– Hvorfor snakker ingen om at det er tøft å prøve lenge?

Var åpen om det til mamma og nære venner. Trengte å ha noen andre enn mannen å snakke om det.
Jeg støtter deg i det. Er ikke alltid like lett for mannen å møte oss på alle disse følelsene vi sitter med i all prøvingen.

Jeg syns folk skal velge helt selv hva som er riktig for de når det kommer til valget om å være åpen eller ikke.
Hver enkelt kjenner seg selv best og er i den aller beste posisjonen til å bestemme helt selv hvor mye man skal fortelle. :Heartpink
 
Jeg har alltid sagt at jeg aldri skulle ha barn. For 5-6 år siden, etter giftemålet, haglet forventningene, spørsmålene og maset. Jeg tok et oppgjør!

Desto mer folk maser jo mindre blir sjansen for at jeg endrer mening.
Samtidig sa jeg i fra om at det er for meg veldig privat, og det av flere grunner. Her er noen:
- mitt sexliv er privat
- ingen skal tvinge meg inn i samfunnets normer og forventninger om et «vanlig» og tradisjonelt familieliv hvis jeg ikke vil det
- min kropp, mitt valg
- hvis det noen gang skal komme et barn til verden så skal barnet komme for barnets skyld - ikke noen andres

Fikk beskjed om at jeg var for hard, men vet du? Ingen har spurt meg igjen, noen gang.
Kunne ikke sagt det bedre selv!!
 
Er jo veldig privat, sårbart.
Ikke alle som føler seg kallet til å melde ifra til «hele verden» at man..

Selv hadde jeg ikke noe behov for å hyle ut etter en spontan abort langt ut med tvillinger. Ville roe ned å ha fokus på bare meg og han.
 
Er jo veldig privat, sårbart.
Ikke alle som føler seg kallet til å melde ifra til «hele verden» at man..

Selv hadde jeg ikke noe behov for å hyle ut etter en spontan abort langt ut med tvillinger. Ville roe ned å ha fokus på bare meg og han.
Der er du inne på noe som er en av de viktigste grunnene til at jeg ikke forteller til noen. Trist å høre om det du har vært igjennom.

Først og fremst er det vanskelig mentalt sett å bli definert som en barnløs «langtidsprøver» i midten av 30-årene. Klokken tikker, sier ekspertene, og alle andre. Det medbringer en slags sorg i seg selv. Så skal man oppleve å miste, slik som du har gjort. Det innebærer i alle tilfeller sorg og fortvilelse. Skal man da i tillegg håndtere lykkeønsker, gode venner og ukjente som spør, bli påminnet og måtte snakke om sorgen i alle slags uventede situasjoner..

Å roe ned med fokus på å bygge forholdet sterkere virker veldig fornuftig og klokt. :Heartred
 
Der er du inne på noe som er en av de viktigste grunnene til at jeg ikke forteller til noen. Trist å høre om det du har vært igjennom.

Først og fremst er det vanskelig mentalt sett å bli definert som en barnløs «langtidsprøver» i midten av 30-årene. Klokken tikker, sier ekspertene, og alle andre. Det medbringer en slags sorg i seg selv. Så skal man oppleve å miste, slik som du har gjort. Det innebærer i alle tilfeller sorg og fortvilelse. Skal man da i tillegg håndtere lykkeønsker, gode venner og ukjente som spør, bli påminnet og måtte snakke om sorgen i alle slags uventede situasjoner..

Å roe ned med fokus på å bygge forholdet sterkere virker veldig fornuftig og klokt. :Heartred

Nå er vi i uke 37 å snart foreldre håper vi. Fortsatt veldig spente. Det er veldig lurt å roe ned å gjøre forhold sterkere. Jeg håper virkelig på deres vegne. <3
Nå har jeg familie som ble gravide i 40-45års aspektet. Var nok ikke bare, bare der heller. De brukte noen år. Men så var de heldige! Ugg, disse ekspertene som mener og mener bør klappe igjen. Ikke alltid de er så himla smarte bestandig. o_O
 
Jeg var veldig åpen da vi skulle gifte oss, om at vi prøvde. Men etterhvert som det varte og gikk og ingenting skjedde så sluttet vi å snakke om det. Kanskje spesielt siden årsaken var en av oss (meg). Kjentfolk slutta også å spørre. Tror faktisk mange glemte at vi prøvde. Fikk flere spørsmål om vår engel var planlagt da han kom. Og måtte informere endel folk om Lille stille, da han fikk grav med vårt etternavn som er veldig sjeldent etternavn, slik at folk i bygda viste hvem han tilhørte. Nå når jeg fant ut at jeg var gravid igjen, har jeg faktisk vært ærlig når folk har spurt. Sier at vi ikke kan få barn egentlig, og at han er et mirakel.
 
Må bare slenge meg på her selv om innlegget er fra august. Føler meg så igjen i det dere skriver om folk som kommer med råd om at jeg må stresse ned, ta et glass vin og ha sex for kosens skyld så skjer det. Det de bokstavlig talt sier er at det er din feil at du ikke er gravid, fordi du er så stressa. Argh, blir så oppgitt.
Jeg har egentlig blitt mer stressa av rådene om at jeg ikke må stresse - for det er jo det jeg går og tenker på nå; ikke stress, ikke stress:laughing002
Må vel bare tenke at det er sagt i beste mening og at det er veldig vanskelig for folk rundt å vite hva man skal si når man ikke har vært der selv.
 
Må bare slenge meg på her selv om innlegget er fra august. Føler meg så igjen i det dere skriver om folk som kommer med råd om at jeg må stresse ned, ta et glass vin og ha sex for kosens skyld så skjer det. Det de bokstavlig talt sier er at det er din feil at du ikke er gravid, fordi du er så stressa. Argh, blir så oppgitt.
Jeg har egentlig blitt mer stressa av rådene om at jeg ikke må stresse - for det er jo det jeg går og tenker på nå; ikke stress, ikke stress:laughing002
Må vel bare tenke at det er sagt i beste mening og at det er veldig vanskelig for folk rundt å vite hva man skal si når man ikke har vært der selv.
"Ikkje stress, så skjer det." Er i så fall eit under at så mange får barn i krigsherja land... For ikkje å snakke om gravid pga. voldtekt.. "god" sex, liksom..
 
Vi har aldri stressa så mye som den måneden det endelig klaffa iallfall. Siste måneden før vi skulle gå for privat ivf.

Snakka med et par venninner om det,og var ganske åpen til en del veninner . Møtte dessverre mye dårlig respons, mange skjønner ikke hvor sårt og vondt det er. Ei venninne sammenligna det med at ho blei så fort gravid og det var og slitsomt(!!) liksom.

Har forsøkt å være åpen nå i etterkant og, tenker at det kan være fint hvis noen andre strever litt ,så vet de forhåpentligvis at de kan finne forståelse hos meg.
 
Stressa også ganske mye når snipp ble laget. Prøvde å ikke tenke så mye på det, men må si det var ikke så lett. Gikk hele tiden å lurte på om noe kunne skje igjen. Hadde også 5 valper i hus da han ble til. Så var ikke lite stress her hjemme den tiden. Men mulig hormonene mine var i fult vigør etter forrige svangerskap... For da stressa jeg ingenting, da hadde tanken om barn slått seg til ro med at det ikke gikk.
 
Vi har holdt det for oss selv. Vi er begge over 40 og det siste vi trenger er et hevet øyebryn med påfølgende spørsmål, er ikke dere for gamle? Men ja, blir jo litt tungt på 3 året.. Vi mistet en for 9 år siden, det slapp liksom aldri taket. Sa heller ikke noe om det. Så vi håper at vi lykkes før det blir for sent.
 
Back
Topp