Navn på barnet: Henry
Kjønn: Gutt
Termin: 11.Januar
Dato født: 16.Januar
Uke+dag: 41+1
Klokken: 09:14
Fødested:
Vekt: 4.335
Lengde: 52
Hodeomkrets: 36
Forløsningsmetode: Vaginal
Annet du vil fortelle:
15.Januar 19:30 kom plutselig første rie som lyn fra klar himmel. Har gått i flere uker å prøvd å kjenne på kynnere om det kan være rier, men nå skjønner jeg hva som menes når man sier at «man bare vet det» når man faktisk får rier! Jeg hadde vært på min 2.modningsakupunktur samme dagen, så jeg mistenker at det satte i gang prosessen. Riene startet med 15 minutters mellomrom, og kl22.00 ringte jeg føden, da var det 5 minutter mellom.
Fikk beskjed om å avvente hjemme til det var 3 rier i løpet av 10min. Kl 23.30 ringte jeg og sa jeg kom! På sykehuset ble jeg sjekket av jordmor og hadde 3cm åpning. Vi fikk et familierom og la oss inn for å prøve å kvile litt, men etter bare en halvtime-time så hadde jeg så tette rier at jeg ikke fikk slappet av. Da var det rett på fødestua!
Ny sjekk viste 5cm åpning så jeg tenkte at «jippi da går det nok fort!».
Fødselen ble brått ganske hard når riene tok seg såpass opp allerede på 6cm at jeg ikke klarte å la være å presse. Baby lå litt rart til med hodet som gjorde at jeg ble liggende å presse i evigheter uten noe særlig resultat. Vi vurderte epidural, men jeg ville ikke bremse opp prosessen så vi tenkte vi heller skulle se det litt an. Vi prøvde forskjellige stillinger og når kl var rundt 07:00 hadde jeg 9-10cm og hodet hadde komt mye lenger ned, men med beskjed om at dette var nok en stjernekikker...! Etter en god stund med pressing der han skled like fint tilbake for hver gang, ble jeg satt på drypp for å effektivisere pressriene. Etter å ha presset i det som føltest som en evighet ble det tilkalt lege fordi baby begynte å bli stresset. Da kicka superkreftene til, og med ene hånda først kom den lille supermannen endelig ut og jeg fikk han på brystet <3 Ikke det jeg vil kalle en drømmefødsel, men jeg er så sabla stolt og fornøyd over at jeg klarte det uten smertelindring i det hele tatt, så intenst som det ble med så tidlige pressrier. Er jo et under om ikke jeg vekte hele sykehuset denne natten hehe! Fødselen gikk forsåvidt fort, kan jo bare tenkes de som har rier i flere døgn... Nå koser vi oss på barsel, ammingen har gått greit og det eneste jeg nå kan finne på å klage over er at bekkenet er helt forferdelig vondt så jeg kommer meg ikke opp av senga eller snudd meg fra side til side uten hjelp...
Bilde: