malice
Forelsket i forumet
5+3 er jeg i dag. Tanken om at jeg er gravid har enda ikke gått helt opp for meg tiltross for mange positive tester.
Tankene suser rundt i hodet:
Er det gutt eller jente?
Hvordan kommer det til å bli i fremtiden?
Kommer jeg til å bli en bra mor?
Hva vil skje om barnefar ikke stiller opp?
og 100 mer spørsmål stiller jeg meg selv hver dag.
Det er selvfølgelig skummelt når det er det første barnet og jeg tror neppe jeg er den eneste som har stilt seg selv slike spørsmål.
Det eneste spørsmålet jeg faktisk har svaret på nå er om jeg gleder meg og det er det ingen tvil om at jeg gjør!
Men det jeg tenker og bekymrer meg aller mest over er at jeg skal miste.
Jeg mistet tvillinger i Mars, i uke 8.
En slik sorg har jeg aldri opplevd før og jeg trodde aldri jeg skulle komme meg på beina igjen.
Men jaggu så klarte jeg å komme meg opp igjen.
Etter jeg fant ut jeg var gravid igjen var det første jeg tenke:
Kommer jeg til å miste?
Rett og slett er det ikke mye kjekt å måtte gå å bekymre seg slik så dette.
Er innom toalettet hele tiden for å sjekke om jeg har begynt å blø og det første jeg gjør på morningen er å sjekke om puppene enda er ømme
Jeg prøver virkelig å tenke på at jeg ikke burde bekymre meg FØR det faktisk er noe å bekymre meg for.
Men det er ikke lett.
Jeg tror jeg kommer til å slappe mer av når jeg har passert uke 12.
Nå skal jeg til legen på torsdag og jeg gruer meg veldig.
Prøver å fylle hodet med positive tanker som at dette kommer til å gå bra og jeg kommer til å få se et frisk lite dunkende hjerte
Men nå kjenner jeg øyene holder på å sige igjen.
ZzzZzZz
Tankene suser rundt i hodet:
Er det gutt eller jente?
Hvordan kommer det til å bli i fremtiden?
Kommer jeg til å bli en bra mor?
Hva vil skje om barnefar ikke stiller opp?
og 100 mer spørsmål stiller jeg meg selv hver dag.
Det er selvfølgelig skummelt når det er det første barnet og jeg tror neppe jeg er den eneste som har stilt seg selv slike spørsmål.
Det eneste spørsmålet jeg faktisk har svaret på nå er om jeg gleder meg og det er det ingen tvil om at jeg gjør!
Men det jeg tenker og bekymrer meg aller mest over er at jeg skal miste.
Jeg mistet tvillinger i Mars, i uke 8.
En slik sorg har jeg aldri opplevd før og jeg trodde aldri jeg skulle komme meg på beina igjen.
Men jaggu så klarte jeg å komme meg opp igjen.
Etter jeg fant ut jeg var gravid igjen var det første jeg tenke:
Kommer jeg til å miste?
Rett og slett er det ikke mye kjekt å måtte gå å bekymre seg slik så dette.
Er innom toalettet hele tiden for å sjekke om jeg har begynt å blø og det første jeg gjør på morningen er å sjekke om puppene enda er ømme
Jeg prøver virkelig å tenke på at jeg ikke burde bekymre meg FØR det faktisk er noe å bekymre meg for.
Men det er ikke lett.
Jeg tror jeg kommer til å slappe mer av når jeg har passert uke 12.
Nå skal jeg til legen på torsdag og jeg gruer meg veldig.
Prøver å fylle hodet med positive tanker som at dette kommer til å gå bra og jeg kommer til å få se et frisk lite dunkende hjerte
Men nå kjenner jeg øyene holder på å sige igjen.
ZzzZzZz