1 måned siden vi mistet vår lille Julie i uke 20 + spørsmål til andre som har mistet rundt halvveis

[pernille85]

Den siste mnd. har vært den vanskeligste noen sinne. Jeg mistet min bittelille jente i uke 20 grunnet tidlig vannavgang den 04.07.13. De første ukene var tøffe, men kjenner nå at ting er litt bedre, selv om det går veldig i berg og dalbane. Noen dager går greit, andre er utrolig tunge. Tenker på henne hele tiden og savner den lille babyen min.
Jeg skal starte å jobbe igjen neste uke, blir godt å komme litt igang igjen, men er usikker på om jeg er helt klar eller ikke. Det går greiere nå, men sov

Til dere andre som har mistet i senabort (hater det ordet, for meg var det en dødfødsel...)
- når startet dere å jobbe igjen?
- når følte dere at ting gikk bedre?
- hvordan reagerte pappaen til babyen?
- når fikk dere igjen mensen?
- når var dere klare for å bli gravide igjen?
- har dere fått barn etterpå?

er dårlig og har mareritt på nettene, og blir brått lei meg. Jobber med unger så er ikke så enkelt å ikke være der 100% når man har ansvaret for 21 stk...
Mannen sliter også, vi reagerer på ulik måte, men er heldigvis flinke til å snakke sammen.
Tanken på å få et barn er der fortsatt, vi ønsker så veldig en baby, vet det ikke blir Julie og vil ikke stresse med å sette igang igjen, men kjenner også at jeg er utrolig redd for å starte igjen. Har mistet i ma og sa og nå i uke 20, og vet ikke om jeg kommer meg opp igjen om jeg skulle miste en til halvveis i svangerskapet. Vi har ingen grunn for at fødselen startet så hvorfor skal det da ikke skje igjen?
Leser mye på nett om dagen også, og vet det ikke er sunt, men har lest om flere som har mistet flere ganger grunnet tidlig vannavgang, og blir skremt. Alle sa det skulle gå bra denne gangen, men nei det gjorde det jo ikke, og lynet kan slå ned samme sted to ganger, selv om sannsynligheten er liten...
Vi traff jo den 1,2% for å miste i uke 12/13 og 0,7% for å miste nå...

Håper dere orket å lese, nå skal jeg dra til kirkegården og stelle for min lille engel

 

[pernille85]

se bort ifra at det er rotete, fikk ikke til å redigere desverre, så spørsmålene havnet midt i teksten..

 

[Sadi]

Huff er så vondt å lese gjennom.. mn forstår så altfor godt hvordan du har det.. her har d gått snart syv måneder og attpåtil sliter vi med å bli gravide.. mn huff.. r ikke lett.. du må nesten kjenne på d selv... gi dg lov og tid til å sørge.. du har tross alt mistet et barn... barnet som var fremtiden mn som d ik blir noe av nå.. som dg så vet vi ikke grunnen.. og d gjør d ikke no lettere...

Skal prøve å svare dg.. første gang jg mista ville jg jobbe nesten cirka 1-2 måneder etterpå... da følte jg mg klar.. mn da hadde jg hell ik noe jobb så d ble liksom til at ingen visste noe på jobb osv.. d gikk lettere da... nå denne gangen her mista jg tvillinger med cirka to ukers mellomrom. Ble liggende på sykehuset i håp om at den andre skulle overleve.. mn d skjedde jo ikke. Dennr gangen var jg ferdig både psykisk og fysisk. Måtte få blodoverføring for hadde mista ganske mye og alt i alt: jg var totalt ferdig..... d tok litt lengre tid å kommme seg på jobb.. følte at jg måtte få samlet meg da jg har en jobb som jg må være ansvarlig på.. ikke gjøre noen feil.. men kom mg dit ca. 3-4 måneder etterpå.. og d føltes ok å være der.. mn i ettertid har jg hatt en slags totalsperre av spedbarn,babyer og gravide.. alt som hr med svangerskap å gjøre... dn ønsker jg å beholde egentlig.. klarer jg d ik så klarer jg d ikk.. nå prøver vi igjen med fryseforsøk... har ik stor tro...mn d lille snevet av håp r jo der... får nesten aldri mens av megselv så dn kom aldri...

