– Hvorfor snakker ingen om at det er tøft å prøve lenge?

M

Moderator Marte

Guest
"Det er fem år siden Anna Linnea og Thomas bestemte seg for å bli foreldre. Og to år siden Madeleine ble født. I halvannet år har de prøvd på nummer to. Prøvingen har hatt hovedfokus i livene deres, og Anna Linnea legger ikke skjul på at det er tøft. Hun ønsker mer fokus på den mentale biten av langtidsprøving."

Les den sterke historia her

Snakkar dokker med dei rundt dokker om prøvinga? Eller er det hemmeleg at dokker prøver, og sliter med å bli gravide?
 
Er ikke så veldig åpne med det nei, hemmelig prøving for nesten hele familien også:) har en venninne som har prøvd like lenge som jeg snakker sammen med (nå har hun blitt gravid) ellers vet søsteren min at vi prøver:)
 
Vi snakker veldig høyt om det :hilarious:
Fordi vi har mistet i andre trimester to ganger og har en litt spesiell grunn til at vi ikke lykkes har vi valgt å dele alt på en egen side på facebook.
Så får folk se hvordan det er å vente lenge, miste og gjennomgå en relativt ukjent behandling :)
 
Vi har eitt barn som er 4. Vi ønsker fleire, i alle fall eitt til. Om folk spør om vi ikkje skal ha fleire svarar eg at det er sånt som ikkje går an å planlegge. Eller eg seier at ting ikkje alltid skjer som du vil. Dei pleier ikkje spørra meir då. Då berre seier dei seg enige, og ferdig med det.
 
Folk vet ikke hva de skal si når de hører det.

Jeg har fortalt det til de aller nærmeste, og de aller fleste har reagert med forståelse og aksept for at jeg ikke ønsker noe mas. Men det ernoen som skal gi tips og råd om å slappe av og ikke stresse. Stresser ikke jeg, jeg koser meg med ferier og fritid, vin, spekemat og lakris mens jeg kan, men det er kjipt at ikke jeg blir gravid når jeg vil. Ønsker ikke å bli fortalt at jeg skal slappe av. Jeg gjør jo knapt annet. Dessuten deler jeg en sårbar side av meg. Noe som har vært sårt for meg i 1 år, og kjent for de i 5 min. De har ingen rett til å fortelle hva jeg skal føle :p
 
Last edited:
Jeg har vært åpen med søsteren min, moren min og noen gode venninner. Det er veldig sårt og jeg vil derfor ikke at alle rundt meg skal vite det, for da føler jeg at for hver måned det ikke skjer noe så tenker de at jeg har mislykkes. Moren min slet selv i mange år og hadde pcos sånn som meg, derfor føltes det riktig å dele det med henne. Hun hadde gitt opp og hadde begynt å se på adopsjon når søsteren min, jeg og broren min alle kom i løpet av en tidsperiode på 4 år. Satser på at det fortsatt er håp for meg og.
 
Vi hsr ikke sagt noe til noen annet enn ett vennepar som gjennomgår det samme på samme tid. Sjefen til mannen min vet det pga kommende fravær.
 
De fleste rundt oss vet det vel egentlig uten at vi snakker så mye om det. Mistet i MA i november i fjor og har ikke blitt gravid siden. Men alle er veldig nøye på det med at vi må slappe av. Dritlei av at folk skal fortelle meg dette.
 
Vi har også prøvd lenge og hatt MA 4 ganger. Jeg har totalt isolert meg fra venner og familie og føler vel egentlig at jeg ikke har venner lenger som egentlig er min egen feil. Alle vennene mine har barn så etter 3 og 4 gangen vi mistet ble det bare vanskelig å ha noe med de å gjøre. Jeg slettet også alt av sosiale medier. Alle vet godt at jeg har mistet så mange ganger, men er vel vanskelig for de å vite hva de skal si så jeg prøver helst ikke å ta det opp selv for å ikke sette andre i en vanskelig situasjon. Forholdet vårt har ikke akkuratt blomstret pga dette. Føler at samboeren min burde finne en annen slik at han hadde sluppet disse problemene. Føler også at familien hans ønsker meg vekk sånn at livet hans blir lettere.
Er så deilig å se andre i samme situasjon fordi jeg har nemmelig aldri møtt noen som har problemer og føler meg da ganske ensom. Er gravid uke 16 nå, men klarer ikke å tenke at det skal gå bra.
 
Superhemmelig!

Det er kun tre personer som vet: jeg, min mann og en venninne som bor på andre siden av landet.

Spis nøtter, sier de. Slapp av og ikke tenk på det så skjer det, sier de.

Hysj, sier jeg!
 
Vi har forsøkt i 1,5 år, og i starten var det veldig hemmelig for alle. Etter et halvt år fortalte jeg det til et par nære venninner, min mor og søsteren min. Men ingen kan forstå hvordan det egentlig føles. Det er et svært sårt og vanskelig tema. Alle andre hinter og lurer på når jeg skal bli gravid, de skulle bare visst. At ikkje folk forstår at de ikke skal spørre om slike ting? Jeg er også veldig lei av alle tipsene om at jeg skal slappe av..!
 
Var åpen om det til mamma og nære venner. Trengte å ha noen andre enn mannen å snakke om det.
 
Jeg har alltid sagt at jeg aldri skulle ha barn. For 5-6 år siden, etter giftemålet, haglet forventningene, spørsmålene og maset. Jeg tok et oppgjør!

Desto mer folk maser jo mindre blir sjansen for at jeg endrer mening.
Samtidig sa jeg i fra om at det er for meg veldig privat, og det av flere grunner. Her er noen:
- mitt sexliv er privat
- ingen skal tvinge meg inn i samfunnets normer og forventninger om et «vanlig» og tradisjonelt familieliv hvis jeg ikke vil det
- min kropp, mitt valg
- hvis det noen gang skal komme et barn til verden så skal barnet komme for barnets skyld - ikke noen andres

Fikk beskjed om at jeg var for hard, men vet du? Ingen har spurt meg igjen, noen gang.
 
Back
Topp