, da pga fødsel med nr.2.
Første gang han var borte fra oss var han 5,5 år. Da var det overnatting i bhg.

Jeg har ingen behov for å levere fra meg barna. Skal jeg noe, er mannen hjemme. Tar med meg minste (4mnd) overalt.

Er ikke lenge de er små og vil være med oss foreldre, så nyter hvert øyeblikk. Merker allerede at eldste er veldig selvstendige og har ikke det samme behovet for å være med oss.
 
Ja, vi har det sånn både jeg og mannen. Vi dro på bryllupsreise i oktober i fjor, og da var vesla på 2,5 år hjemme med min mor og sine fire søsken. Det var fælt! Neste gang vi er borte er når lillebror skal bli født, da er vesla 3 år. Jeg vet det går fint, men jeg liker det ikke noe særlig.
 
IngridK skrev:
Hei.
Jeg fikk barn for første gang sommeren 2016 og i august 2017 startet jenta i bhg. Kjempetøft for både mor,far og barn. Heldigvis gikk det seg til etter en måneds tid, men dette var svært tøffe uker der jeg gråt mye. Nå er jenta vår snart 2 år men vi har fortsatt ikke hatt barnevakt til henne på kveld/helg. Og helt ærlig har jeg ikke noe behov for at hun skal overnatte til noen andre heller. Jeg er ganske sikker på at det hadde gått bra,da hun har et veldig sterkt bånd til både besteforeldre og flere tanter,men jeg føler meg ikke klar. Jeg ammer henne i søvn og ammer ofte på natt også. For min del bruker jeg nok amminga litt som en unnskyldning,fordi jeg virkelig ikke er klar for å være borte fra henne.

Spørsmålet mitt er om det er noen andre som har det slik? Jeg føler meg nemlig veldig alene da alle mine venninner (som også har yngre barn) har hatt barnevakt mange ganger allerede. Trenger vel egentlig bare å høre at jeg ikke er alene om å ha disse følelsene.
Klikk for å utvide …

Ja, vi er flere som har det slik, og det er jo sånn naturen har laget oss for å være, så det er ikke deg det er noe galt med. <3
Så utrolig bra at du ammer enda, det er veldig bra for både deg og henne. :)
Blås i disse venninnene, du lytter til ditt barns behov, og vet at barnevakt ikke er for barnets skyld, men for forelderens.
Det er en grunn til at det er vondt å være borte fra barnet, og til en viss grense er det helt riktig å høre på det instinktet. <3
 
Har en gutt født i oktober 2016, ammer han fortsatt ved legging og morgen (og i blant mer...) har ikke hatt barnevakt mer enn for å rekke ultralyd time på småsøsken og møte i barnehagen. Gruer meg til fødsel til sommeren da han nok må ha barnevakt. Og hadde det ikke vært for fødsel hadde vi nok unngått barnevakt på kveld /natt en god stund til...
 
Du er ikke alene!
Min gutt er 2,5 år og vi har enda ikke hatt barnevakt over natten. En av oss har alltid vært med han.
Jeg har aldri hatt, og har fortsatt ikke behov for det.. liker ikke tanken på at han skal bli urolig for at vi ikke er der.
Bhg oppstarten var tøff her også, jeg gråt mye.
Det gikk seg til og nå stortrives han, men jeg kjenner ofte t det føles feil at vi skal være så mye på jobb mens han er i bhg. Hver dag, hele året.
Føles meningsløst egentlig, selv om jeg har en meningsfull jobb som jeg trives velsig godt i!

Jeg tror på at det fra naturens side er meningen at vi skal føle det sånn! Det handler om urinstinkter for å sikre avkommet vårt! <3
Og jeg mener ikke med dette å rakke ned på de som har mye barnevakt, det bare føles ikke riktig for meg <3
 
Du er ikke alene. Eldste er 4.5 og yngste 2 år. Eldste var 2.5 år når vi begynte å sove hos besteforeldre og da fordi jeg snart skulle føde. Etter fødselen med nr 2 så ble det mindre igjen. Yngste var 6 uker når han sov der første gangen men han er ett sykt barn og sov nesten ikke før han var 4 mnd og fikk medisiner. Men etter det så har vi hatt fint lite barnevakt for ei natt osv. Barna legger seg tidlig om kvelden og sover hele natten. Så har hele kvelden før oss selv hver eneste dag. Har ikke akkurat følt noe behov for p sende de vekk for å gjøre akkurat det samme som om de sover på rommene sine her.
 
FrøkenFryd81 skrev:
Du er ikke alene!
Min gutt er 2,5 år og vi har enda ikke hatt barnevakt over natten. En av oss har alltid vært med han.
Jeg har aldri hatt, og har fortsatt ikke behov for det.. liker ikke tanken på at han skal bli urolig for at vi ikke er der.
Bhg oppstarten var tøff her også, jeg gråt mye.
Det gikk seg til og nå stortrives han, men jeg kjenner ofte t det føles feil at vi skal være så mye på jobb mens han er i bhg. Hver dag, hele året.
Føles meningsløst egentlig, selv om jeg har en meningsfull jobb som jeg trives velsig godt i!

Jeg tror på at det fra naturens side er meningen at vi skal føle det sånn! Det handler om urinstinkter for å sikre avkommet vårt! <3
Og jeg mener ikke med dette å rakke ned på de som har mye barnevakt, det bare føles ikke riktig for meg <3
Klikk for å utvide …

Tusen takk for et fint svar Kjenner på det samme jeg også i forhold til jobb. Gleder meg til å gå på jobb hver dag,samtidig som det føles litt meningsløst fordi jeg aller helst vil bruke tiden min med jenta vår.

Er heldig å har mye familie rundt oss som så veldig gjerne vil låne jenta vår,men de må nok bare vente til mor i huset er klar for det Og når det blir er det ingen som vet
 
Her er jentungen 3,5 år. Hatt barnevakt ett par ganger tror jeg. Og det har gått sånn tålig.... jeg har aldri vært borte fra ho ei natt. Samboer var nettopp borte noen netter....

Nå begynner ho å snakke om ho skal sove hos besta sånn kusinene gjør.... men mener det nok ikke heilt på alvor enda [emoji6]
 
Vent til du er klar, plutselig er han stor så nyt tiden og ikke se på alle andre...
 
Gjør det som føles rett. Ikke ha barnet på overnatting fordi «alle andre» har det.

Men husk en ting: Det er værst for deg, ikke barnet :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp