17 mnd - ekstreme trassanfall

Bringebærdrops

Elsker forumet
Dattera mi , på 17 mnd, har en utrolig stor vilje og vil klare alt på egen hånd. Dette fører til ekstreme trassanfall de gange ho ikke klarer det, og jeg er usikker på hvordan jeg skal opptre i disse situasjonene.. Det samme gjelder for så vidt de gangene ho ikke får lov til noe ( som f. Eks å lugge pusen osv).

I går prøvde ho å ta på seg en jakke, men klarte det ikke på egen hånd og nektet å motta hjelp. Dette førte til et trassanfall som varte i om lag 30. minutter, og jeg har aldri opplevd et makent anfall. Tidligere har det vært mulig å trøste, bære eller distrahere med bok. Jeg pleier alltid å forsøke å sette ord på følelsene hennes når ho trasser ved å f. eks si " jeg skjønner at du er lei deg /sur osv". Dette var ikke mulig i går og ho rulla rundt på gulvet mens ho slo og sparket i gulvet. Hvis jeg forsøkte å trøste slo, sparka og beit ho meg og hylte enda verre. Til slutt måtte jeg sette meg ned på gulvet ved siden av ho og bare være der mens ho hylte fra seg på gulvet.. Etter en god stund, 15 minutter, kom ho og satt seg i fanget mitt av seg selv..

Dette skjedde også i dag, da jeg fjernet ho fra pusen vår etter at ho lugget den. Jeg forsøkte å vise henne hvordan man skulle kose og kosa med handa hennes, og skrøyt da hun gjorde det fint. Men etter gjentatte ganger løftet jeg henne opp og fjernet ho fra situasjonen.

Det jeg er ute etter er egentlig noen råd om hvordan man skal opptre? I hvert fall når det er snakk om ei jente på 17 mnd. Er det normalt at et så lite barn reagerer sånn? Eller er det jeg som opptrer feil siden ho er sånn?
 
Hei. Barn i denne alderen er i en kraftig utviklingsfase. Jeg liker å kalle den nysgjerrighetsfasen. Noen kaller den "trassalder" og den varer vanligvis mellom 1 1/2 år og tre år, ikke nødvendigvis hele tiden. Barnet har ikke utviklet godt språk enda, og det er fremdeles avhengig av masse hjelp. Nysgjerrigheten "koilliderer" litt med at det ikke kan forklare hva det vil særlig godt og uselvstendighet. Dette er også slutten på den fasen da det utvikles trygg tilklytning mellom barnet og foreldrene og det er alltid litt angst for separasjon inne i bildet.. Det du allerede gjør når hun er sint er helt riktig. Prøv å holde henne unna katten. Hun forstår ikke at det er vondt for katten å bli lugget selv om du sier det. La anfallet gå over. Ikke gi henne kjeft eller vær sint på henne. Dette vil langsom gå over hvis du fortsetter som du allerede gjør. Det er ingen "quick fix" for dette, men en læringsperiode som barnet må gjennom. Sett deg ned med henne når hun er i godt humør og les i en billedbok, gjerne med katter og initer henne til å peke og snakke om bildene i boka.
 
Back
Topp