Har jo egentlig en dagbok inne på "vi som har prøvd 1 år". Men siden jeg ikke er der, og håper å slippe å prøve så lenge igjen. Så tenkte jeg at jeg kanskje bare skulle lage en ny. Starte med blanke ark. Forrige dagbok ble jo faktisk startet i 2008 så kanskje på tide med en ny.
Så jeg er 36 år, mannen er 45 år. Vi har vært sammen siden jeg var 20 år gammel. Vi har flyttet inn i hans barndomshjem og gjort det til vårt eget. Selv om drømmen er å en dag kunne bygge et hus selv. Vi har 3 hunder og driver en liten kennel. Vi har 1 sønn og 1 engel.
Historien vår. (så kort jeg kan få den, om noen er interessert) Jeg startet på p-piller, da jeg var 15 år og rakk en p-sprøyte før jeg sluttet med prevensjon da jeg var 17 år. Traff mannen min da jeg var 19 men ble vell ikke sammen før jeg var nesten 20 år. Etter at vi ble sammen derimot så gikk det kun 3 måneder før vi startet å prøve. Men vi brukte aldri prevensjon vi kun hoppet av i svingen. Men vi ble ikke gravid. Vi giftet oss i 2008. Dette året startet vi også å få hjelp. Hadde stått lenge på venteliste uten å høre noe fra UNN. Så vi valgte å gå privat i håp om å få hjelp. I det vi hadde fått foten innafor privat, fikk vi time også på UNN. Var innom der, og fikk beskjed om at vi skulle få hjelp også på UNN. Så vi avsluttet privat, da det er mye dyrere enn å gå gjennom UNN. Nå trodde vi at vi ble å få hjelp til barnløsheten. Men på hvert møte på UNN fikk vi nye beskjeder. Vi måtte vente på kikkhulls-operasjonen i flere måneder. Husker ikke i farta hvorfor. I mellomtiden går jeg opp i vekt. Dermed måtte vi vente på nytt igjen, for hun ville ikke ta operasjonen når jeg var såpass stor. Men fikk til slutt operasjonen og vi finner ut at jeg har tette eggledere. Men igjen må jeg vente på å gå ned i vekt før vi kan gjøre noe mer med det. Slik holder vi på 3-4 kanskje til og med 5 år. Før jeg bestemmer meg for at jeg gir opp. Jeg avbestiller neste time. Skal sies at for hver kontroll jeg var på, fikk jeg beskjed om å gå ned, og når jeg hadde gått ned, var ikke det nok ned, så jeg måtte ennå mer ned. Jeg er nå rundt 28 år, og drømmen om barn blir mer å mer som tanken på å vinne i lotto.
Årene går og vi blir vant til tanken på å forbli barnløs. Vi pusser opp hus, kjøper oss hund og lever livet. Vennene våre sine barn startet å bli så store og det ble mindre snakk om babyer og ting ble på en måte lettere og glemme hva vi gikk glipp av. Etterhvert bestemmer vi oss også for å få flere hunder og da kom også ønske om å starte egen kennel. Så slik utviklet livet seg og fra jeg var 30 til 35 år var tanken på hvordan jeg kunne avle frem friske valper. Tar kurs og lærer masse teori. Og blir så opptatt av dette at tiden flyr. Vi trives med den lille flokken vår og vi liker å finne strategier for hvordan vi skal gå frem.
2.desember 2018. Våkner uvel og bestemmer meg for å bli hjemme. Har egentlig ikke vært helt i slaget hele høsten så tenker ikke over det. Er nok bare blitt litt lat. Men viser seg plutselig å bli noe helt annet! Det jeg tror er en forstoppelse utvikler seg. Og vi må ringe etter hjelp. Vi forsikrer helsepersonellet om at dette ikke kan være en graviditet, da personen som ligger på badegulvet (meg) ikke kan få barn. Men da ingen vet hva som skjer, så må vi på sykehuset. Mens vi venter på ambulansen så ligger jeg i armene på min mann. På dette tidspunktet tror vi at jeg skal dø. Og jeg forsoner meg med den tanken. Innimellom kramper magen seg og jeg føler stort behov for å presse. Men hode mitt holder igjen fordi vi tror at det vil ta livet av meg. Blir kjørt til sykehuset og tankene flyr rundt i hode på meg uten at jeg finner meningen med dem. Lurer på om det har skjedd noe stort når vi kommer til byen, for der hører vi ofte utrykkningskjøretøyer. så jeg prøver å få med meg hva som skjer med å følge med på veien utenfor. Men ser ingen. Viser seg at det er bilen jeg sitter i, som uler å bråker med blålys. Og jeg blir så flau at jeg spør om vi ikke bare kan kjøre meg hjem igjen. Men det ønsket de ikke. Når vi ankommer sykehuset blir vi møtt av ei som er ny på akutten som henter en jordmor. Og de tar meg inn på et rom. Nå blir jeg redd for at disse to damene vil få sitt livs sjokk når de tror de skal ta i mot en baby mens det egentlig er tarmene mine som kommer. så jeg prøver å forklare dem at jeg ikke kan få barn og at vi kanskje bare bør finne en måte å avlive meg på uten å lage så mye søl. Jordmor er ikke enig å tror nå at det er en engel. Så hun står på sitt, å det nytter ikke å snakke til henne. Så jeg lar henne leve i troa, mens jeg manner meg opp til å møte min skaper. Men jommen ta, når jeg er ferdig å presse, så er jeg ennå i live. Null smerter. Og jordmor mener ennå dette er en engel. Så nå vet jeg ikke om jeg drømmer, har omkommet eller om jeg er med i skjult kamera for ingenting gir mening mer. Jeg spør om å få se den lille. og denne jenta som jobber på akutten og er ny i jobben bikker litt på "spykoppen" hvor min Lille Stille ligger. Han fyller den perfekt. Som om den var laget til han. Å h vor mye jeg skulle ønske å fått litt mer tid med han, fått sett han bedre. Fått kjent på han. Han gikk bort pga lite næring og var derfor veldig underernært. Han ble estimert til å være litt over 20 uker. Når mannen min kom, så måtte jordmor fortelle han hva som hadde skjedd. For det føltes som om jeg hadde drømt, og var ennå ikke helt sikker på at dette faktisk hadde skjedd. Blir på sykehuset til dagen etter. Gubben må hjem til hundene og på jobb dagen etter. Så påfølgende dag må jeg ta bussen hjem. Det var fælt. Dra fra engelen min. som jeg har vært så heldig å få. Også bare kjører jeg vekk fra han. Gråt flere ganger på bussen og var nok den lengste turen jeg noen sinne har vært på. De neste dagene frem til den 14 desember venner vi oss til tanken, samtidig som vi ordner til begravelse. Vår engel. Fikk en herlig prest som virkelig hadde en flott sermoni for oss.
Uker og måneder går. Og vi får jo konstatert hva engelen vår dør av og at alt ellers så veldig fint ut med han. Og jeg må ta en slik livmorhalsprøve. Tar også en graviditetstest da. Men den er negativ. Og kjenner på de vonde følelsene fra den tiden vi prøvde å få barn. Bestemmer meg for å ikke gjøre dette mot meg selv. Og prater også med legen min om det. Hun mener at jeg nå er i overgangsalderen og at jeg ikke skal sitte å krysse fingre for at vi blir å få barn. Hele våren er jeg innom legen, fordi jeg er så plaget av forstoppelse. Så drar hun på ferie og jeg får time når hun er tilbake. Jeg derimot må å svelge slangen og alt ser helt greit ut. Men jeg føler meg ikke grei. Men sånn er det kanskje i overgangsalderen. Jeg sover meg gjennom dagene. Men så starter jeg å få kramper i beina. Dermed så får jeg ikke sove, for vær gang jeg sovner så får jeg kramper. Det er ennå litt over 10 dager til neste time. En kveld er jeg nødt til å ringe legevakta fordi jeg har så vondt. Men bestemmer meg for å avvente til dagen etter. Da ringer jeg legekontoret og får en vikar. Hun tar masse prøver av meg. Og så går vi gjennom dem sammen. I en liten forbi setning sier hun "også er du jo gravid", Og jeg og mannen holder på å steile. Hun ser på oss at dette er ny informasjon for oss. Og vi snakker litt om det at vi ikke kan få barn, at jeg nå er i overgangsalderen og tette eggledere og bare sorgen. så vi finner ut at dette er nok utenfor livmoren. Og jeg blir sendt til UNN samme dag. På turen ringer jeg mamma, søsteren min og pappa. Får kun tak i mamma og jeg forteller at jeg er gravid, og at vi må på sykehuset da det er utenfor livmoren. Bestemte meg for å nyte den lille så lenge jeg kunne. Snakket å koset på magen min hele veien.
Når vi kommer til sykehuset, blir vi tatt med inn på et rom med ultralyd. Tror aldri jeg blir å skjønne hva man ser på disse bildene! Hadde sett youtube filmer om hva man ser etter på første ultralyd for å se om det er levedyktig. Skulle være en vei og noen hus og i forhold til hvor husene står ved veien så kan man se hvor levedyktig de er. Jeg så ingen veier og ingen hus og ingenting! Det virker det ikke som hun gjør heller. Å hun ber om at overlegen må komme inn. Måten de småsnakker på seg i mellom så høres det ut som om noe er veldig galt eller at dette blir et veldig stort inngrep. og jeg forbereder meg på at dette kan være kreft eller at jeg kanskje ikke overlever. De står alle sammen å kikker å prater over hode på oss, men måten de snakker blir mildere når overlegen overtar. Når de endelig henvender seg til meg igjen, så viser de meg bilde av en baby! Jeg er gravid, og det er ikke utenfor livmor! De estimerer 26 uker (blir senere estimert til 25 uker) og han ser frisk å fin ut. Dette er 10 august. Og 13 november får jeg en frisk fin gutt. Resten av svangerskapet var slett ikke lett. Jeg var så redd for denne lille i magen. Jeg kjente aldri livstegn. Så det ble mye doppler for å høre at han ennå var i live. Så jeg var veldig glad når han endelig kom ut å man kunne se at han pustet.
Nå er gutten min et år. Og vi håper på at han skal få søsken. Gjerne 2. men vi tar det vi får. Vil bare ikke at han skal bli enebarn. Vi bor langt unna folk. Og vi har ingen småbarn i omgangskretsen vår. Og med covid er det vanskelig å utvikle noe vennskap.
Så lager denne dagboka fordi jeg er så dårlig på å huske TR, EL og symptomer? På denne måten har jeg kanskje en mulighet å kunne si at sånn å sånn var det, eller da å da skjedde det. Eller bare at sist TR var.
Så jeg er 36 år, mannen er 45 år. Vi har vært sammen siden jeg var 20 år gammel. Vi har flyttet inn i hans barndomshjem og gjort det til vårt eget. Selv om drømmen er å en dag kunne bygge et hus selv. Vi har 3 hunder og driver en liten kennel. Vi har 1 sønn og 1 engel.
Historien vår. (så kort jeg kan få den, om noen er interessert) Jeg startet på p-piller, da jeg var 15 år og rakk en p-sprøyte før jeg sluttet med prevensjon da jeg var 17 år. Traff mannen min da jeg var 19 men ble vell ikke sammen før jeg var nesten 20 år. Etter at vi ble sammen derimot så gikk det kun 3 måneder før vi startet å prøve. Men vi brukte aldri prevensjon vi kun hoppet av i svingen. Men vi ble ikke gravid. Vi giftet oss i 2008. Dette året startet vi også å få hjelp. Hadde stått lenge på venteliste uten å høre noe fra UNN. Så vi valgte å gå privat i håp om å få hjelp. I det vi hadde fått foten innafor privat, fikk vi time også på UNN. Var innom der, og fikk beskjed om at vi skulle få hjelp også på UNN. Så vi avsluttet privat, da det er mye dyrere enn å gå gjennom UNN. Nå trodde vi at vi ble å få hjelp til barnløsheten. Men på hvert møte på UNN fikk vi nye beskjeder. Vi måtte vente på kikkhulls-operasjonen i flere måneder. Husker ikke i farta hvorfor. I mellomtiden går jeg opp i vekt. Dermed måtte vi vente på nytt igjen, for hun ville ikke ta operasjonen når jeg var såpass stor. Men fikk til slutt operasjonen og vi finner ut at jeg har tette eggledere. Men igjen må jeg vente på å gå ned i vekt før vi kan gjøre noe mer med det. Slik holder vi på 3-4 kanskje til og med 5 år. Før jeg bestemmer meg for at jeg gir opp. Jeg avbestiller neste time. Skal sies at for hver kontroll jeg var på, fikk jeg beskjed om å gå ned, og når jeg hadde gått ned, var ikke det nok ned, så jeg måtte ennå mer ned. Jeg er nå rundt 28 år, og drømmen om barn blir mer å mer som tanken på å vinne i lotto.
