?•??Mai jentenes fødselshistorie tråd??•?

LadyOnHeels

LadyOnHeels

Elsker forumet
Her kan dere skrive inn deres fødselshistorier, både gamle og nye! (bare husk å skrive om det er ny eller gammel historie).

Tenkte å holde det som en ren fødselshistorie tråd så vil du kommentere til en av historiene så lager du en egen tråd ;) 

Da er det bare å skrive jenter 
 
Gammel: Fødselshistorien om Nathaniel 24.02.2010
Natt til 24.2.2010 hadde meg og Kristian rikshospitalets sex oppskrift ;p men jeg følte ikke det ville ha noe virkning. 
Klokken 0600, en time etter jeg hadde sovnet, våknet jeg til mensmurringer, men det hadde jeg hatt før så jeg tenkte ikke noe mer på det. 
0630 kom riene og de kom raskt og det gjorde vondt!! Jeg vekket Kristian å sa at noe var i gang og da skvatt han opp av sengen. 
Siden jeg hadde omtrent konstante rier og en smerte uten like så ba jeg han om å ringe føden, og siden jeg hadde konstante rier så ba de meg komme opp dit. Kristian ringte taxi sentralen, men det var det kø så jeg sa han matte be KK om en ambulanse, men det ville de ikke sende. Men etter ca.20 min i taxi kø kom han igjennom og de skulle sende en taxi med en gang.

Før vi gikk hjemme ifra tømte kroppen min seg automatisk så de tar en stor lettelse, har litt frykt for klyster nemlig ;p selvfølgelig måtte riene mine komme om morgenen så vi måtte jo gjennom rushtraffikken, men jeg hadde hele baksete for meg selv og en pose å spy I så det gikk forsovidt greit. 

Når vi ankommer KK blir vi lagt inn på et undersøkelse rom der jordmor undersøker åpningen min og herre for en smerte, jeg lå å vred meg og gren av smerte, litt pga riene også da, og jeg hadde så vidt 1 centimeter åpning :O men grunnet sterke rier så sendte de meg heldigvis ikke hjem igjen. Etter på fikk jeg lagt meg I badekaret noe som var deilig, men det hjalp ikke særlig på riene så jeg begynte å kaste opp under hver rie så da måtte jeg bare komme meg opp av badekaret. Derretter fikk vi et føderom og jeg fikk lagt meg I seng og Kristian I en godstol ved siden av. 

Riene mine var noe av det j***** jeg har vært borti, de kom ofte og var så utrolig sterke at under hver rie så knep jeg Kristian så hardt jeg kunne I hånden og puuustet, jeg klarte å la være å skrike. Tiden går saaakte når du ligger med rier, du ligger liksom å følger med på klokken hele tiden og bare venter på at rien skal gå over og gruer deg til neste rie kommer. 


Klokken 1500 var det vakt skifte å da fikk jeg en super herlig jordmor student som var hos meg så og si hele tiden. Men når hun skulle sjekke åpningen min så måtte også jordmor sjekke og det var ikke så smertefritt for å si det sånn! De spurte meg om jeg ville ha klyster, men det var utelukket for min del, jeg syns det var vondt nok fra før av å bare tisse. 

Etter mange timer med uutholdelig smerte skulle de sjekke åpningen min igjen, og jeg var kjempe spent for nå var jeg lei og klar for å føde. Men den gang ei, jeg hadde bare 3cm åpning :O dette skulle visst gå veldig tregt så de sa jeg kunne få epidural for nå var jeg så sliten at jeg hadde ikke klart så mange timer til.

Klokken 1630 og etter 4 forsøk for å sitte epiduralen satt den endelig og jeg kjente virkningen fort. Da torde Kristian å kjøpe seg noe mat og kaffe og jeg fikk slappet helt av. Men grunnet at jeg hadde så liten åpningen når jeg fikk epiduralen så ble riene mine svakere så klokken 1800 sa de at de måtte ta vannet mitt. Jeg likte ikke den ideen helt for da ville riene mine ta seg opp igjen og den smerten orket jeg bare ikke tanken på! Men klokken 1800 så kom de å tok vannet mitt og jeg kjente at riene begynte å ta seg opp. Men grunnet epiduralen så kjente jeg riene kun I baken (det kjentes ut som om rompen min skulle eksplodere!!). 

klokken 2000 ble jeg flyttet inn på et større føderom. De sjekket åpningen min og jeg var bare I underkant av 5cm!! fy søren så j**** det var :((. De tok på et lytte aperat på Nathaniel så de kunne følge med på hjerte rytmen hans, og da skulle det vise seg at lille gutten min ikke tålte riene så godt :(( under hver rie så sank hjerterytmen hans drastisk så da tok det ikke lang tid før rommet mitt var fylt med leger, overleger og sykepleiere.
Mens jeg lå med beina i været så legen kunne ta blodprøve av Nathaniel, fikk jeg en angst uten like. Jeg fikk rett og slett helt angst for å føde!! Jeg lå å hylgren og ba de om å være så snill å bare ta han med keisersnitt eller bare dra han ut, men det sa de at de ikke kunne. Jeg ble livredd og blacket rett og slett ut ( jeg husker så og si ingenting av det som skjedde etter klokken 2000). 
Men plutselig sa de til meg at de måtte ta keisersnitt for Nathaniel sin hjerterytme var ikke noe bra :O herregud for en lettelse, men samtidig ble jeg ganske redd også både for Nathaniel sin del og for det å operere. Alt gikk så kjapt nå og Kristian måtte løpe på do for han ble vel sikkert litt skremt han også. 

Inne på operasjonsrommet gikk ting I 100 så fikk ikke med meg så mye av det som skjedde, men heldigvis var Kristian der ved siden av meg og holde meg i hånden :). Etter å ha blitt dopa så spørr legen meg om jeg kjenner noe smerte, men det gjorde jeg ikke så da tok ikke det lange tiden før jeg kjente de romstere inni magen min, og i det sekundet (kl.21:57)Nathaniel ble dradd ut av magen min var det akkurat som om 10 000 kilo med plager og smerter bare forsvant, en ubeskrivelig deilig følelse :D.

Nathaniel ble med en gang tatt inn på et eget rom der de fikk vasket, veid og målt han. 3340gram, 52cm lang og 35cm rundt hodet var lille gullet vårt. Kristian fikk komme inn å se. Nå ble jeg sydd sammen og Kristian kom ut til meg og en jordmor kom ut med Nathaniel, hun holdt han foran ansiktet mitt og det første jeg sa var “ han har jo masse hår”. Han var bare helt nydelig der han lå *smelt*. 

Mens jeg ble sendt opp på et overvåkningsrom holdt Kristian Nathaniel i armene sine. Etter to timer fikk Kristian komme opp til meg med Nathaniel og si god natt før han gikk hjem og Nathaniel ble tatt vare på av jordmødrene. Siden jeg var så sliten etter 16 timer med sterke rier, en operasjon og morfin så sovnet jeg fort.


Dette var min fødselshistorie. Selv om den fødselen jeg drømte om(uten smertelindring på storken) ikke skjedde er jeg bare glad for at alt gikk bra med både meg, Kristian og Nathaniel :). Det er uten tvil det mest smertefulle og j**** jeg har vært igjennom, men det var også en opplevelse uten like! Og jeg fikk den mest verdifulle gaven I mitt liv ut av det! Nathaniel er hele mitt hjerte og jeg er så takknemlig for at meg og Kristian var så “uheldige” å bli gravid ;)Nathaniel 2 dager gammel i sengen sin på KK *smelt*

NY: Fødselshistorien til Bianca den 11.05:

Fredagsmorgen den 11.05 kl.06 våknet jeg av vonde kynnere, men trodde at det ikke ville utvikle seg til noe mer. Etter en liten halvtime så tok det seg skikkelig opp og gjorde mye vondere så sa til sambo at han måtte regne med å droppe jobben i dag. Jeg begynte å ta tiden på riene og de varte i ca.1min med 2-3 min mellom rom. Nå tenkte jeg at jeg skulle prøve å dusje, men de tok seg enda mer opp og ble vondere enn verst så føk ut av dusjen. Nå ble svigermor ringt om hun kunne kjøre oss og om hun var klar for å ha Nathaniel siden det så ut til å bli fødsel. Riene ble bare verre og verre og jeg kunne ikke lenger puste meg gjennom de, det var kun hyling som fungerte. Nå ble Nathaniel vekket av Kristian så han kom seg i barnehagen. Jeg ble liggende på badet, mens Kristian tok seg av Nathaniel så slapp Nathaniel å se mammaen sin ha det så vondt. 

Endelig kom svigermor og Nathaniel ble levert i barnehagen og så kjørte vi avgårde til KK, selvfølgelig starer mine fødsler i hverdagen om morgenen så vi ble igjen sittende fast i rushtraffikken. Nå ankom vi endelig KK og vi ble sendt på sjekk og for en overraskelse, jeg hadde ca.3-4cm åpning!! Da bar det avgårde til et fødrom og anestesi legen stod omtrent klar til å ta i mot meg med epiduralen :D Grunnet fødselsangst fra forrige fødsel så stod det i papirene fra samtalen med overlegen på KK at jeg skulle ha epidural med engang.

Nå satt riene seg i baken og jeg kunne puste meg gjennom de, noe som var som å gå fra helvete til himmelen! Nå var det bare å vente på større åpning, noe som tok sin tid, men takket være epiduralen og god oppfølging av jordmor så gjorde ikke det noe. De satt også opp dosen jo sterkere riene ble og det spesielt etter at de tok vannet, som splæsjet utover jordmor ;p hehe 

Jeg kastet en del opp under riene, men ikke hver gang slik som sist, men stakkars Kristian som måtte holde spyskålen når jeg spydde :/ I tillegg begynte Bianca å reagere på riene så de måtte sette på en måler på hodet hennes for å følge bedre med hun. Da fikk jeg litt angst for at nå blir det haste ks IGJEN:(( Jeg har jo alltid ønsket å føde vaginalt så viss det ikke skulle gå denne gangen heller er jeg redd for at jeg skulle få fødselsdepresjon igjen. Heldigvis begynte hun å bedre seg litt så da pustet alle lettet ut og vi kunne satse på en fin vaginal fødsel :) 

Etter en del timer så var jeg nå 7cm og ca.8cm under riene så da tok jordmor å røsket litt oppi meg så det skulle åpne seg mer. Nå kom pressriene!! Kistian satt ved siden av meg og hjelp til med å holde ene foten og ellers holde meg i hånden. Dette var det vondt og grusomt! Plutselig kommer legen inn for nå satt visst prinsesssen litt fast i stjerneskikker stilling så da måtte de bruke vakum for å klare å snu hun. Når det var gjort så klarte ikke jeg å holde meg lenger så jeg presset på mens legen holdt igjen så jeg ikke skulle revne, men fytti h***** så vondt, jeg klarte ikke å la vær og plutselig så var hodet ute :D Litt mer pressing så kom hele prinsessen ut og ble lagt rett på brystet mitt <3 Jeg var så lykkelig og husket at jeg bare sa "jeg klarte det!!" og Kristian ble også ganske rørt av hele opplevelsen så nå var vi to stk lykkelige tobarnsforeldre <3 

Det ble litt rifter så måtte sy litt innvendig og noen pyntesting utvendig. Mens de sydde meg så lå Bianca så fint på brystet mitt. Og etter en stund kom jordmødrene inn med mat og drikke til slitne foreldre før vi ble trillt opp på barsel. Biancas vitale mål var 3230gram, 47cm og 35sc rundt hodet :) 


 

Gammel: Fødselshistorien min om Daniel som kom til verden 12.08.2009.