Mannen min har vært så sterk så sterk for meg..han har gjort alt han kan for at jg skal ha d bra.. eller best mulig.. han har vært klippen min... hadde ikke han vært her vet jg ik hva jg ville gjort...

Håper d går bedre med dere etterhvert.. så fint at du har en liten grav å gå til... da får du vært litt sammen med Julie også.. livet r så urettferdig.. mn d r et gammelt ordtak.. husker d ik helt.. mn d r noe med at hvis ikke de lykkelige dagene er for evig så er ikke disse tunge dagene evige heller.. d blir bedre... tar bare litt tid..

Skjønner at du blir redd for å måtte gå gjrnnom d en gng til.. mn samtidig så kan jg på en måte ikke barr bli sittende. Jg må prøve for å en dag kanskke få en liten varm godklump å holde i armene... mn ta absolutt den tiden du trenger...

Stor klem fra meg.... ♥

Mamma til tre englebarn og en jente på ti år...

 

[gla'jenta78]

Hei.
Høres nesten ut som min egen historie. Jeg blei sammen med min kjære for åtte år siden, og et år etter vi blei sammen ble jeg gravid på p-piller to ganger, begge endte i MA. 5år seinere bestemte vi oss for å prøve og få barn,og jeg blei gravid på første forsøk. Hadde endel småblødninger de første 12ukene, men alt så fint ut og på UL i uke 19 fikk vi se en frisk liten gutt. Fredag 18.mai gikk plutselig vannet mitt, jeg var da 22+4. Jeg lå to dager for å se om det kunne produseres nytt, men 21.mai fødte jeg en liten englegutt. Livet raste sammen, verden var urettferdig og det var langt til lyset i enden av tunellen. Samboern min lå sammen med meg på sykehuset en uke..vi gråt mye de dagene. Når vi kom hjem ble dagene som dine..noen bra og mange dårlige, men etterhvert ble de gode dagene flere og jeg begynte å jobbe 1.august ca.to mnd.etter fødselen.
Samboern min tok det tungt, men kom seg lettere..er nok ofte tyngre for mor som har livet i magen...det fikk vi også beskjed om på sykehuset.
Vi hadde en samtale på sykehuset etter 3mnd. Der fikk vi svar på obduksjonen og beskjed om at vannet hadde gått pga.en infeksjon i morkaka. Dette skjer helt tilfeldig, og var ingen grunn til at det skulle skje igjen.
Vi hadde bestemt oss for å prøve igjen hvis det ikke var noe galt med noen av oss, så vi begynte å prøve igjen med en gang etter samtalen...22.mai i år, et år etter vi mista lillemann, kom verdens vakreste Olai til verden ♥
Graviditeten var til tider tøff pga.frykten for å miste, men vi har fått fantastisk oppfølging på Ullevål og er ikke redd for å prøve igjen seinere
Vi har hele tiden prøvd å fokusere på framtida. Vi kommer aldri til å glemme, men livet vi har foran oss har fortsatt så mye fint å by på. Olai fortjener foreldre som ser han, og ikke bare ser tilbake på engelen vår.
Håper du tør prøve igjen, det er tøft, men det er verdt det ♥♥♥

Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app

 

[gla'jenta78]

Vi følte forresten det gikk bedre 3-4 uker etterpå..vi snakka med leger, med jordmødre, en prest og en sosionom, vi snakka med venner og familie, og selvfølgelig med hverandre. Vi gikk i sorggruppe fra aug.til okt./nov og snakka med andre i samme situasjon. Det var beintøft, men godt. Etter noen uker snakka vi kun om det når vi sjøl følte for det, og vi snakka også om andre ting...vi lot det ikke ta over hele livet vår lenger enn noen uker, for da ville veien opp igjen vært enda lenger.
Mensen kom etter 6-7 uker.
Send melding hvis du trenger å lufte flere tanker

Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app

 

[Nica_]

