Jeg har også veldig blandede følelser, og merker det kommer veldig an på dagsformen. For min del er det selve fødselen som tar mye plass i hodet. Tiden etterpå, som mange snakker så mye om, den er liksom litt fjern for meg for øyeblikket. Det å bli familie, ammeproblemer, første smil, kolikk ...
Mest av alt gleder jeg meg til å bli ferdig med graviditeten nå. Føler meg litt mer handikappet for hver dag, med flere og flere vondter og alt som følger med. Jeg er klar for fødselen. Jeg har pakket fødebag og gjort unna praktiske ting som må gjøres unna. Jeg har nettopp rukket å bli ferdig med en bok om hvordan man kan håndtere fødselssmerter. Jeg har vært på fødselsforberedende kurs og fått omvisning og masse informasjon. Opprinnelig termin i morgen, og endelig termin førstkommende mandag. Babyens hode festet seg her om dagen, slimproppen gikk for 1-2 døgn siden, og det har verket veldig i mage og rygg de siste nettene. Så jeg føler meg klar til fødsel. Det er nesten litt overraskende, for før graviditeten så jeg ikke for meg at det var smerter jeg noen sinne kunne bli klar for, og tenkte at jeg i verste fall måtte trygle om keisersnitt.
Det at jeg har skaffet meg mye informasjon gjør at jeg føler meg litt tryggere og har litt mer kontroll på fødselen. Det kommer til å gjøre vondt, men man dør ikke av smertene (folk får til og med flere barn). Det er smerter som ikke betyr at man må komme seg vekk, men som betyr at babyen skal ut akkurat slik den er ment å skulle komme ut. Hvis jeg greier å slappe av i kroppen og puste dypt gjennom riene vil riene bli mer effektive (altså trengs det færre av dem?) og de vil føles mindre smertefulle. Jeg må prøve å ikke tenke på den forrige eller den neste, men bare den rien jeg er i, og pausen som kommer rett etterpå, hvor jeg kan slappe av. Jeg skal tenke på at det er tidsbegrenset, og at det i enden venter en fantastisk gevinst, nemlig babyen min. Bortsett fra at det virker så absurd at jeg ikke vet om jeg helt greier å forestille meg det. Jeg har også orientert meg om hvilke smertelindringsmuligheter de har på sykehuset, og jeg er forberedt på at jeg ikke kan planlegge akkurat hvordan fødselen blir eller hvor lang tid den vil ta, men at personalet da vil ta profesjonelle avgjørelser. Jeg har et ønske om badekar, men ser for meg at jeg kanskje må ty til epidural (og lystgass) etter hvert. Er åpen for det meste, så sånn sett vil jeg ikke få panikk hvis ikke ting blir akkurat slik jeg har sett det for meg. Og når jeg er uthvilt og opplagt tenker jeg at alt detter er jeg skikkelig klar for!
MEN vel så ofte blir jeg usikker og redd. Spesielt når jeg våkner opp på natta og det verker i kroppen. Da tenker jeg: "Nei nei nei! Jeg er slettes ikke klar for å ha det enda vondere enn dette!". Prøver å berolige meg selv med at jeg da i det minste vil få pause fra vondtene med jevne mellomrom, men jeg får litt panikk av å ikke vite HVOR vondt det er. Hva om jeg er skikkelig sliten og søvnløs allerede før riene kommer? Hva om det er så vondt at det overhodet ikke er mulig for meg å puste meg gjennom riene og slappe av i kroppen? Hvis riene kommer så tett og intenst at jeg ikke greier å få frem et ord, men får panikkfølelse som om jeg holder på å drukne? Jeg har forstått det slik at det skal godt gjøres å føle at man opprettholder kontrollen når riene er på topp (på slutten av åpningsfasen), og jeg er redd jeg føler at ekstra smertelindring er helt nødvendig på det tidspunktet, men at jeg ikke rekker å få det. Jeg vet at fryktelig mange rundt om i verden greier seg gjennom hele fødselen uten noen som helst form for smertelindring, så det er ikke "the end". Alt går bra til slutt. Jeg er bare så dårlig på å ha vondt.
Jeg prøver å trøste meg med at det ikke er noen vei tilbake. Den ungen må ut, uavhengig av hvor klar eller ikke klar jeg er for å ha vondt. Så jeg må bare gjøre alt jeg kan for at det er tankene til den selvsikre meg som får lov til å herje når jeg først må til pers, og ikke de usikre tankene, da de ikke fører noe som helst godt med seg. Jeg får ikke forberedt meg så mye mer enn det, så sånn sett håper jeg den ungen kan komme i dag og ikke om to uker, for det å være gravid kan jeg gjerne bli ferdig med fortest mulig.
Sorry for lang utredning, men tenkte det kunne hjelpe litt for min egen del også, å få ned noen tanker på "papiret".