Mandag 10.aug var jeg på sjekk på sykehuset, 2 dager på overtid. Jeg var nysgjerrig på åpning nedentil, men torde egentlig ikke spørre.. Men jeg var utrolig heldig med den legen jeg traff på, så før jeg rakk å ”manne meg opp” for å spørre, spurte hun uoppfordret om jeg ville at hun skulle tøye og strekke litt i meg nedentil!! Tror aldri jeg har svart JAA, så kjapt noen gang….var ganske klar for å få i gang denne fødselen! Hun satte i gang og sa det var godt tøyelig, så ble det plutselig SYKT VONDT!!!! Åh, herregud, så vondt det var!!! Det var vel omtrent da jeg bestemte meg for at lille gutt egentlig bare kunne holde seg inne i magen en stund til…jeg fikk det litt mindre travelt med å få i gang denne fødselen… Og så gikk jeg hjem og leste på BV om underlivsbedøvelsen pudental blokkade…
Kjente litt sammentrekninger resten av dagen, men tenkte at det har jeg kjent nesten daglig i en måned nå, så torde ikke håpe på noe… Klokka 06:00 neste morgen (tirsdag 11.aug), gikk slimproppen da jeg var på en av mine utallige tissepauser…
Kjente jeg ble skikkelig nervøs, men smilte også for nå var det plutselig enda et tegn på fødsel! Hadde fortsatt strippinga til legen friskt i minne, så det var litt skummelt også…men gutten skulle jo ut, så jeg var mest spent!:)
Hele dagen hadde jeg uregelmessige rier, og ble utover dagen ganske sikker på at det var i gang. Fikk selvfølgelig besøk av besteforeldre med ei venninne på kvelden!! Mamma kom også en tur. Jeg fikk kortet ned besøkene ganske kjapt, uten å avsløre at det var ting på gang Ganske stolt da altså!

Klokka 22 var det ca. 5-6 minutter mellom riene. Sambo og jeg hadde brukt siste tida av graviditeten på å sitte i den deilig avkjølte kjelleren vår å se ”The Wire” på dvd, og nå var vi på siste sesongen – den skulle sees ferdig – så var vi klar for å ta imot gutten vår;) Det var i hvert fall det vi hadde fleipet med den siste tida;)

Klokka 23 var det 5 minutt mellom riene, og jeg travet fram og tilbake i kjellerstua, pustet meg gjennom riene og fikk vel ikke med meg så mye av The Wire på lerretet…men ”vi” så ferdig siste episode før sambo ringte sykehuset.
Telefonsamtalen sambo hadde med sykehuset var ganske så søt for han var noe preget av stundens alvor. Han ble tydeligvis spurt om hvor vi bodde (for å avgjøre om vi hørte til Føde Øst eller Vest), og da husket han ikke hvor vi bodde!! (Vi hadde bodd der 1 måned!;) Jeg hørte han nølte litt før han stotret: Trondheim!! Så ropte han til meg og spurte hva adressen var… Så overhørte jeg min kjære i telefonen bryte ut: ”Blodproppen gikk i dag tidlig!” Da hadde jeg plutselig latterkrampe og rier samtidig…spesiell opplevelse Jeg går utifra at de på sykehuset skjønte at han mente slimproppen…
Klokka 23:30 pakket vi i bilen og kjørte mot St.Olavs med en liten stopp på bensinstasjon for å kjøpe drikke og mat til natta. Jeg var utrolig spent på om vi kom til å bli sendt hjem igjen – hadde INGEN lyst til det! Jeg var klar!!!
Vi ankom føden kl 24:00, og fikk fødestue med én gang. Kl 00:10 sjekket jordmor meg og sa jeg hadde 3 cm åpning og avflatet livmortapp. Hun kjente hodet på gutten vår også. Hun ville ikke si at jeg var i fødsel enda, for det var litt liten åpning til det…men vi fikk bli for å sjekke utviklinga!:) Da ba jeg umiddelbart om klyx (klyster?) for det var vel det eneste jeg hadde bestemt meg for på forhånd. Fikk det kl 00:20, og det funket rimelig kjapt….
Sambo har også så koselig notert at kl 00:30 fikk jeg på meg ei artig nettingtruse og bleie… og så noterte han at jeg hadde veldig vonde rier…dette ble vi vel enige om at vi sikkert kom til å le av senere på natta… Vi lo riktignok ikke av det seinere på natta, men har fnyst litt av det i ettertid…;)
Kl 01:35 ble jeg undersøkt igjen, og hadde da 4 cm åpning. Da smilte jordmor til meg og sa: ”Vi er i gang! Det blir fødse idagl!!” Jeg begynte da å få det såpass vondt at jeg spurte om jeg fikk sitte i badekar. Det hjalp litt, og jeg husker at jeg pustet meg gjennom riene og tenkte: ”Dette fikser jeg!!!” Så plutselig kjentes en eksplosjon nedentil!! Jeg trodde ærlig talt det sa ”PANG!!!” høyt! Men sambo har i ettertid sagt at han ikke hørte noe, så det var nok bare innbildning…. DA kom panikken over meg!!! Herregud, så vondt det plutselig ble!!! Jeg ble litt redd før jeg kjente vannet strømme og skjønte hva det var. Det var altså vannet som gikk kl 01:47. Jeg som hadde pustet meg så fint gjennom riene, begynte å hyle/rope/ule – kall det hva du vil, og jeg tviholdt i sambo som prøvde å ringe på jordmor… Så ble jeg redd meg selv – lydene som kom ut av meg var skikkelig ekle, så jeg tvang meg selv til å holde kjeft og puste. Det føltes litt bedre, men jeg vet ikke om badekaret hjalp så mye etter dette… Jeg satt i badet en liten stund til, men så ga jeg opp – altfor vondt!!
Jordmor sjekket meg igjen kl 02:15, og jeg hadde da 6 cm åpning. Husker jeg ble glad for at det var såpass framgang hele tiden i hvert fall, selv om jeg ikke var like høy i hatten som før vannet gikk… Jeg spurte om epidural, men jordmor mente jeg klarte meg så fint så hun spurte om jeg ikke ville prøve lystgass først. JA, gi meg lystgass! Anything!!
Lystgassen ble nedtur. Jeg ble bare ekkelt svimmel, og tok bort maska på toppen av hver ri for jeg følte meg bare ruset av den, og klarte ikke konsentrere meg om pustinga. Jordmor sjekket meg nok en gang kl 02:45, men da var det fortsatt 6 cm åpning. Da ba jeg igjen om epidural, og hun bestilte den. Sjekket meg igjen kl 03:10 og da hadde jeg 7 cm åpning og legen kom inn døra. Han ville ikke gi meg epidural siden jeg var kommet så langt, men den snille, gode jordmora mi skrøyt av meg og sa jeg hadde vært så flink så hun syns jeg kunne få epidural for å få slappet av litt før pressriene. Legen gikk med på dette og kl 03:25 var epiduralen inne. Jeg syns fortsatt riene var sykt vonde på toppene, men jeg fikk i hvert fall pause imellom riene nå. Dessverre virket den ikke på venstre side, så jeg hadde konstant veldig vondt i venstre fot/lyske (av alle ting!!!) og korsrygg. På denne tiden skalv jeg ukontrollert, hadde ingen kontroll over kroppen min.
Kl. 04:15 hadde jeg 8 cm åpning.
Kl. 04:35 gikk jeg på do for å tømme blæra, og rett etterpå begynte det å presse veldig ned og bak. (Her har min søte sambo så poetisk notert: ”Det lysner ute” .)
Kl 04:50 fikk jeg pressrier. Jordmor ble ringt på, og sjekket meg kl 05.00 og da hadde jeg full åpning!! Wow, tenkte jeg!! Nå er det snart over, og jeg skal få møte lille gutten min!!
Nå kunne jeg få pudental blokkade! (Helstressa på den etter strippinga dagen i forveien!!:) Denne ble satt kl 05:10, ikke så behagelig, men regner med det var verdt det.
Det dumme med at jeg fikk så mye bedøvelse mot slutten var at nå forsvant pressriene…jeg hadde sykt vondt i den idiotiske venstre foten, men ellers var det helt dødt. Jordmor bestemte at jeg kunne ta en pause, og se om det tok seg opp igjen. Gutten i magen hadde det bra, så det var ikke noe stress.
Jeg prøvde og presse litt selv når jeg kjente at det ble ekstra vondt i foten (regnet med at det var rietoppen), men det svimlet bare for meg og jeg fant ingen styrke… På dette tidspunkt hadde jeg mest lyst å gi opp, og begynte å fantasere (!) om keisersnitt… Men sambo var super med kalde kluter og skrøyt veldig av meg hele tida, og det var vel ikke akkurat som om jeg kunne velge keisersnitt heller…
Kl 07:30 lå jeg på rygg og spydde full en papp-beholder som sambo holdte opp for meg… Dette pga at den idiotiske foten gjorde såå vondt!! Helt sprøtt at det jeg i ettertid husker som vondest i fødselen var den foten...  Nå var det snart slutt på vakten til min kjære jordmor, og jeg ble så lei meg! Ville så gjerne at hun skulle ta imot gutten min! Hun slo av epiduralen og satte meg på drypp, nå skulle gutten ut! Det kom inn noen flere (husker ikke hvor mange), og de fortalte meg når jeg skulle presse.
Kl 07:45 var det jordmorskifte og inn kom den ”baben” av ei blond jente i midten av 20 årene!!! Seriøst, tenkte jeg, når jeg ser ut som dritt!?!?! Men jeg hadde ikke tid til å tenke så mye på det, og hun var veldig flink, så jeg glemte dette ganske fort.
Det var sykt tungt og jeg presset alt jeg kunne, men lille gutt ville ikke ut…Han sto så langt ute at jeg fikk ta på hodet hans, men jeg fikk ikke presset han ut!!!! Utrolig frustrerende!!
Nå var det kommet en lege inn i rommet som gjorde klart sugekopp. Jeg fikk litt panikk for å bli klippet, men de sa han sto så langt ute at de fikk på sugekoppen uten å klippe. Jeg prøvde å presse ett par ganger til, da sto de 4 stykker pluss Richard der og presset imot føttene mine og hjalp til med alt de kunne. Jeg hadde ikke sjanse, han rikket seg ikke, og tilslutt satt de på sugekoppen, og på to rier var han ute. Jeg husker den ene barnepleieren som sto der så meg i øynene etter ei ri med sugekopp og sa: ” På neste ri så kommer gutten din!” Jeg stirret henne i øynene gjennom neste ri med desperasjon i blikket, og jammen fikk hun rett!! På neste ri, kl 08:23 var Daniel ute!! Han var veldig blå, syns jeg, og uten å si noe (som jeg husker i hvert fall) klippet de navlestrengen og gikk bort med han. Jeg rakk akkurat å bli redd før jeg hørte det herligste sinte skriket noensinne!! Jeg så på sambo som var rørt til tårer, og ble enda mer glad i han Og så tenkte jeg at det var synd han ikke fikk klippet navlestrengen til sønnen sin…men så kom de med gutten vår og la den på brystet mitt Jeg var så sliten og lykkelig!!! Sambo fikk klippe navlestrengen, de hadde klipt den langt ute, og Daniel tisset på magen til mamma’n sin mens han illsint leita etter brystet.
Jeg tror det gikk bare 15 minutt etter fødselen før jeg sa til sambo: ”Neste gang skal jeg ikke ha så mye bedøvelse…han kunne jo vært ute mye før!” Så det er helt sant det de sier…man glemmer smerten veldig fort når man får gullet sitt i armene!!
Og jeg sitter igjen med bare positive tanker rundt fødselen – jeg har vært superheldig!! Kjempesnille og flinke jordmødre rundt meg hele natta, og sambo var eksemplarisk! Jeg ble ikke sint i det hele tatt, selv om jeg hadde sett for meg at jeg kom til å banne og skrike…er egentlig ei lita pyse…og fryktelig utålmodig…men det gikk fint!!! Og nå har den skjønneste lille gutten vår blitt over 1 mnd gammel, og sjarmerer oss hver dag!

 
Da Tirill kom til verden 22.April 2012<3 21 april, og jeg begynte å bli littegranne lei av magen og alle vondt ene. skulle på kontroll hos jm denne dagen. har gått til samme jm hele og i alle mine svangerskap, så hun kjenner meg godt, noe som er veldig deilig. vi hadde besøk av min bror og hans familie, og jeg og lucas (3,5 år) stekte vafler mens vi danset på kjøkkenet. hadde han i armene mine, og danset masse rundt med han - ingenting gjorde vondt - vi bare koste oss skikkelig. tenkte over det, at det var deilig å bevege seg litt igjen=) lucas var superhappy over dansen (vi har danset på kjøkkenet mens vi har laget middag så lenge jeg kan huske), og alt var bare kos ><3 vi spiste vafler, og jeg gjorde meg klar til kontroll. i det jeg henter meg en bukse på soverommet, kjenner jeg et bittelite knepp, og det blir fuktig ish i trusa. jeg skjønner ikke så mye, så går ned på toalettet, å ser etter. der ser meg masse helt blankt slim, ingenting fast - helt løst. har ikke hatt sånn med noen av de andre, så jeg skjønte ikke stort. tok på meg et bind (det kom hele tiden mer og mer…) og kjørte på kontroll. alt var superfint med snuppa, og hun hadde sunket lengre ned (på kontrollen etter akupunkturen jeg hadde hatt tirsdag, onsdag og torsdag viste at hun lå høyt), så det ble jeg glad for. nevnte for jm alt slimet, og spurte hva i alle dager det kunne være… jm mente at det nok var slimproppen som hadde gått. jeg hadde “slimet” i mange uker, så hadde i grunn regnet med at den var borte for lenge siden, pluss at jeg hadde sett for meg slimproppen som litt fastere slim - sånn var det nemlig med de andre - menmen. jeg dro hjem, og gikk på toalettet. gjorde “my thing”, og tørket meg. kom enda masse slim, så tørket igjen, og da rant det plutselig utover handa mi. husker jeg tenkte: “Øøøøh… var det vannet?!” ropte på mannen, som mente jeg bare måtte ringe jm, og dra inn for å sjekke, før han evt. ringte svigermor som bor 1 time unna. mine foreldre var bortreist denne helga, så de var det mest naturlige alternativet. jeg ringte jm, og hun mente det kunne høres ut som vannet, men at jeg skulle ta meg en god dusj, og ta på meg et bind og gå litt rundt. fosterhinnene mine de andre gangene har vært så seige at jm har slitt med å få tatt vannet - så vi var begge veldig i tvil akkurat da om det var vannet som faktisk hadde gått. merkelige greier. jeg tok på meg morgenkåpen, og gikk inn på stuen for å oppdatere mannen, og da kjenner jeg det renner godt nedover beina mine. sier at mannen bare skal ringe svigers, også kan jeg dusje og gå en liten tur med hunden, sånn at svigers slipper å tenke på det akkurat. jeg tar på meg et skikkelig digert nattbind når jeg er ferdig i dusjen, og går en runde på 15 minutter for å lufte hunden. begynner å kjenne noe svie nederst i magen, men bare ubehagelig, ikke noe vondt. reiser inn på føden litt over klokken 19, og da har jeg hatt på meg bindet i 25 minutter, og jeg kjenner det renner over. det kommer sånne “gusj” hele tiden, men renner ikke konstant. får på meg en diger “etter fødsel bleie”, mens jeg legges på registrering. har små tak, men de øker ikke på eller er vonde, men kommer jevnt og trutt. snuppemor er superaktiv og sparker konstant under registreringen, så hun har det helt flott=) jm undersøker meg etter reg. men ingenting har skjedd siden sist. litt motløs blir jeg, men husker fra sist gang, at jeg måtte slappe litt av, så satte det skikkelig i gang etterpå. jeg gikk i badekaret og lå der en god stund. da ble jeg rett og slett lei av å ligge der - sulten var jeg også. så svigerinna mi kom med esso burger til oss (jadda!!! mat måtte vi jo ha hehe), som vi satte å koste oss godt med inne på fødestua hehe=) klokken 22 kom det en annen dame inn, som fødte klokken 23 - mens jeg satt der med de samme sammentrekningene som ikke hadde gjort noe som helst… nå var jeg enda mer motløs, og av en eller grunn utrolig stresset for at det av en eller annen grunn ikke skulle være vannet som hadde gått allikevel, og at vi skulle bli hjemsendt uten baby - nok en gang. ble lagt på registrering klokken 23.30, og vi fikk da litt sjokk… hjertelyden til lille varierte mellom 184 og 200 (!!!!), og det ble raskt bestemt at jeg måtte sendes asap til nærmeste fødeavdeling som var en time unna. jm beroliget meg med at det mest sannsynlig ikke var noe galt, og at det sikkert bare var fordi hun var så utrolig aktiv i magen - men at de ikke turde ta noen sjangser i og med at vannet var gått. helikopter ble bestilt, og mannen kjørte før oss (han måtte kjøre selv…) jeg ble hentet, og fikk en spennende tur (aldri kjørt helikopter før hehe) utover. klokken var vel rundt 00.30 når jeg kom (mannen kom litt etter), og jeg lå nok en gang på registrering som viste det samme, men de forklarte meg at det ikke var noe som helst galt - og at jeg skulle få noe å sove på (2 paralgin forte og 2 sobril for å slappe av er kanskje litt mye for en som aldri tar paracet) og om det ikke satte i gang i av seg selv, så ville jeg bli i gang satt dagen etter. jeg var i grunn veldig innstilt på at jeg nå måtte settes i gang dagen etter, men fornøyd med at alt var i orden med lillegull i magen ><3 jeg sovnet (rart nok) tvert av sovecoctailen, med mannen i senga ved siden av meg. våknet klokken 03.00 av at jeg hadde vondt - skjønte ingen verdens ting. ikke hvor jeg var, ikke hvorfor det var mørkt, ikke hvorfor jeg hadde vondt eller noe som helst! priket i mannen etter jeg hadde hatt to sånne med 3 min mellom ( prøvde vel å “glemme” at de var der eller noe.. var jo trøtt og ville sove mer…), men priket så borti mannen som sa jeg måtte ring på jm. gikk på do, og møtte jm i gangen. fikk en ri i gangen mens jeg snakket med henne, og hun gikk raskt av gårde og fikset fødestua til oss (var kommet inn et annet par også, og de hadde den fødestua vi var “lovet”, så de gikk bare å byttet fødestue rett og slett). ble undersøkt av jm, og det hadde enda ikke skjedd stort, men vi tappet i badekarer, og jeg la meg oppi. sa til mannen at klokken 04.00 skulle jeg i alle fall ligge der til, men klarte ikke mer enn 03.35. da mÅtte jeg ha lystgass, og “flyttet inn” i fødesenga med lystgassen i hånda. jm hadde den bare på 30% først, men fikk streng beskjed om å skru den opp fort som bare det. neste ri hadde hun skrudd opp, og jeg var fornøyd. pustet som en idiot. riene var helt insane vonde!!!! for hvert pust, tok jeg et ekstra magadrag av lystgassen for å få nok, og jeg var helt i en annen verden. hørte jm, barnepleier og mannen snakket, men klarte ikke å snakke med dem overhode. bare enkelte kommentarer husker jeg nå i dag bruddstykker av, også ting som skjedde. mye av det har jeg vært nødt til å spørre mannen om i ettertid… gikk raskt til 7 cm - skinnsyke rier, og jeg var sikker på at dette kom jeg ikke til å overleve. de andre fødslene har jo vært vonde, men på langt nær sånn som dette. jeg klarte som sagt ikke å kommunisere, lå bare å hylte inn i siden på senga, bet og rev i håndtakene, og hadde visstnok mord i øya og grep etter mannen som trodde at nå skulle han virkelig få (han fikk hjelp av barnepleier sånn at han kom seg løs - jeg skulle ta han… hehe). lå meg etter hvert over på siden, og fikk den ene foten opp i en beinholder. presset var utrolig, og kroppen presset, men jeg hadde ikke mer enn 7 cm. jeg klarte ikke slappe av men prøvde å holde igjen pressingen - noe som ikke gikk særlig bra. jeg hadde fått en skikkelig heftig kant som jm måtte prøve å massere bort (gjorde helt grusomt vondt), og for meg er det i dag også utrolig at jm ikke fikk seg en skikkelig smell enten i veggen eller et smekk i ansiktet, for noe så jævlig vondt…. jaja… de ville etter hvert ha meg opp på alle 4, noe jeg der og da følte var helt umulig. jeg hylte, ropte og hulkegråt (lagde ikke en eneste lyd under de to siste fødselene mine…så det var en merkelig opplevelse) - men de fikk meg da opp ja… la merke til (aner ikke hvorfor) at jm drev å styrte med et eller annet bak meg, og snudde meg for å se - og hun skulle gi meg noe bedøvelsesgele, for å gjøre det bedre å få massert bort kanten (det jeg brydde meg om var om det var en sprøyte eller ikke….), etter hvert fikk hun da bort den kanten, og jeg kjente med en gang hodet presse på mellom beina. jm holdt på å klemme fingrene sine skikkelig mellom hodet og meg, så det ble litt latter og kommentarer bak meg da (husker jeg tenkte at de var verdens grusomste folk som lo når jeg hadde så vondt som jeg hadde. presset en gang, og kjente hvor fantastisk deilig det var. masse fostervann kom mens jeg presset, og jeg hørte noen snakket om at vannet nå var misfarget. presset en gang til, og fikk beskjed om å puste. jeg pustet og peste, og gjorde alt jeg kunne for å ikke presse - og neste ri kom, og jeg presset som en helt. hørte en masse snakk bak meg, men fikk ikke med meg hva eller hvem akkurat da. tirill kom ploppende ut mellom beina mine (jeg fødte på alle 4), og jeg fikk henne framfor meg. hun var veldig blå, men skrek godt. jm klippet allikevel navlesnora, og de gikk ut med henne for å suge henne skikkelig i og med at fostervannet var misfarget og at hun var blå - så da lå jeg alene og forlatt i en blodpøl med navlesnora hengende ut, og skjønte egentlig ingenting av noe. var ikke noe dramatikk overhode at de gikk ut med henne da - jm snakket såpass høyt at jeg hørte henne hele tiden, så aldri noen dramatikk, og jeg ble heller ikke redd for henne=) så alt i alt en grei fødsel, men riene var vanvittig vonde og intense, og jeg følte ikke at jeg hadde kontroll i det hele tatt. kroppen fødte, og jeg ville helst bare dø… tok 4 timer fra jeg våknet med rier - så lengre tid enn med de to siste, men allikevel vondere på grunn av vann avgangen. veldig glad jeg er ferdig, og for at jeg ikke visste at riene kom til å bli såpass heftige fra før! jeg fikk henne til meg - godt innpakket, og jeg fødte morkaka og ble rengjort sånn passelig og fikk kladder under meg +++ hun ble født klokken 07.05 ><3 nå var det vaktskifte, og vi fikk være litt alene til ny jm og barnepleier kom inn til oss igjen. ba den “gamle” jm om unnskyldning (hadde bedd henne om å reise til helvete et par tre ganger under fødselen bla…) og takket henne masse for all hjelp i forbindelse med fødselen. gav henne en god klem, og hun sa at det var jeg som hadde vært fantastisk ><3 herlig dame! ble trillet inn på rommet vårt, og tirill fikk pupp igjen ><3 jeg hadde ingen rifter eller noe, så jeg var lykkelig, men mørbanket. hadde som sagt stått på alle 4 og født, og etter tirill kom ut, så fikk jeg bla. ikke puste skikkelig i begynnelsen (mistet pusten på en måte, og satt å hev etter pusten lenge etterpå) og ryggen var også “rar”. hun kom som sagt på 2 presserier, og da kan visst ryggen så seg en trøkk - særlig halebein. jeg var så lykkelig og ikke minst sprekkferdig stolt!!! endelig var selve tirill her!! tirill som jeg aldri hadde fortventet at skulle flytte inn i magen. tirill som jeg var brukte mange mange uker på å godta var i magen. tirill som jeg var sikker på aldri skulle komme til verden i live ><3 mannen sovnet, mens jeg gikk i dusjen, og følte meg fantasisk!! fikk vite at vi kunne reise hjem( til mosjøen) etter at legen hadde sjekket lillegull 4 timer etter fødsel (noe jeg angrer litt på akkurat nå - fikk ikke gjennomgått fødsel sammen med jm, ikke vite apgar på tirill - og en del sånne ting…), og jeg må si jeg syns det var ganske rått å sette en bitte liten 4 timer gammel baby i en bilstol å kjøre en time…!! jeg følte meg jo helt grei - men stakkars lille snuppegull ><3 reiste hjem på tirsdags morgen, for det var helt fult på avdelingen, og da slapper ikke jeg av uansett - og vi har fått en veldig (foreløpig i allefall) rolig baby, som ligger våken lenge å bare kikker, spiser ( masse!!!) og bæsjer ><3 storesøskenene er superstolte, og susser og nusser fra de kommer hjem til de går å legger seg ><3 en litt travel hverdag å stille seg om til (er jo en ny tilværelse for de store også, og det tar nok noen dager for dem å tilpasse seg alt dette nye også), men det går veldig bra! nå ser jeg faktisk frem til en familiehelg med hele familien min ><3 ><3 ><3 føler vi er ferdige med å få barn nå, men som i vårt tilfelle så er dette visst ikke noe man egentlig kan bestemme noe særlig av selv hehe=) dette er jo tredje gangen det er siste gangen hehe=) så tiden vil vise=) Ååå forresten det glemte jeg jo!! tirill ble født med den ene hånda på hodet, så hånda hennes kom først mannen fikk filmet akkurat når hun kommer ut, og det vises kjempegodt!! litt morsomt bare:-)>
 