Jeg mistet i uke 16 i november 12, var ikke kommet like langt som deg. Kan være derfor jeg tok det greiere også. Jeg begynte å jobbe etter 9 dager, det var greit nok, om det fysiske hadde vært på topp, men det var det ikke Mistet masse blod i ukene etter MA'en frem til jeg fikk utskraping etter 6 uker... Da gikk det ca en mnd før mensen kom som vanlig.
Pappaen synes det var kjipt, men tok det greit, på samme måte som meg. Jeg synes det var trist, termindatoen var litt vanskelig, og litt bittert at alle planene våre gikk i vasken. Men sånn er livet.
På prøvefronten har vi vært labre, jeg har til og med hatt ett par tre mndr på p-piller. Men nå er jeg superklar og pappaen klar nok til å prøve igjen, så p-pillene er kastet på dunken Minimann på 4 er overklar for å bli storebror, lurer stadig på hva legen gjorde med babyen jeg hadde i magen, og er egentlig hellig overbevist om at han kastet den i søpla (noe han nok har rett i). Mine forsikringer om at legen har lagt den på ett fint varmt og godt sted går ikke hjem

Lykke til, håper de gode dagene blir flere, og de dårlige færre

 

[ønsker så inderlig en liten sp]

kondolere så mye finnes ikke ord for en slik sorg...

mistet mine tvilling gutter uke 22, i midten av februar, nærmer seg 6mnd, og jeg sliter enda mye, kan ikke beskrives å vondt det gjør, er så fryktelig urettferdig, kan se på tickeren min at vi var igjennom mye før vi endelig ble gravide, og så ble de revet fra oss når vi nærmet oss mål... gikk i en "boble" vertfall 1mnd etterpå...
jeg fikk mensen tilbake etter gode 6 uker...og vi prøvde igjen når vi fikk klarsignal, jeg måtte vente 3mnd før nytt forsøk... jeg begynte å jobbe 50% i mai igjen i to uker, gikk ok, slitsomme dager det...men ble sykemldt igjen fort etter at vårt forsøk endte negativt, da fikk jeg meg en knekk igjen...mitt i termin måneden var det og, så ekstra påkjenning, etter det har jeg hatt ferie, og skal først prøve meg på jobb nå til uka ( nesten 6mnd etter) men skal og igjennom nytt forsøk...så vet ikke å lenge jeg jobber ( håper ikke så lenge til for vil ha positiv resultat) som du skjønner så har vi ikke fått barn etterpå, men vil og håper så gjerne, det tar tid ettersom vi trenger hjelp til å bli gravide,
vil aldri erstatte våre kjære alexander og liam som vi mistet, men håper på en ny glede, dagene i dag er "bedre" enn for 5mnd siden, jeg begynner smått å komme meg ut i hverdagen med tanke på å gå i butikker ol... ingen dager er like, jeg har dager som er "ok" og veldig dårlige dager...savnet blir større..men man lærer å leve med det på et vis, selv om det gjør forferdelig vondt...
Pappaen til guttene har og vondt, men viser det på en annen måte enn meg, han sørger på sin måte, han begynte å jobbe igjen etter 2 uker bare, og det var rett for han... Han er ikke den som prater så mye om ting, slik som jeg, men vi har snakket en del sammen, og jeg vet han lider og. Men han er nok bedre enn meg til å se litt fremover på ting..han klarer å fokusere på at vi vil få en ny glede med et nytt barn, selv om de ikke erstatter de vi mistet...

Jeg har kjempet i noen måneder for å få hjelp til å prate, og har nå endelig fått hjelp, snakker med en psykiatri sykepleier, og det føles godt å få luftet tankene mine, snakket ut litt, få lov til å sørge, vite at alle tankene mine er normale... av og til så føler jeg at verden ikke lar meg få sørge over barna vi mistet, de lager en slags "sørgetid" å lenge det er lov til å sørge, men det er folk som ikke har opplevd de samme selv, så prøver å ignorere det.
eneste jeg har igjen etter guttene mine er sorgen min, og den skal ingen få ta ifra meg! det er prisen for kjærligheten..å sørge...

ikke la noen fortelle deg åssen du skal sørge, gjør det på din måte, som føles rett for deg... ikke press deg for mye ut i noe, bedre å ta litt etter litt, en må prøve å se hva som er best... føler du å jobbe fult igjen, ja så gjør det, halvt så gjør du det og... vi sørger alle på hver vår måte, og ingen måte er feil!
stor klem til deg

 

[pernille85]

Takk for svar damer. Så godt å kunne lufte tankene sine og høre hvordan andre som dessverre har vært gjennom noe av det samme har det. sender en klem til dere alle sammen!

Startet å jobbe til uka, men har blitt 30% sykmeldt så jeg kan starte litt forsiktig og se hvordan det går. Håper det går greit, siden det er godt å komme igang igjen også og kunne tenke på noe annet. Kjenner det går lettere når jeg har noe å gjøre.

Til dere som har fått barn etterpå, hvordan var oppfølgingen? Siden vi ikke vet grunnen vil jeg tro at et eventuelt neste svangerskap vil være vanskelig.

Til dere som fortsatt prøver: masse lykke til.

Ønsker så inderlig: Håper forsøket lykkes og det går din vei nå. Synes å huske at det var vannavgang som var årsaken hos deg også? Har du fått noe mer forklaring på hvorfor du mistet guttene dine?

 

[pernille85]

Hei.
Høres nesten ut som min egen historie. Jeg blei sammen med min kjære for åtte år siden, og et år etter vi blei sammen ble jeg gravid på p-piller to ganger, begge endte i MA. 5år seinere bestemte vi oss for å prøve og få barn,og jeg blei gravid på første forsøk. Hadde endel småblødninger de første 12ukene, men alt så fint ut og på UL i uke 19 fikk vi se en frisk liten gutt. Fredag 18.mai gikk plutselig vannet mitt, jeg var da 22+4. Jeg lå to dager for å se om det kunne produseres nytt, men 21.mai fødte jeg en liten englegutt. Livet raste sammen, verden var urettferdig og det var langt til lyset i enden av tunellen. Samboern min lå sammen med meg på sykehuset en uke..vi gråt mye de dagene. Når vi kom hjem ble dagene som dine..noen bra og mange dårlige, men etterhvert ble de gode dagene flere og jeg begynte å jobbe 1.august ca.to mnd.etter fødselen.
Samboern min tok det tungt, men kom seg lettere..er nok ofte tyngre for mor som har livet i magen...det fikk vi også beskjed om på sykehuset.
Vi hadde en samtale på sykehuset etter 3mnd. Der fikk vi svar på obduksjonen og beskjed om at vannet hadde gått pga.en infeksjon i morkaka. Dette skjer helt tilfeldig, og var ingen grunn til at det skulle skje igjen.
Vi hadde bestemt oss for å prøve igjen hvis det ikke var noe galt med noen av oss, så vi begynte å prøve igjen med en gang etter samtalen...22.mai i år, et år etter vi mista lillemann, kom verdens vakreste Olai til verden ♥
Graviditeten var til tider tøff pga.frykten for å miste, men vi har fått fantastisk oppfølging på Ullevål og er ikke redd for å prøve igjen seinere
Vi har hele tiden prøvd å fokusere på framtida. Vi kommer aldri til å glemme, men livet vi har foran oss har fortsatt så mye fint å by på. Olai fortjener foreldre som ser han, og ikke bare ser tilbake på engelen vår.
Håper du tør prøve igjen, det er tøft, men det er verdt det ♥♥♥

Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app

Takk for svar og leit å høre om englegutten din. Hvordan var oppfølgingen når du skulle ha Olai?

 

[pernille85]

Jeg mistet i uke 16 i november 12, var ikke kommet like langt som deg. Kan være derfor jeg tok det greiere også. Jeg begynte å jobbe etter 9 dager, det var greit nok, om det fysiske hadde vært på topp, men det var det ikke Mistet masse blod i ukene etter MA'en frem til jeg fikk utskraping etter 6 uker... Da gikk det ca en mnd før mensen kom som vanlig.
Pappaen synes det var kjipt, men tok det greit, på samme måte som meg. Jeg synes det var trist, termindatoen var litt vanskelig, og litt bittert at alle planene våre gikk i vasken. Men sånn er livet.
På prøvefronten har vi vært labre, jeg har til og med hatt ett par tre mndr på p-piller. Men nå er jeg superklar og pappaen klar nok til å prøve igjen, så p-pillene er kastet på dunken Minimann på 4 er overklar for å bli storebror, lurer stadig på hva legen gjorde med babyen jeg hadde i magen, og er egentlig hellig overbevist om at han kastet den i søpla (noe han nok har rett i). Mine forsikringer om at legen har lagt den på ett fint varmt og godt sted går ikke hjem

Lykke til, håper de gode dagene blir flere, og de dårlige færre

Leit å høre at du mistet. Vet du hvorfor det skjedde? Har hatt ma i uke 12, men da hadde babyen vært død siden uke 9 så det ble noe annet enn å miste senere. Selv om en sa/ma i første trimester også er smertefult å oppleve. Leit å høre om storebroren og hans spørsmål også.

Her snakker gutten min på snart 4 ofte om babyen. Senest i dag sa han ut av det blå i bilen " jeg er storebror til babyen", fikk en klump i magen og svare"ja det er du gutten min og mamma vet at du hadde blitt en god storebror og du er storebror selv om babyen er død". De tenker noe mye de små også og gutten min var veldig klar for å bli storebror. Han har vært meg på begravelsessermonien, og vi har snakket mye om babyen, har reagerte i begynnelsen med å være mye sint, og har fått et snev av seperasjonsangst da han er redd for at mamma og pappa skal dra på sykehuset igjen...

 

[pernille85]

Leit å høre at du mistet Nica. Vet du hvorfor det skjedde? Har hatt ma i uke 12, men da hadde babyen vært død siden uke 9 så det ble noe annet enn å miste senere. Selv om en sa/ma i første trimester også er smertefult å oppleve. Når man har bikket 12 uker så tror man at alt skal gå bra. Leit å høre om storebroren og hans spørsmål også.

Her snakker gutten min på snart 4 ofte om babyen. Senest i dag sa han ut av det blå i bilen " jeg er storebror til babyen", fikk en klump i magen og svare"ja det er du gutten min og mamma vet at du hadde blitt en god storebror og du er storebror selv om babyen er død". De tenker noe mye de små også og gutten min var veldig klar for å bli storebror. Han har vært meg på begravelsessermonien, og vi har snakket mye om babyen, har reagerte i begynnelsen med å være mye sint, og har fått et snev av seperasjonsangst da han er redd for at mamma og pappa skal dra på sykehuset igjen...

 

[pernille85]

Huff er så vondt å lese gjennom.. mn forstår så altfor godt hvordan du har det.. her har d gått snart syv måneder og attpåtil sliter vi med å bli gravide.. mn huff.. r ikke lett.. du må nesten kjenne på d selv... gi dg lov og tid til å sørge.. du har tross alt mistet et barn... barnet som var fremtiden mn som d ik blir noe av nå.. som dg så vet vi ikke grunnen.. og d gjør d ikke no lettere...

Skal prøve å svare dg.. første gang jg mista ville jg jobbe nesten cirka 1-2 måneder etterpå... da følte jg mg klar.. mn da hadde jg hell ik noe jobb så d ble liksom til at ingen visste noe på jobb osv.. d gikk lettere da... nå denne gangen her mista jg tvillinger med cirka to ukers mellomrom. Ble liggende på sykehuset i håp om at den andre skulle overleve.. mn d skjedde jo ikke. Dennr gangen var jg ferdig både psykisk og fysisk. Måtte få blodoverføring for hadde mista ganske mye og alt i alt: jg var totalt ferdig..... d tok litt lengre tid å kommme seg på jobb.. følte at jg måtte få samlet meg da jg har en jobb som jg må være ansvarlig på.. ikke gjøre noen feil.. men kom mg dit ca. 3-4 måneder etterpå.. og d føltes ok å være der.. mn i ettertid har jg hatt en slags totalsperre av spedbarn,babyer og gravide.. alt som hr med svangerskap å gjøre... dn ønsker jg å beholde egentlig.. klarer jg d ik så klarer jg d ikk.. nå prøver vi igjen med fryseforsøk... har ik stor tro...mn d lille snevet av håp r jo der... får nesten aldri mens av megselv så dn kom aldri...

Mannen min har vært så sterk så sterk for meg..han har gjort alt han kan for at jg skal ha d bra.. eller best mulig.. han har vært klippen min... hadde ikke han vært her vet jg ik hva jg ville gjort...

Håper d går bedre med dere etterhvert.. så fint at du har en liten grav å gå til... da får du vært litt sammen med Julie også.. livet r så urettferdig.. mn d r et gammelt ordtak.. husker d ik helt.. mn d r noe med at hvis ikke de lykkelige dagene er for evig så er ikke disse tunge dagene evige heller.. d blir bedre... tar bare litt tid..

Skjønner at du blir redd for å måtte gå gjrnnom d en gng til.. mn samtidig så kan jg på en måte ikke barr bli sittende. Jg må prøve for å en dag kanskke få en liten varm godklump å holde i armene... mn ta absolutt den tiden du trenger...

Stor klem fra meg.... ♥

Mamma til tre englebarn og en jente på ti år...

Vondt å se at du har mistet tre engler og takk for gode ord. Håper neste forsøk klaffer for dere. Hva er årsaken til at du har mistet dine tre små da?

 

[TulleHøna]

Til dere andre som har mistet i senabort (hater det ordet, for meg var det en dødfødsel...)
- når startet dere å jobbe igjen?
- når følte dere at ting gikk bedre?
- hvordan reagerte pappaen til babyen?
- når fikk dere igjen mensen?
- når var dere klare for å bli gravide igjen?
- har dere fått barn etterpå?

Jeg fødte i oktober. 20+5 kom min lille julie <3
Har enda ikke begynt å jobbe igjen.
Jeg rakk ikke å få tilbake mensen før jeg var gravid igjen. Men den festa seg utenfor livmora, så jeg var innlagt på sykehus en mnd pga det.
Sikkert derfor det har tatt sånn tid for meg p komme meg på bena igjen.
Pappaen ble sinna. Og litt bitter. Men han takler det mye bedre enn meg.
Egentlig ville jeg bare bli gravid så fort som mulig. Men pga exu ( utenfor livmora) måtte jeg ta cellegift og derfor vente 3 mnd etter det med å bli gravid igjen.
Ble gravid på andre forsøk og er straks 17 uker på vei.
Det er deilig å være gravid. En lettelse.
Samtidig som det er grusomt mange ekstra bekymringer pga det jeg har opplevd.

Sender deg en klem. Vet hvor grusomt det er

 

[ønsker så inderlig en liten sp]

Takk for svar damer. Så godt å kunne lufte tankene sine og høre hvordan andre som dessverre har vært gjennom noe av det samme har det. sender en klem til dere alle sammen!

Startet å jobbe til uka, men har blitt 30% sykmeldt så jeg kan starte litt forsiktig og se hvordan det går. Håper det går greit, siden det er godt å komme igang igjen også og kunne tenke på noe annet. Kjenner det går lettere når jeg har noe å gjøre.

Til dere som har fått barn etterpå, hvordan var oppfølgingen? Siden vi ikke vet grunnen vil jeg tro at et eventuelt neste svangerskap vil være vanskelig.

Til dere som fortsatt prøver: masse lykke til.

Ønsker så inderlig: Håper forsøket lykkes og det går din vei nå. Synes å huske at det var vannavgang som var årsaken hos deg også? Har du fått noe mer forklaring på hvorfor du mistet guttene dine?

stemmer det var vannavgang hos meg og...ingen årsak funnet.. obduksjonen av guttene var fine, de var friske og normale, og jeg og... så sitter igjen med et stort ? på hvorfor...
eneste er at jeg hadde forhøyet blodprøve (noe antistoff huske ikke hva det heter) ikke dermed sagt at det var det som gjorde det... men vet at sist forsøk så fikk jeg blodfortynnende sprøyte for at jeg ikke skal miste igjen..

takk for lykkeønskingen, håper virkelig på positivt forsøk og at spiren sitter hele veien.. men er livredd!

