Jeg gruer meg til å miste selvstendigheten min, til å ikke kunne stikke på langtur med hesten når det passer meg, og til å stå opp tidlig om morgenen... I tillegg tror jeg det blir veldig rart å ikke skulle jobbe, da mesteparten av mitt sosiale nettverk er gjennom jobben (innflytter er ikke alltid like enkelt). Jeg gruer meg til å måtte forholde meg til helsevesenet både gjennom resten av svangerskapet, fødsel og tiden etterpå. De har alltid en herlig evne til å få meg til å føle meg fullstendig ubrukelig som menneske.
Jeg gleder meg til å se samboer som pappa, til å bli en liten familie "på ordentlig", til å se hvilke trekk barnet arver fra oss begge, og til å lære et nytt, forhåpentligvis fantastisk menneske å kjenne <3