Å herre.... Skulle ikke være så sammenhengende som det der - får ikke til å slette fra iphonen heller - og kommer ikke inn via pcen... Skjønner godt om ingen orker å lese uten avsnitt altså... Skal prøve å fikse på det..
 

NY: Da vår andre lille sønn kom til verden:-) Fredagsmorgen(27.04.12) hadde jeg endelig tatt til fornuft og tenke at lillegutt ikke kom til verden før termindato(3. Mai 2012). 

Meeen så skjedde det, klokken ble 0320 natt til lørdag(28.04.12), jeg bråvåknet av at vannet plutselig gikk. Etter en 45 minutters dotur, ringte jeg føden for å høre hva de ville jeg skulle gjøre. Det var en times kjøring til sykehuset så de ville jeg skulle komme, slik at de hadde en viss peiling på hvordan det sto til der nede ettersom jeg var andregangsfødende. 

 Jeg kom meg omsider til sykehuset klokken 0630 på lørdagsmorgenen, ble satt på observasjonsrommet og ble koblet til maskinen som viste rieaktiviteten og hjerteslagene til lillegutt:-) Etter dette ble det litt soving, og vandring rundt for å prøve å få igang fødselen.

Timene gikk... Jeg hadde fått frokost, fikk i meg lunsjen og middagen. Meen fortsatt kjente jeg ingen kraftige rier, kun masrier. Tenkte at dette kom til å ta hele natten! 

Jordmoren kom inn da klokken var ca 1730 for å sjekke hvordan formen var. Da hadde vi hatt en liten periode med regelmessige rier(som fortsatt ikke gjorde særlig vondt) Fortalte at jeg hadde regelmessige rier, så hun ville sjekke nedentil hvordan det sto til. Hadde da over all min forventing 5cm åpning:-D

Klokken 1744 reiste jeg meg fra sengen for å gå litt i prekestolen for å få fortgang i sakene. Hadde 3 sterke rier fra kl 1744, og klokken 1800 kom den første pressrien.

Så kom vår lille prins til verden 26 minutter senere:-) Ettersom at fødselen gikk såpass raskt vant jeg ikke engang å vurdere smartelindring. Men fødselen gikk veldig fint, og veldig raskt:-)

Vi er nå verdens lykkeligste foreldre til vår lille prins:-):-):-)

 
GAMMEL (klippet ut fra dagboken min her på BV).

Historien om da Leon kom til verden  

 

Jeg hadde fått tid til igangsetting mandag 31. august 2009, og da var jeg 11 dager på overtid. Hadde hatt 1-2 cm åpning de par siste gangene jeg hadde vært på kontroll hos jordmor, og jeg var også helt moden og nesten avflatet. Siste magebildet:







Vi ankom sykehuset kl. 07.00 om morgenen, og det ble da bestemt at jeg skulle få en modningstablett. Jordmoren vi hadde var superkoselig, og forklarte oss veldig mye både om hva som kom til å skje videre, og også en del ting rundt fødselen.  Vi ble så sendt hjem med avtale om å komme tilbake kl. 14.00 for en ny sjekk og vurdering på hva vi skulle gjøre videre. Vi kjørte hjem og jeg fikk sovet ett par timer. Kjente noen tak her og der, men ikke noe særlig mer enn det.



Klokken 14.00 var vi på sykehuset igjen, og da ble vannet tatt ganske umiddelbart ettersom jeg nå hadde fått 3-4 cm åpning. Riene kom med en gang vannet ble tatt, og jeg spurte derfor om jeg kunne få klyx. Mannen gikk i mellom tiden ned i bilen og hentet fødebagen, og han var ganske forskrekket da han kom tilbake og så at jeg var i full gang med rier! På dette tidspunktet var det vaktskifte, og vi fikk derfor en ny jordmor. Syntes det var trist at hun koselige fra tidligere på dagen ikke skulle følge oss, men tenkte at dette skulle gå fint.



Jeg hang en stund i prekestolen, men etter hvert måtte jeg over i sengen. Jeg spurte da om å få epidural, for riene hadde tatt seg opp mye, og jeg hadde ikke pusterom i mellom. Prøvde å puste meg gjennom riene, og det fungerte en stund, men etter hvert var det så sykt vondt at jeg måtte få noe ekstra. Jordmor spurte da om jeg ville ha akupunktur eller varmepute. Jeg hadde på forhånd tenkt meg akupunktur, men innså snart at det ikke ville gå særlig greit ettersom jeg ikke klarte å ligge i ro. Jordmor gikk derfor for å hente varmepute til meg.



Hun ble borte i lang tid, og jeg begynte å lure på om vi var etterlatt for oss selv der. Så at mannen og begynte å lure på hvor hun var blitt av, men han holdt seg ved min side. Endelig kom hun tilbake, og jeg ba da igjen om å få epidural. Hun sa at hun skulle bestille det, men lurte på om jeg ville prøve lystgass i mellom tiden.



Klokken var da 15.30, og jeg takket selvsagt ja til lystgassen. Supet som en gal fra den, og den var min nye venn en times tid! Etter hvert var smertene så uutholdelige at jeg gråt og ropte om hverandre. Fikk kjeft av jordmor for at jeg brukte stemmen så mye, og for at jeg brukte lystgassen også i mellom riene. Problemet var at jeg ikke visste lenger hva som var rier og ikke, fordi det gikk i ett kjør...

 

Nå hadde jeg allerede 7 cm åpning, og jeg spurte igjen hvor epiduralen ble av. Fikk ingen svar fra jordmor, og jeg følte meg egentlig ganske forlatt og følte at jeg måtte finne veien selv. Mannen var på dette tidspunktet ganske bekymret og spurte for meg hvor den ble av. Da fikk han surt til svar at ”de jobbet så fort de kunne”. Hadde jeg bare fått noe skikkelig svar på om jeg fikk den eller ikke, så hadde det vært greit, men jeg fikk ikke noe tilbakemelding på noe på dette tidspunkt. Heldigvis var det en legestudent til stede som var veldig behjelpelig og hyggelig. Både hun og mannen fant på kluter og vann og prøvde å berolige meg.



Jeg fikk etter hvert en forferdelig pressetrang, og spurte jordmor om jeg kunne få presse. Var da på rundt 8 cm, og jordmor sa at jeg kunne presse litt når jeg følte for det. På fødselssamtalen i etterkant sa legen at om jeg ikke hadde presset selv da, så hadde kanskje lillegutt runnet lettere ned i bekkenet av seg selv ved hjelp av riene, så jeg skjønner ikke hvorfor jordmor sa jeg kunne presse da..

 

Epiduralen kom aldri, selv om jeg spurte flere ganger. Til slutt hørte jeg jordmor ringte og jeg hørte hun sa at de ”hadde ei rimelig hysterisk ei som absolutt ville ha epidural”. Tenkte noen stygge tanker om den damen der akkurat da for å si det slik… 

 

Jeg fikk til slutt pudentalblokade rundt kl. 17.30, og fikk samtidig komme over i fødselssengen. Da kom neste av jordmors fine kommentarer:” Jaja, nå får du litt bedøvelse i hvert fall, selv om den sikkert ikke kommer til å funke”.  Takk for den liksom. Jeg hadde da hatt 10 cm åpning i ca. 20 minutt og hadde allerede begynt å presse mer.



Jeg presset og presset og fikk til 3-4 press ved hver ri, men jeg følte ikke lillegutt kom noen vei. Prøvde å ligge på ryggen først, men ettersom jeg har problemer med ryggen, så klarte jeg ikke dette lenge før det ble uutholdelig. Prøvde deretter å ligge på siden en stund, men fikk ikke noen god plassering på beina, så til slutt satte jeg meg på knærna med ryggen mot jordmor. Da fikk jeg til å presse bedre og.   


Presset og presset, og spurte jordmor flere ganger om det var noen fremgang, men fikk aldri noe skikkelig svar. Mannen sa at de så hodet lenge, men at han bare lå og stanget i bekkenet mitt. På dette tidspunktet var jeg totalt utslitt og holdt på å sovne mellom pressriene. Hadde ikke mye mer å gå på, så lettelsen var stor da to leger kom inn og sa at de skulle hjelpe meg med å få ut lillegutt. Legen sa at de skulle bruke tang, så jeg måtte snu meg på rygg igjen. Jeg var bare overlykkelig for at jeg endelig skulle få hjelp! Lillegutt hadde det heldigvis helt fint hele veien (de hadde festet elektrode på hodet hans og mannen holdt meg oppdatert).

Etter at legene kom inn i rommet følte jeg at jeg kom mer til meg selv, og at det endelig var kontroll på situasjonen. Følte at de siste timene hadde jeg måtte gå på lykke og fromme uten noe særlig hjelp eller oppmuntring fra jordmor. Heldigvis hadde jeg mannen min der, som var en fantastisk støtte hele veien! Han som har total sykehusskrekk tok situasjonen utrolig fint og var en engel gjennom det hele. Oppmuntret meg, klemte meg, masserte og støttet meg med gode ord. Hadde det ikke vært for han vet jeg ikke hva jeg ville gjort. 


Legen guidet meg gjennom siste rest, og jeg ble klippet for å gjøre plass til tang og lillegutt. 18.23 kom Leon til verden – verdens nydeligste gutt – og jeg var forelsket fra første øyekast!  Fikk ha ham på magen lenge, og han kikket opp på meg med små forundrede øyne. Den mest fantastiske følelsen i hele verden skyllet gjennom meg, og jeg tenkte at dette, DETTE var verdt den lange ventetiden før vi skulle få treffe ham!

 

 

Leon var 3745 gram og 51 cm. 35 cm i hodeomkrets, og ellers helt perfekt!



Leon og en noe sliten mamma som burde ha visst at man ikke sminket seg før en fødsel.





Lillegutt og verdens stolteste pappa (om enn noe sliten han og!) Pappaen klippet til og med navlestrengen, selv om han ikke egentlig ville på forhånd så lite glad han er i blod og gørr :D





Rimelig fersk Leon med tangmerke som heldigvis forsvant etter ett par dager:)

 







Så.. Om noen skulle være så uheldig å få en svensk jordmor på Haugesund sykehus, så ikke vær redd for å spørre om å bytte. Tror hele fødselsopplevelsen min hadde vært annerledes om jeg hadde hatt ei der som informerte litt underveis om tingenes tilstand. Jeg spurte flere ganger om hvordan lillegutt hadde det og, men hun var utrolig distansert fra meg og svarte og sa sjelden noe direkte til verken meg eller mannen. Trodde en jordmor skulle hjelpe en, og guide en gjennom fødselen jeg da, og merket veldig stor forskjell når legene kom.  

Så til slutt ett par skrytebilder av verdens herligste:







Han ser fornøyd ut, gjør han ikke? 

 





Alt i alt en veeeldig kjapp fødsel, som jeg følte ble litt vanskeligere enn nødvendig pga jordmor. Men selvsagt med verdens mest perfekte resultat! 

 
Fødehistorien om Lilly Emilie , 52 cm 3870 g, 35 cm hode, født 4 mai kl 18. 23

Vi ankom kkb kl 0900 fredag 4 mai, for en vurdering om igangsetelse pga svangerskapsforgiftning. Legen som undersøkte meg fant 3 m åpning men kunne ikke kjenne hodet. Hun tok en UL og fant fort ut at snuppa hadde snudd seg i tverrleie, igjen.....Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Legen sa vi kunne vente på gangen mens hun rådslagde seg med en overlege.

Det gikk 10 min, så kom en jordmor og satte seg med oss og sa at vi var tildelt et føderom og at de hadde bestemt seg for å snu barnet + ta vannet. Jeg ble lettet, samtidig som jeg tenkte, hjelp! det betyr jeg snart skal føde! Vi kom til føderommet ( jeg hadde min mor med derfor står *vi*) og ble fortalt hva som skulle skje. De måtte ha en blodprøve og anestesilegene skulle sette epidiral i tilfelle jeg kom til å trenge KS. (høy BMI, alder og risikosvangerskap). Jeg skalv for jeg var pissredd den epiduralen men jeg sa ikke noe bare håpet på at det ville gå greit. Fikk ringt min mann og han kom tidsnok til de skulle sette epidural.

Legene som satte den epiduralen var fantastisk flinke og forklarte hele veien hva de gjorde og hva jeg skulle gjøre. Så satte de en bedøvelse på magen min siden jeg skulle ha snuforsøk. De ventet til den virket før de forlot oss. Vi slappet av litt mens det ble vaktskifte og en ny jordmord ankom. De satte igang med snuing, og tok vannet. Etter en stund satte de på drypp for å fremkalle rier for åpningen var fremdeles bare 3 cm. Jordmor ville jeg skulle snu meg over og ligge på venstre side for det var der jeg kjente sterke rier nå. Hun forlot rommet for å se til en annen, men det gikk ikke lange tiden før jeg kjente noe mellom beina, og husker jeg sa til min mor: enten må jeg nr 2 på toalettet nå eller så er det hodet jeg kjenner. Mamma ringte på jordmor, som kom med en gang. Hun undersøkte og litt overasket utrykte hun: *her er det jo jammen 8 cm åpning allerede*. Hun økte dryppet for å få de 2 siste cm.

Nå begynte jeg å slite litt, det å holde igjen når kroppen ville presse fant jeg vanskelig og brukte en del krefter på å holde igjen, så var glad når jeg endelig fikk lov å begynne å presse. Jordmor var rolig hele tiden og snakket til meg på en behagelig måte hele tiden. Forklarte hva jeg måtte gjøre og jeg måtte prøve forskjellige stillinger for barnet var ikke alltid enig om stillingen. Vi fant til slutt en som funket, og jeg presset så godt jeg kunne når jeg fikk beskjed om det. Det virket som en evighet, og jeg begynte å bli veldig sliten. I hodet mitt begynte jeg å bli redd for at jeg ikke klarte å få ut ungen. Så kjente jeg forferdelig smerte og jordmor ba meg stoppe. Hørte mannen sa noe om at han kunne se hodet. Det gjorde så vondt og jeg tenkte at hjelpes, dette klarer jeg ikke mye lengre. Så fikk jeg beskjed om å presse igjen, og mamma og mannen sa *hun er ute!* Jeg så visst sjokket ut for jeg forventet mer og ikke at det var det. Så mens barnet skrek mellom beina mine så gråt jeg, lykke tårer.

Fikk barnet på brystet og fikk beskjed om å presse igjen, og ut kom morkaken også. Jordmor sa at jeg trengte et par sting for jeg hadde rivnet litt. Jeg lå og nøt synet av den lille jenta og så at både mamma og mannen også hadde grått <3

Da barnet var vasket og lå i armene mine igjen,fortalte jordmord hvor flink jeg hadde vært og at snuppa var en stjernekikker......det var derfor det hadde vært litt vanskelig å presse henne ut. Glad jeg ikke visste det mens alt sto på.

Alt i alt så hadde jeg en fantastisk fødsel. Raskere enn forventet, vond men det glemte jeg kjapt og sa til mannen at vi kan godt prøve på et søsken, for dette var ikke så ille. De legene og jordmødrene som jeg hadde var bare helt utrolige, så jeg har bare godt å si om føden på kvinneklinikken i Bergen.

Ble overført til barsel, og det var ikke bare positivt der, men jeg valgte å høre på rådene til en her inne tror jeg det var, om å bare lukke ørene til enkelte på barsel og heller høre på de som er greie ^^ 

Dagen etter fødsel så kom jordmoren fra fødselen for å hilse på. Det var utrolig kjekt av henne. Reiste hjem på 3 dagen. Da var jeg lettere stresset men det er en helt annen historie ^^
 
Hei hei. Her er tvillingfødselen min, da Thea og Kasper kom til verden.

Fredag 27 april,38+0 gikk vannet da jeg stod opp kl 0730.
Reiste på sykehuset så fort ting ble i orden hjemme. (barneplassering o.l) og ble satt til registrering.
Hadde 3 cm når vi sjekket ca 0930. Fikk klyster og ventet på at registreringen skulle bli optimal (lurer på om det bare er jeg som opplever tull med de aparatene hver gang...)

Fikk føderom ca kl 10, og epiduralen ble satt ca 11. Hadde rier men ikke veldig vonde eller regelmessige.
Begynte å gjøre litt vondere, og trodde jeg skulle på do(ca 12), så spurte om hvordan jeg skulle få det til, men da fikk jeg klar beskjed om å bare ligge stille for det var hodet jeg kjente og ikke at jeg måtte på do.....
kl 1220 begynte jeg å trykke og 1240 kom kasper ut i verden med hodet først. 3100g og 49 cm.
Fikk hvile i ca 10 min før jeg måtte trykke igjen og kl 1300 kom Thea til verden med føtter og rumpe først. 3045 g og 47cm.

Begge to er store og friske, vi lå på barselhotellet på sus fra fredag til mandag da vi reiste hjem.
Litt ammetrøbbel men ting begynner å ta seg til nå.
Er utrolig glad og forelsket, og alikevell er det utrolig travelt alt vi skal rekke i løpet av dagen, så kjenner jeg er veldig sliten.

Det var vår lille historie i korte trekk, en UTROLIG fødsel og noen fantastiske resultat som ligger her og sover;)
 
Begynte tidlig på dagen 13 mai med mange kynnere, som etterhvert ikke kjentes heeeelt ut som kynnere, var en liten murring i bakgrunnen og ikke bare muskelsammentrekninger som jeg var vant til utenpå magen på en måte. Men tenkte at dette kunne jo bare være modning som kan pågå i mange dager så tenkte ikke så mye på det..
Utover dagen kjentes det fortsatt, men tenkte fortsatt at det kunne gi seg, sist gang gikk jeg en hel dag med noe lignenende før det gav seg, for så å starte opp skikkelig i løpet av natta, så tenkte at dette kunne ta masse tid..
I 18 tiden ringte jeg mine foreldre og gav de muligheten å hente snuppa, sa at jeg hadde litt murringer, men visste at det ble litt mas for de å hente henne neste dag som planlagt og at det kunne kanskje bli i løpet av natta. De bestemte for å hente henne senere, jeg sa vi ikke hadde spist middag ennå så de skulle komme 19.30.
Satte oss og spiste middag 18.30 og jeg kjente at det begynte å ta seg litt opp, ble litt satt ut ved hver rie, men fortsatt helt ok, spiste ferdig og rydda av bordet og alt slikt. Pakka sammen kofferten til snuppa og sendte henne ut døra 19.30,måtte små puste meg gjennom riene, men tenkte fortsatt at det var MASSE tid.. Mannen lurte litt på hvor mye det hastet og jeg sa at det var masse tid og at han bare måtte stikke på en jogge tur, og ta en lang dusj etc etc.
La meg på sofaen når han gjorde sine saker og begynte å ta tida, var 6 minutter mellom riene så tenkte at det var fortsatt masser av tid...
Ringer til føden 21.30 og sier at vi kan tenke oss å komme inn på en kontroll, de mener at hvis jeg bare tror jeg trenger en kontroll så bør jeg kanskje drøye det litt, men ettersom vi bor over 30 minutter unna så burde vi kanskje komme inn alikevel..
Setter oss i bilen ca 22 og kjører avgårde. Mannen kjørte FORT og jeg sa ifra at han kunne slappe av, hastet ikke. Han bare: ehh, du er klar over at det er 3min mellom riene dine? jeg bare oi! Og han hadde rett og de var nå vonde, måtte puste/stønne meg gjennom de. Men tenkte fortsatt at dette kommer til å ta tid, holdt jo på leeenge med snuppa sist gang.
Vi kommer til sykehuset 22.30, får mannen til å parkere for det haster jo ikke.. Kommer oss inn på føderommet vårt, og blir sjekket for åpning; 8 CM!!!! Gud så lykkelig jeg ble, var forberedt på 4cm jeg da. Utbrøt vel noe slikt som: "Å herregud! Så FANTASTISK!" Mannen lurte da på hvor mange cm man skal ha, så jeg jublet til han 10cm, bare TO igjen!!! Fikk to rier mens de fyllte i badekaret med vann (fødte på ABC klinikken, hvor det er det eneste smertelinding de tilbyr). Kom meg oppi vannet og satte meg på alle fire med hodet på kanten av karet. Fikk vel to rier før jeg kjente pressrier! Da sto det to jordmødre og lurte på hvem som skulle ta på seg plastikkhanskene for jeg hadde jo klar tå time det midt i vaktskiftet. Så jeg bare ropte pressrier og da fikk de fart på seg ja :) Etter 4 runder med pressrier så poppet hodet ut, og jeg var i ekstase, trodde ikke det var sant, brukte jo over 30 minutter med pressrier sist gang.
Så da fikk jeg beskjed om å sette meg opp og lene meg litt bakover for å ta henne imot når hun kom på neste rie, meeeen da var kroppen min brått ferdig og jeg fikk ikke flere rier.. SÅ etter litt puppestimulering fikk jeg en svak rie og da da bare presset jeg og måtte bøye meg fremover igjen så jordmora kunne hjelpe til å dra henne ut. Og plopp så falt hun ut, og jeg kunne ta henne opp av vannet og opp i armene mine! Trodde virkelig ikke at det var over, som sagt med nr en tok alt så mye mer tid, så trodde ikke at det kunne gå så fort! Men fikk ikke sitte så lenge som man vanligvis får for det var en del blod i vannet så jeg måtte yt slik at de kunne sjekke hva som blødde. Så fikk hjelp ut av karet og opp i senga, fortsatt med snuppa i armene. Var ikke noe alvorlig, bare en liten rift som ikke trengtes å syes engang.
Morkaka ble kom ut etterhvert, måtte bare hoste den ut, for som sagt kroppen min var ferdig med fødselen. Fikk ikke noen grusomme etterier denne gangen heller så vldig fornøyd med det.
vi ble liggende på føderommet den første natta da det ikke var noe annet rom ledig, men det var helt greit for var vanlig dobbelseng på føderommet :)
Neste dag fikk vi vanlig rom og flyttet inn der, men dagen etterpå dro vi bare hjem, var veldig lite opplegg i forhold til forrige gang vi fødte. Da var det jo diverse gruppetimer og jordmødre som kom i ett sett for å se på ammingen etc. Var ingenting sånnt denne gangen, kan være fordi vi var andre gangs fødene eller at ABC har et mer avslappet forhold? Kom en jordmor og snakket om litt diverse, men det var alt. Egentlig litt deilig, for sist gang ble det litt vel mye..
Så utrolig fornøyd  med hele fødselen, var jo så forberedt på at alt skulle ta så mye tid og derfor ble jeg litt lei og bekymret underveis, men så gikk det så fort! 15 minutter med rier og 15 minutter med pressrier er det vi fikk tid til å sykehuset, så veldig fornøyd med at mannen insisterte på at vi skulle dra da vi gjorde!
 

Da Julian ble født!

Når lilleprinsen først lot vente på seg så kom han derimot til verden på en måte som må kunne kalles en drømmefødsel. Ihvertfall hvis noe slikt finnes. 

Men for å gjøre den litt langtekkelig, som jeg syns fødselshistorier skal være, så begynner jeg med termindato... Terminen min var mandag 7. mai, og den passerte uten særlige tegn på fødsel. Julian hadde vært litt roligere de siste dagene, så onsdag 9. mai ringte jeg ned på føden og spurte om jeg fikk komme ned for en liten sjekk. Jeg var strengt tatt ikke veldig urolig, men syns det var greit med en sjekk likevel. Jeg fikk komme ned og satt til ctg-registrering i 50 minutter for Julian sov så det ble ingen sparkregistrering den første halvtimen. Han våknet til etterhvert og jeg fikk møte en lege som tok ultralyd hvor alt så fint ut, og til slutt sjekket hun om jeg var noe moden. Jeg hadde 2 cm åpning, men livmorhalsen var fortsatt ganske tykk så hun tok hinneløsning og jeg håpet dette skulle gjøre susen som det gjorde med Daniel. Det førte til endel murringer og blodslim (ja, det er fødselshistorie så er du en sart sjel som ikke liker detaljer, så les et annet innlegg;), men ingen rier. Jeg ringte mamma torsdag kveld og fortalte om det som hadde skjedd og vi ble enige om, for sikkerhets skyld, og kjøre Daniel ned til dem på Bakklandet allerede samme kveld. Mamma hadde fri på fredag så da var det bare kos med Danielbesøk istedenfor å risikere å bli vekket opp på natta for å komme i hui og hast. 
Det ble ingen hui og hast den natta, så hele fredag tilbragte jeg sammen med Daniel og mamma for jeg orket ikke sitte hjemme og vente...var kommet til uke 41 og utålmodig er vel bare forbokstaven på hva jeg var... 

Helga gikk på et vis og jeg ble mer og mer overbevist om at denne ungen skulle bli et slags mirakel som aldri kom ut av magen min... Mandag morgen, 14. mai, ringte jeg for å bestille overtidskontroll samme dag. Jeg fikk time kl 12:30 og både Richard og jeg var veldig spente på om vi ville få noe lovnad om igangsettelse etterhvert.
Da vi kom inn satt jeg til ctg som var fin, og så var det å vente på legen. Det tok litt tid, men da vi endelig kom inn møtte vi en veldig forståelsesfull og god lege som minnet litt om Ole Paus av utseende ;) Han spurte om jeg ikke skulle føde snart, og jeg svarte at det skulle jeg helst gjort for ei uke siden og at jeg nesten ikke kunne si hvor sliten og lei jeg var... Da svarte han med et smil at da kunne vi snakke om noe annet for denne fødselen skulle han da få igang! Jeg ble så lettet og glad at krokodilletårene jeg hadde på lager ble gjemt bort ei stund til. Han tok ultralyd, tok seg god tid, og lo litt da han så at Julian lå med hele hånda si over ansiktet sitt. Talte fingrene og sa han har nå ihvertfall 5 fine fingre, den gutten deres! :) Etterpå sjekket han modning og sa han skjønte egentlig ikke hvorfor jeg ikke allerede var i fødsel for jeg var veldig moden med 2-3 cm åpning. Han tok ny hinneløsning og sa han ble veldig overrasket hvis fødselen ikke startet iløpet av natta, men hvis ikke så kunne jeg komme til igangsettelse neste morgen. Da skulle de ta vannet! Jeg ble så glad at jeg fikk tårer i øynene! ENDELIG skulle noe skje!!! 

Dagen gikk og jeg kjente litt murringer, men var ganske overbevist om at vi måtte møte til igangsettelse dagen etter selv om jeg håpet at fødselen skulle skje av seg selv. På kvelden var det fotballkamp og Richard gikk ned i kjelleren for å se. Han tok med seg mobilen og sa litt fleipete at jeg fikk ringe om fødselen startet ;) Rundt kl 22:30 tenkte jeg at jeg burde gå og legge meg så jeg var opplagt til neste dags igangsettelse. Ble sittende litt til og plutselig kl 22:45 kom det ei tydelig rie! Det var så annerledes enn alt annet jeg hadde kjent hittil, så jeg var ikke i tvil om at NOE skjedde ihvertfall. Jeg ropte ned til Richard at jeg gikk og la meg, og spurte om han kunne bære ned fødebagen så den sto ved utgangsdøra istedenfor oppe på soverommet. "Tar den imorratidlig", fikk jeg til svar, så han var heller ikke veldig overbevist om at fødselen skulle skje før igangsettelsen. Jeg sa ingenting, for tenkte at jeg ville være heelt sikker før jeg sa noe. Jeg håpet jo at jeg skulle få sove litt innimellom uregelmessige rier i starten så jeg ble litt uthvilt til det virkelig startet. Men 10 minutter etter den første, kom neste ri og jeg kjente den veldig godt... Jeg la meg i senga og prøvde og lese litt, men det var vanskelig og konsentrere seg. Klokka 23:30 sendte jeg tekstmelding ned til kjelleren og sa at han kanskje burde prøve og sove litt for det så ikke ut som Julian ville vente på igangsettelse likevel! Da var det en som kom seg kjapt opp fra kjelleren og stresset litt med å bære ned fødebagen for han måtte jo sove litt!!! ;) Han sovnet vel før hodet traff puta så der lå jeg med rier hvert 10. minutt og hørte på en snorkende Richard ved siden av meg. Jeg fant fort ut at jeg ikke fikk sove for riene ble kjapt vonde, og jeg lurte litt på når de skulle komme hyppigere for jeg lå jo egentlig bare der og ventet på at de skulle nærme seg 5 minutter imellom så vi kunne dra på sykehuset. Det rare var at de ville ikke øke på i hyppighet, men de varte i hele 2 minutter! Etterhvert ble det så vondt at jeg lå og ynket meg, og prøvde hardt og fokusere på at hver rie kommer bare én gang og når den er over, er jeg ett hakk nærmere målet. Det er også én rietopp og når den er nådd så går det nedover før en ny pause er her...dette lå jeg da og tenkte hvert 10. minutt i lang tid. Da klokka var blitt 03:15 vekket jeg Richard og sa at nå klarer jeg ikke mer, vi må dra på sykehuset! Jeg fortalte at det fortsatt var hele 10 minutter mellom hver ri, men at riene varte så lenge og var så vonde at jeg måtte komme meg på sykehuset. Jeg var nok litt fram og tilbake om vi skulle dra eller ikke, men Richard ringte til sykehuset for å høre hva de mente. Der fikk han til svar at de ville jo helst at riene skulle være hyppigere, men hvis jeg ville kunne jeg komme inn en tur. Jeg fikk Richard til å hente pc'n og sette igang rietelleren for å sikre at jeg hadde rett ang tid mellom og lengde..og det hadde jeg... Men det var sååå vondt!! Mellom to rier ringte jeg selv ned til føden for å høre hva de sa. Møtte på ei skikkelig nordtrønder-jordmor som sa at det kunne være at riene var veldig effektive når de varte så lenge så jeg skulle bare komme om jeg følte for det. Ja, det gjør jeg! Jeg kom meg opp av senga og vi begynte og gjøre klar til avreise. Idet jeg reiste meg fra senga økte hyppigheten på riene umiddelbart til først 8 minutter mellomrom, så 4 minutter og så holdt de seg rundt der.. Riene var ikke like intense og heller ikke like lange nå, så jeg syns egentlig det var en liten lettelse selv om de kom hyppigere. Vi kjørte hjemmefra kl 04:15 og var framme i resepsjonen på sykehuset kl 04:35.

Der ble vi møtt av ei veldig hyggelig dame, en asiatisk nordtrønder - den samme dama jeg hadde snakket med på telefonen!!! Jeg ble veldig glad! Hun tok oss med til et undersøkelsesrom og skravlet i vei om rier, fødsel og diverse mens hun gjorde klart til å lytte på Julians hjerteslag både mellom rier og mens jeg hadde rier. Målte også blodtrykket mitt som fortsatt var fint. Da klokka ble 05:00 var det tid for å sjekke om disse riene hadde hatt noen virkning. Ei på forumet mitt og jeg har på forhånd drømt om å komme inn til 5 cm åpning så da hun smilte til meg og sa: "Her har vi drøye 5 cm åpning og hvis jeg tøyer bare litt nå så ja, nå har vi 6 cm åpning." Jeg trodde nesten ikke det var sant!!!! Ble vanvittig glad og spent på samme tid! Vurderte ett øyeblikk og ringe forumvenninna mi for å skryte av åpninga mi, men jeg tok meg heldigvis i det.. ;)

Jordmor spurte hva jeg så for meg for fødselen, og jeg nølte.. Torte ikke si at jeg på forhånd har drømt om vannfødsel for jeg var redd jeg ikke skulle klare det, men da hun spurte rett ut om akkurat det sa jeg at jeg ville prøve. Ja, da sa hun at jeg måtte føde på hennes vakt (før kl 07:30) for pga at Daniel ble tatt med vacuum var det ikke sikkert at neste jordmor ville la meg føde i vann. Jeg svarte at det var vel LITEN sannsynlighet for at jeg rakk det! 

Vi fikk fødestue og riene kom som på en snor. Richard gikk ned i bilen for å hente fødebagen for jeg ville ha på meg litt lettere klær. Mens jeg var der inne alene gikk jeg rundt og travet og vugget og ynket meg, men det gikk greit siden jeg fortsatt hadde pauser mellom riene. Fokuserte fortsatt på å holde ut til toppen av rien for da går det ned mot pause igjen.... Richard kom etterhvert tilbake og jeg fikk skiftet klær og ba om klyster fra jordmor. Jeg satte den med mer eller mindre hell selv inne på badet ;) Mens jeg ventet på at jordmor skulle komme tilbake og fylle badekaret travet jeg rundt på fødestua og kom meg gjennom riene selv om jeg nok ynket meg endel nå. Og jeg husker at jeg gruet meg veldig til vannet skulle gå for det var da det tok helt av og jeg mistet riepausene i fødselen med Daniel. Pausene var gull verdt og jeg higet etter de under hver ri.

Ca kl 06 fikk jeg sette meg i badekaret og jeg spurte om ikke hun kunne sjekke om det var skjedd noe mer med åpningen... Hun sa at hun ville vente til kl 06:30... Jeg husker at jeg sa til Richard at jeg ikke helt skjønte hvorfor jeg gjorde dette igjen....hadde definitivt glemt smertene... 
Etterhvert ble jeg kvalm og Richard gikk ut for å hente jordmor og be om noe jeg evnt kunne spy i... Jordmor kom inn og sa at kvalmen var et godt tegn på at gutten var kommet godt ned i bekkenet og at selve fødselen nærmet seg. Det trodde jeg bare sånn passelig på... Hun ble sittende inne hos oss litt og etter en stund sa jeg at jeg måtte på do..under hver ri så måtte jeg knipe litt for det kjentes ut som jeg skulle på do. Jeg hadde jo ikke klart å tømme halve den der klystergreia engang så jeg stolte ikke på at det hadde virket helt. Jordmor smilte litt og sa at det var jo mulig det var pressriene som gjorde at det kjentes sånn ut.. Jeg sa at det er jo umulig, jeg har jo nettopp kommet. Hun svarte at nå var klokka blitt halv sju og hun skulle sjekke meg. Hvis jeg fortsatt var rundt 6 cm åpning skulle jeg få gå på do, hvis jeg var rundt 9 cm åpning så skulle jeg heller presse på pressriene og følge kroppen ;) 

Først lyttet hun på hjerteslagene til Julian og de var helt fine. Så ba hun meg om å snu meg 180 grader i badekaret for at hun skulle få til å sjekke meg, iom at hun er høyrehendt ;) Jeg snudde meg og Richard ble sittende bak meg på en stol så jeg fikk holde han i hånda over skuldra mi. Veldig glad for at jeg fikk han så nært akkurat da. Jordmor sjekket åpning, smilte og sa at jeg hadde 9 cm åpning!!! Hun skulle holde på den lille kanten som var igjen, så kunne jeg bare presse ved neste ri!!! Igjen kunne jeg ikke tro at det var sant?! Kom noen gledestårer nå... Jeg skulle virkelig føde i vann, og det skulle skje nå!!!  Så pirket hun litt på vannboblen og vannet gikk. Jeg syns det var litt skummelt da jeg presset og kjente hodet gli nedover og etterhvert utover.... Jeg klarte vel ikke helt og la være pressinga og bare puste da hodet sto midt i åpningen, men jeg slapp likevel unna med en liten rift. Plutselig var hele Julian ute og jordmor sa jeg kunne løfte han opp fra vannet selv. Klokken var 06:44 og Julian var født!!! Jeg løftet han opp fra vannet med skjelvende hender og jeg var overlykkelig over at han var ute!!! Da kjente jeg at noe røk.. Navlestrengen! Øyeblikkelig ble badekaret fyllt med blod, men jordmor reagerte raskt og fikk "låst" av den delen som gikk til Julian. Hun sa at blodmengden så verre ut enn den var pga at jeg lå i vann, og beroliget meg med at det hadde gått fint.
Richard satt jo rett bak meg så vi fikk begge sett ordentlig på Julian mens jeg holdt han i armene mine, det var et helt utrolig øyeblikk som jeg aldri vil glemme!Heelt fantastisk!!! Jeg tror vi gråt litt alle tre og Julian var helt nydelig fra første sekund <3 

Etter litt kos tok de Julian med seg ut av badet for veiing og måling, før Richard fikk ha han på brystet sitt mens jeg "fødte" morkaka i badekaret og dusjet meg mens jeg likevel var i badekaret. Etterpå gikk jeg ut av badekaret og ut av badet, og følte meg i veldig god form allerede! Jeg kunne fortsatt ikke tro at fødselen var over og at Julian endelig var kommet ut til oss! 
Hans vitale mål var 51 cm, 3910 gram og 36 cm hodeomkrets. Helt perfekt!