 

[Nica_]

Leit å høre at du mistet Nica. Vet du hvorfor det skjedde? Har hatt ma i uke 12, men da hadde babyen vært død siden uke 9 så det ble noe annet enn å miste senere. Selv om en sa/ma i første trimester også er smertefult å oppleve. Når man har bikket 12 uker så tror man at alt skal gå bra. Leit å høre om storebroren og hans spørsmål også.

Her snakker gutten min på snart 4 ofte om babyen. Senest i dag sa han ut av det blå i bilen " jeg er storebror til babyen", fikk en klump i magen og svare"ja det er du gutten min og mamma vet at du hadde blitt en god storebror og du er storebror selv om babyen er død". De tenker noe mye de små også og gutten min var veldig klar for å bli storebror. Han har vært meg på begravelsessermonien, og vi har snakket mye om babyen, har reagerte i begynnelsen med å være mye sint, og har fått et snev av seperasjonsangst da han er redd for at mamma og pappa skal dra på sykehuset igjen...

Jeg vet ikke hvorfor, noen av livets tilfeldigheter tenker jeg Jeg er litt sur for at det ikke skjedde før, men glad jeg ikke gikk lenger. De vokser så fort i den perioden, og man blir liksom kjent med de, og jeg hadde guskjelov ikke kommet så langt i den prosessen.

Det er både vondt og litt artig å høre på de små når de snakker om det. Mini (som også er 4) er voldsomt opptatt av døden om dagen (jeg mistet en venninne for ett par uker siden, han har sikkert overhørt snakk). Han prater om babyen, hva som skjer når man blir gammel "når jeg blir gammel... da blir jeg kastet", Hvor hunden vår er, om ikke hun kan grave seg opp igjen osv... jeg prøver å svare på en så realistisk måte jeg kan, men uten at det blir skummelt

 

[gla'jenta78]

Jeg fikk fantastisk oppfølging på Ullevål. Første UL uke 7, deretter kontroll hver 4.uke og ved behov. Jeg kunne alltid ringe hvis det blei tøft og jeg trengte en ekstra ul el.samtale. De tok urinprøve, sjekka blodtrykk og tok UL, i tillegg fikk vi OUL hos lege innen fosterdiagnostikk. De siste mnd.var jeg der hver 14.dag, og jeg kan ikke få sagt nok ganger hvor godt ivaretatt jeg følte meg. Noen uker var tøffere enn andre, men med massiv støtte på sidelinja kom vi oss gjennom det og fikk verdens vakreste skatt som lønn for strevet ♥

Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app

 

[Lillesooolstråle]

Kjære deg, først av alt så vil jeg sende deg en stor trøste klem. Livet er nok bare vondt og uretferdig for deg nå
Og jeg vet, at ingenting jeg, eller noen andre sier vil hjelpe akkurat nå.
Men det blir bedre, det kan jeg love deg <3

Jeg skal prøve å svare deg så godt jeg kan.

Jeg hadde en dødfødsel i Mars i år, da var jeg i uke 22.
- Jeg startet å jobbe ca 2 månder etterpå, jeg ble bare mere lei meg av å sitte hjemme å tenke tenke tenke. Så det var godt å komme i gang igjen.
- Jeg følte at det gikk bedre etter ca 3 månder. Den første tiden er det ikke bare vondt i hjertet, men også i kroppen. Når kroppen begynte å komme seg etter "fødselen", så begynte hjertet å komme seg også.
- Pappaen til babyen ble helt fulstendig knust, han gråt i noen dager, så ville han bli "ferdig" med det. Han takklet det på en helt annen måte enn meg. Han takklet værst det å ikke kunne klare å trøste meg, ingen kunne klart å trøste meg på den tiden.
- Jeg fikk Mensen akkurat en måned etter fødsel.
- Jeg var klar for å bli gravid igjen 2 månder etterpå, ble gravid på første forsøk, men mistet igjen etter 2 mndr. MEN jeg SKAL få friske barn, å jeg gir ikke opp.
Det må ikke du heller gjøre, det blir bedre, du får friske barn !

<3 Sender deg klemmer å mange gode tanker