Máire29
Forelsket i forumet
Jeg skjønner godt hva du mener.
Og med min Borderline har jeg vært veldig redd for at barna mine skal gå gjennom det samme.
Ikke at Borderline og Bipolar er det samme, men de har mange likhetstrekk.
Mine jenter er veldig følsomme, men likevel ser jeg på min 18-åring at hun klarer seg bedre enn hva jeg har gjort til tider. Spesielt da jeg var på den alderen. Så jeg tenker at vi uansett kan bidra med så mye som andre ikke kan sette seg inn i engang.
Også når det kommer til å guide og støtte barna våre.
Så jeg tenker du kommer til å klare det fint, jeg.
Håper jo du får sendt de fine genene dine videre, men om det så i verste fall ikke skulle gå slik du ønsker, kan det hende mannen din endrer mening om adopsjon når det kommer av andre årsaker. Han elsker jo deg, også med dine psykiske lidelser.
Derfor er han nok ikke like redd for det, som det du er.
Han ser hvor fin du er! Akkurat som du er.
Og som du sier... det er ikke noen vits i å ta sorgene på forskudd.
Strikking er veldig avslappende, det er jeg enig med deg i.
Tenkte faktisk å spørre om yoga også, i det jeg skrev meditasjon.
Det er noe jeg har hatt lyst til å lære meg... men som jeg aldri helt har klart.
Er så mange steg jeg ikke klarer å memorisere.
Hvis du er i en depressiv periode nå, har du noen oversikt over hvor lenge en sånn pleier å vare eller varierer det?
Håper du får tilbake gleden i deg veldig fort, for jeg vet så godt hvor vondt det er å være i de tunge stundene.
Stor klem fra en Borderliner.
Diagnosene definerer oss ikke!
Husk det.
Vil egentlig legge til at de også gir oss egenskaper vi ikke vil være foruten.
Tusen takk for oppløftende ord