Det er en veldig utfordrende alder, det gliset handler nok mer om at han har skjønt hva reaksjonen blir (dere blir sure og sier nei) og er glad for at han klarte å forutse akkurat DET (igjen og igjen) enn at han vet han gjør noe han ikke har lov til - for det er han neppe kognitivt istand til (med forbehold om at han er et unikum da, de fleste foreldre syns jo det!)
Det vil si, han mangler impulskontroll, den kommer gradvis når de blir større. Så du kan gjenta det til du blir blå, det kommer neppe til å sitte, enda
her hjalp det å ha ting som det var lov å slå og banke på, for det er en ustyrtelig artig lek egentlig. Også hadde vi ting vi var redde for utenfor hans tilgang.
syns denne fra Elisabeth Gerhardsen forklarer det bedre enn meg
«Ettåringen mangler ikke evnen til å lære. Hun lærer noe nytt hele tiden. Det hun mangler, er evnen til å stoppe seg selv eller kontrollere egne impulser. I tillegg mangler hun evnen til å kunne spå i nær fremtid, det vil si evnen til å kunne forutsi flere "ledd" fremover når hun har begynt med noe.
En ettåring ser verden omtrent som en serie lysbilder der hun til en hver tid bare greier å tenke et bilde fremover. Et ettåring som fingrer med stereoen, greier ikke i tankene å "spole frem filmen", slik at hun kan tenke over hva som vil skje til slutt hvis hun fortsetter å klå, som for eksempel at du blir sint. Hun ser stereoen, lyser opp, og tenker "Knapper!". Ivrig stabber hun bort til den. Først når fingrene når knappene, faller neste lysbilde på plass, som er at: "Nå kommer snart en voksen!", barnet ser forventningsfullt mot kjøkkendøra. Ganske riktig: Der står du i døra! I glede over at hun greide å forutsi at du ville komme, smiler hun bredt ved synes av det. Dette smilet springer ut av stolthet over å få rett, men tolkes gjerne feilaktig av voksne til å bety: "Ha, der lurte jeg deg!" eller: "Se hva jeg driver med, når du ikke følger med!".
Når hun har sett litt på deg slukner smilet. Nå har neste lysbilde falt på plass, nemlig at"Når sier mamma nei!". Dermed snur hun seg mot stereoen , rister iherdig med hodet og gjentar "Nei, ne-ei, ne-ei" for seg selv. Vel og merke men hun fortsatt trykke ivrig på knappene. Du blir enda mer irritert. Det er fort gjort å tenke: "Se der! Hun vet det er galt, men gjør det likevel!". Antakelig sier hun ikke nei fordi hun vet at hun gjør noe galt. Et nei i den alderen betyr som regel: "Den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Det betyr ikke det vi mener det betyr: "Gå vekk derfra, det har jeg sagt tusen ganger!".
Ditt lille avkom, som har stått og sagt "nei-ei" for seg selv, har nå fått neste lysbilde frem. "Nå kommer den voksne mot meg!" Hun snur seg, helst uten å ta fingrene vekk, og bryter ut i et smil over å se deg komme. Dette smilet betyr: "Der kommer du jo! Var det ikke det jeg visste!" Det er heller ingen ny provokasjon. Det betyr ikke: "Jeg synes det er så gøy å terge deg!"
t slukner igjen raskt. Nå er neste melding kommet, en melding som forteller at nå kommer den voksne til å være sint å løfte henne vekk. Hun slipper stereoknappen og løper unna. Du sukker og sier noe slik som: Ja! Ikke hold på med stereoen" Det har mamma sagt". Du går inn på kjøkkenet igjen.
Et par minutter senere snur barnet ditt seg tilfeødigvis og får øye på stereoen. Hun lyser opp og tenker: "Knapper!" ....
En slik manglende evne til å tenke langt frem, sammen med en manglende evne til å la være å gjøre det hun har mest lyst til, MÅ resultere i et barn som igjen og igjen gjør ting som vi blir fortvilet og sinte over."