Årene går og vi blir vant til tanken på å forbli barnløs. Vi pusser opp hus, kjøper oss hund og lever livet. Vennene våre sine barn startet å bli så store og det ble mindre snakk om babyer og ting ble på en måte lettere og glemme hva vi gikk glipp av. Etterhvert bestemmer vi oss også for å få flere hunder og da kom også ønske om å starte egen kennel. Så slik utviklet livet seg og fra jeg var 30 til 35 år var tanken på hvordan jeg kunne avle frem friske valper. Tar kurs og lærer masse teori. Og blir så opptatt av dette at tiden flyr. Vi trives med den lille flokken vår og vi liker å finne strategier for hvordan vi skal gå frem.
2.desember 2018. Våkner uvel og bestemmer meg for å bli hjemme. Har egentlig ikke vært helt i slaget hele høsten så tenker ikke over det. Er nok bare blitt litt lat. Men viser seg plutselig å bli noe helt annet! Det jeg tror er en forstoppelse utvikler seg. Og vi må ringe etter hjelp. Vi forsikrer helsepersonellet om at dette ikke kan være en graviditet, da personen som ligger på badegulvet (meg) ikke kan få barn. Men da ingen vet hva som skjer, så må vi på sykehuset. Mens vi venter på ambulansen så ligger jeg i armene på min mann. På dette tidspunktet tror vi at jeg skal dø. Og jeg forsoner meg med den tanken. Innimellom kramper magen seg og jeg føler stort behov for å presse. Men hode mitt holder igjen fordi vi tror at det vil ta livet av meg. Blir kjørt til sykehuset og tankene flyr rundt i hode på meg uten at jeg finner meningen med dem. Lurer på om det har skjedd noe stort når vi kommer til byen, for der hører vi ofte utrykkningskjøretøyer. så jeg prøver å få med meg hva som skjer med å følge med på veien utenfor. Men ser ingen. Viser seg at det er bilen jeg sitter i, som uler å bråker med blålys. Og jeg blir så flau at jeg spør om vi ikke bare kan kjøre meg hjem igjen. Men det ønsket de ikke. Når vi ankommer sykehuset blir vi møtt av ei som er ny på akutten som henter en jordmor. Og de tar meg inn på et rom. Nå blir jeg redd for at disse to damene vil få sitt livs sjokk når de tror de skal ta i mot en baby mens det egentlig er tarmene mine som kommer. så jeg prøver å forklare dem at jeg ikke kan få barn og at vi kanskje bare bør finne en måte å avlive meg på uten å lage så mye søl. Jordmor er ikke enig å tror nå at det er en engel. Så hun står på sitt, å det nytter ikke å snakke til henne. Så jeg lar henne leve i troa, mens jeg manner meg opp til å møte min skaper. Men jommen ta, når jeg er ferdig å presse, så er jeg ennå i live. Null smerter. Og jordmor mener ennå dette er en engel. Så nå vet jeg ikke om jeg drømmer, har omkommet eller om jeg er med i skjult kamera for ingenting gir mening mer. Jeg spør om å få se den lille. og denne jenta som jobber på akutten og er ny i jobben bikker litt på "spykoppen" hvor min Lille Stille ligger. Han fyller den perfekt. Som om den var laget til han. Å h vor mye jeg skulle ønske å fått litt mer tid med han, fått sett han bedre. Fått kjent på han. Han gikk bort pga lite næring og var derfor veldig underernært. Han ble estimert til å være litt over 20 uker. Når mannen min kom, så måtte jordmor fortelle han hva som hadde skjedd. For det føltes som om jeg hadde drømt, og var ennå ikke helt sikker på at dette faktisk hadde skjedd. Blir på sykehuset til dagen etter. Gubben må hjem til hundene og på jobb dagen etter. Så påfølgende dag må jeg ta bussen hjem. Det var fælt. Dra fra engelen min. som jeg har vært så heldig å få. Også bare kjører jeg vekk fra han. Gråt flere ganger på bussen og var nok den lengste turen jeg noen sinne har vært på. De neste dagene frem til den 14 desember venner vi oss til tanken, samtidig som vi ordner til begravelse. Vår engel. Fikk en herlig prest som virkelig hadde en flott sermoni for oss.
Uker og måneder går. Og vi får jo konstatert hva engelen vår dør av og at alt ellers så veldig fint ut med han. Og jeg må ta en slik livmorhalsprøve. Tar også en graviditetstest da. Men den er negativ. Og kjenner på de vonde følelsene fra den tiden vi prøvde å få barn. Bestemmer meg for å ikke gjøre dette mot meg selv. Og prater også med legen min om det. Hun mener at jeg nå er i overgangsalderen og at jeg ikke skal sitte å krysse fingre for at vi blir å få barn. Hele våren er jeg innom legen, fordi jeg er så plaget av forstoppelse. Så drar hun på ferie og jeg får time når hun er tilbake. Jeg derimot må å svelge slangen og alt ser helt greit ut. Men jeg føler meg ikke grei. Men sånn er det kanskje i overgangsalderen. Jeg sover meg gjennom dagene. Men så starter jeg å få kramper i beina. Dermed så får jeg ikke sove, for vær gang jeg sovner så får jeg kramper. Det er ennå litt over 10 dager til neste time. En kveld er jeg nødt til å ringe legevakta fordi jeg har så vondt. Men bestemmer meg for å avvente til dagen etter. Da ringer jeg legekontoret og får en vikar. Hun tar masse prøver av meg. Og så går vi gjennom dem sammen. I en liten forbi setning sier hun "også er du jo gravid", Og jeg og mannen holder på å steile. Hun ser på oss at dette er ny informasjon for oss. Og vi snakker litt om det at vi ikke kan få barn, at jeg nå er i overgangsalderen og tette eggledere og bare sorgen. så vi finner ut at dette er nok utenfor livmoren. Og jeg blir sendt til UNN samme dag. På turen ringer jeg mamma, søsteren min og pappa. Får kun tak i mamma og jeg forteller at jeg er gravid, og at vi må på sykehuset da det er utenfor livmoren. Bestemte meg for å nyte den lille så lenge jeg kunne. Snakket å koset på magen min hele veien.
Når vi kommer til sykehuset, blir vi tatt med inn på et rom med ultralyd. Tror aldri jeg blir å skjønne hva man ser på disse bildene! Hadde sett youtube filmer om hva man ser etter på første ultralyd for å se om det er levedyktig. Skulle være en vei og noen hus og i forhold til hvor husene står ved veien så kan man se hvor levedyktig de er. Jeg så ingen veier og ingen hus og ingenting! Det virker det ikke som hun gjør heller. Å hun ber om at overlegen må komme inn. Måten de småsnakker på seg i mellom så høres det ut som om noe er veldig galt eller at dette blir et veldig stort inngrep. og jeg forbereder meg på at dette kan være kreft eller at jeg kanskje ikke overlever. De står alle sammen å kikker å prater over hode på oss, men måten de snakker blir mildere når overlegen overtar. Når de endelig henvender seg til meg igjen, så viser de meg bilde av en baby! Jeg er gravid, og det er ikke utenfor livmor! De estimerer 26 uker (blir senere estimert til 25 uker) og han ser frisk å fin ut. Dette er 10 august. Og 13 november får jeg en frisk fin gutt. Resten av svangerskapet var slett ikke lett. Jeg var så redd for denne lille i magen. Jeg kjente aldri livstegn. Så det ble mye doppler for å høre at han ennå var i live. Så jeg var veldig glad når han endelig kom ut å man kunne se at han pustet.
Nå er gutten min et år. Og vi håper på at han skal få søsken. Gjerne 2. men vi tar det vi får. Vil bare ikke at han skal bli enebarn. Vi bor langt unna folk. Og vi har ingen småbarn i omgangskretsen vår. Og med covid er det vanskelig å utvikle noe vennskap.
Så lager denne dagboka fordi jeg er så dårlig på å huske TR, EL og symptomer? På denne måten har jeg kanskje en mulighet å kunne si at sånn å sånn var det, eller da å da skjedde det. Eller bare at sist TR var.
så spennende med ny prøving. Har du tenkt noe på om å dra og få skylt gjennom egglederne eller evt om dere ønsker å gå i gang med ivf dersom det skulle vise seg å ta litt tid?
Ser frem til å følge reisen din
krysser fingrene for en ny spire!
Jeg skulle ønske at jeg kunne gå på treningssenter, men nærmeste er 35 min unna, så det blir jo minst 2 timer hver gang. Ut å gå er ikke så enkelt her vi bor heller fordi det ikke er noen fortau. Lite fristende å gå med barnevogn langs en smal vei med 80 sone. Fikk et tips om å søke etter litt videoer på youtube, så tenkte å teste det så snart jula og den medisinske aborten etter MA er overstått.