I ettertid ble det tatt blodprøve (av Marianne overraskende nok!!!) og blodprosenten hans var helt fin så vi fikk reise til barselhotellet kl 11 samme dag. Navlestrengen var visst veldig kort. 46 cm uten at jeg vet helt hva som er vanlig. Vel, sånn bortsett fra episoden med navlestrengen er jeg superstolt og lykkelig over en flott fødselsopplevelse!!

Her er noen bilder fra fødselen!


Legg merke til klokka på veggen! Ca. 50 minutter etter dette bildet ble tatt, kl 06:44, var Julian født!

Og her er verdens nydeligste Julian født og har allerede funnet veien til matfatet <3
Stolt pappa!
 

Min fødselshistorie fra Akershus Universitetssykehus

Marie, født 10.05.12, kl 13.24, 3670g og 49cm lang.

Torsdag morgen ca 03.00 var jeg oppe og holdt på å klø meg i hjel ettersom jeg på slutten av svangerskapet fikk svangerskapskløe. Da jeg gikk å la meg igjen følte jeg at noe rant ut av meg. Gikk på badet og syntes det bare så ut som litt tykk utflod. Gikk og la meg igjen, litt usikker på hva det kunne være. Følte at det bare kom mer og mer. Ringte til føden og forklarte, og de ville jeg skulle se det an utover. Gikk og la meg igjen, og begynte etter hvert å få små mensmurringer. Det var vel da jeg forsto at det faktisk var noe på gang. Vekket Johnny og forklarte at jeg trodde noe var på gang, men sa at han kunne legge seg igjen, og at jeg skulle si ifra om det tok seg opp. Vekket Johnny igjen i 6 tiden, og da var det 5-6 minutter mellom riene. Vi ringte deretter til fødeavdelingen 06.33, og fikk beskjed om å være hjemme så lenge som mulig. Tiden gikk, jeg orket overhodet ikke ligge i sengen, så jeg bearbeidet riene stående. Er glad for det i etterkant, da jeg tror dette bidro til at tyngdekraften gjorde sitt. 07.46 ringte vi til føden igjen, og da hadde jeg ganske så vondt. Riene kom hvert 3 minutt, og varte i over 1 minutt. Vi fikk da beskjed om å komme inn. Mens jeg bearbeidet hver rie pakket Johnny fødebagen, og vi var klare til å dra på sykehuset. Ca 08.30 var vi klare til å dra. Jeg så å si løp ned trappen, da jeg overhodet ikke var interessert i å møte noen på veien ned. Tenk at vi snart skulle få møte vår datter eller sønn.

 Da vi kom inn til fødeavdelingen ca 09.00 ble det gjort undersøkelser av meg, og det viste seg at jeg allerede hadde 8 cm åpning. Ble så flyttet til fødestue TUN B, og ble sjekket flere ganger mellom hver rie. Jeg var ikke interessert i epidural, (ikke at jeg kunne fått det uansett), men fikk forespørsel om lystgass. Neida, det går fint det, fikk jordmor beskjed om. Er du sikker spurte hun. Jada, det går fint. Jordmor og en jordmor student, og så klart Johnny, hjalp meg godt gjennom riene, og skrøt mye av meg. Noe jeg sikkert ikke tenkte så mye på der og da, men som kanskje bidro til at jeg tilslutt kom i mål. Klokken 1300 begynte pressriene. Det var ganske heftig, men jeg kan ikke si at jeg savnet noe smertestillende. For meg ble pusten det aller viktigste, selv om jeg flere ganger spurte om det var lenge igjen, og at jeg ikke orket mer. Etter 24 minutter med pressrier kom vår vakre prinsesse til verden, og det var ganske overveldende. Johnny kuttet navlestrengen, og det var godt trykk i den, så han fikk en liten sprut på hånden. Ord kan ikke beskrive hvor lykkelig jeg følte meg da hun ble lagt på magen min, og ekstra spesielt var det ettersom vi ikke visste om det var jente eller gutt. Feller en liten tåre hver gang jeg tenker på det. Morkaka var rimelig grei å få ut, og det ble sydd noen sting nedentil. Dette kjente jeg ingenting til. Etter et par timer ble vi flyttet til barselhotellet, hvor vi var fra torsdag til lørdag. Litt ammeproblemer i begynnelsen da jeg ikke hadde melk, men dette tok seg heldigvis opp en dag eller to etter vi kom hjem.

I etterkant må jeg si at jeg er ganske stolt av meg selv. Selv om fødselen ”bare” varte i ca 11 timer, var det et maraton med smerter jeg aldri før har opplevd. Alt i alt en fin fødselsopplevelse.

 
Min fødsel :)

Lille Mille ble født 16. mai, klokken 09.09, 3 dager før termin. Vekten var 3730g og lengden 52cm, hodeomkrets 35cm. helt perfekt <3

Jeg våknet i halv 2 tiden natt til 16.mai, med sterke mens murringer, som kom med gjevne mellomrom på ca 10 min. dette varte i 1 time før det begynte å bli enda tettere. Jeg gikk opp på do og der gikk slimproppen, da skjønte jeg at det faktisk var i gang, begynte å gjøre mere og mere vondt. klokken ble halv 5 og jeg hadde rier hver 3-6 min som varte i over 1 minutt. ringte til sykehuset og fikk lov til å komme å sjekke om det var i gang. vi var på sykehuset i halv 6 tiden, hadde da 3cm åpning!

Klokken ble kvart på 7 og jeg fikk henne til å sjekke på nytt, for da var det begynt å gjøre veldig vondt, og da hadde jeg gode 5 cm. så da kom jeg inn på fødestuen med en gang. Hadde lystgass og fentanyl.  hadde ikke mye pause mellom hver rie,helt frem til  09.09,da kom hun :) rask fødsel og den beste gaven <3 så forelsket i vår lille prinsesse <3
 
Min fødsel 12 mai 2012 <3

12 mai 2012 klokken 12.19 kom verdens skjønneste prins, Oliver til verden <3 Han veide 3520 g, var 54 cm lang og 35 cm i hodeomkrets <3

Jeg ble da satt igang pga mye plager i slutten av svangerskapet ( sov ikke på 1 uke pga smerter). Fikk satt inn et sånn ballongkateter onsdag kveld, som skal hjelpe modning, hadde masse maserier mens den satt inne. Fredag fikk jeg 1 tablett av totalt 8 tabletter ( riefremkallende) Men, så heldig som jeg var holdt det med den ene tabletten til meg da jeg hadde rier gjennom hele fredagen, og natt til lørdagen. klokken 07.00 lørdag morgen hadde jeg 5 cm åpning og jeg fikk epidural.. ( det var godt der og da for da slapp smertene) klokken 11.49 begynte jeg og presse, og 25 minutter etter var Oliver ute! <3 HELT FANTASTISK <3 

( er ikke så flink å skrive sånn, så det ble som det ble, hehe :D )
 
Søndag kveld gikk slimproppen. Våknet opp i 4 tiden mandag morgen og kjente tak i ryggen. Skjønte etterhvert at dette var nok begynnelsen på noe. Stod opp å slo på PC'en for litt underholdning og rierteller... Da varte de i ca ett minutt med 2-4 minutters mellomrom. De var ikke veldig vonde, men nok til at jeg ikke fikk sove. Etterhvert ringte jeg føden for å høre når man skulle komme inn, men fikk beskjed til å ha mer regelmessige rier.

Vi spiste frokost og prøvde å få tiden til å gå. Da riene ble mer regelmessige i halv 10 tiden ringte jeg igjen, men fikk da beskjed om  å ringe igjen om en time eller når riene var så vonde at jeg ikke kunne snakket. Tok da et bad, men det var ikke behagelig. etter ca en time etter forrige telefonsamtale måtte jeg sinnsykt på do og hørte et klikk før jeg satte meg, og da strømmet det vann ut. Vannet var misfarget og nå begynte riene og gjøre vondt. Ba mannen ringe føden for å si at vannet var gått og mistanke om misfarging. På det tidspunktet klarte jeg ikke å ringe selv, så vi fikk komme inn.

Da vi kom til sykehuset hadde jeg 4 cm åpning, de tok en ctg og jeg ble kjørt rett til føden. Hadde sinnsyke rier, men en fantastisk jordmor som hjalp meg gjennom de før jeg fikk epidural som var som en rus. Veldig glad for at jeg fikk den. Kunne slappe litt av. Riene var gode og det ble stadig mer åpning.

Pga. misfarging ble jeg ekstra fulgt opp så de festet en ctg greie direkte på hodet til babyen.

Jeg tålte tydeligvis ikke epidural så kastet opp flere ganger og tømte meg helt, fikk tilslutt saltvannsdrypp. Heller spying enn de tidligere riene;)

halv 6 begynte epiduralen å gå ut og jegbegynte å kjenne pushriene, men pga epiduralen var de ikke veldig sterke og jeg holdt på i 50 minutter. Jordmor klippet meg for å se om det skulle hjelpe, men til slutt kom en barnelege og tok han ut med tang, På det tidspunktet var jeg klar for det meste, da ville jeg bare ha han ut.

Ut kom han, og grein gjorde han! De la han på brystet og der lå vi noen timer, før en barnepleier kom og skulle teste ut ammingen...

Etter de hadde veid og målt han, skulle jeg prøve å tisse og dusje før vi kunne komme på hotellet. Men pga blodtap og oppkast besvimte jeg i dusjen og måtte tilbringe natten på barsel. Tror dette var værre for mannen som da satt med babyen på armen og ikke kunne gjøre noen ting. etter en natt, mat og drikke følte jeg meg bedre og vi fikk komme på hotellet.

 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp