Ønsket om barn

[Synne89]

Vi mistet vår første barn i juli 2016, i uke 16 MA. Dette barnet var svært etterlengtet og ønsket. Endelig etter 3.5år med prøving ble vi gravide. Men gleden varte ikke så lenge desverre. Vi ble fort gravide igjen, men de varte bare en uke før SA. Og er enda ikke blitt gravide igjen. Jeg kjenner litt redsel for at det skjer igjen. Ønsket om barn er høyt, men redselen for at det skal gå galt igjen er også så stort. Vil ikke gå igjennom en slik sorg en gang til.

Flere som føler det slik?

 

[Moderator Amalie]

Leit dere har mistet og at veien har vært tung og vanskelig. Håper utfordringene er bak dere nå, og at dere en dag snart vil få en ny spire som sitter helt til mål. Sender en god klem.

 

[Lilth]

Vi mistet vår første barn i juli 2016, i uke 16 MA. Dette barnet var svært etterlengtet og ønsket. Endelig etter 3.5år med prøving ble vi gravide. Men gleden varte ikke så lenge desverre. Vi ble fort gravide igjen, men de varte bare en uke før SA. Og er enda ikke blitt gravide igjen. Jeg kjenner litt redsel for at det skjer igjen. Ønsket om barn er høyt, men redselen for at det skal gå galt igjen er også så stort. Vil ikke gå igjennom en slik sorg en gang til.

Flere som føler det slik?

Vi valgte å sette i gang fødselen i uke 19, på grunn av komplikasjoner som ikke var forenelig med liv. Zelda ble født 20januar i år, og jeg også sliter med det å skulle prøve på nytt.
Vi var ikke prøvere så lenge som dere, men vi ønsket oss et barn lenge før jeg sluttet på p-piller. Det tok oss litt over et år fra prevensjonslutt til spiren satt.

Jeg er redd for enda et år eller lenger før jeg blir gravid igjen. Jeg er livredd for å måtte gå igjennom dette igjen. Vi har bestemt oss for å ikke prøve før vi har fått svar på obduksjonen, men jeg går hele tiden rundt med to klumper i magen; en for at jeg vil prøve og er livredd for enda et barn som ikke er levedyktig, og en for at jeg er for redd til å prøve, men virkelig ønsker oss et barn.

Jeg har sagt til mannen at jeg ikke vet hvor mange ganger jeg orker dette (hvis det skjer igjen), og vi har da bestemt oss for å melde oss som forsterhjem hvis spirene våre ikke overlever.

 

[Lunina]

Vi har prøvd i 6 år...flere sa og ma,samt en senabort i uke 23..har vært noen tøffe år, livredd hver gang jeg ble gravid..mistet motet mer og mer for hver abort jeg måtte igjennom..hadde virkelig trua når vi kom oss over den magiske 12 ukers grensen for 4 år siden..men var fortsatt redd og trodde ikke helt på at det ville gå vår vei den gangen heller..fikk vite på ul i uke 22 da jeg syntes magen ble mindre og jeg skulle ha oppfølgingsul siden babyen lå vanskelig til på oul at den manglet nyrer som ikke er forenlig med liv..så måtte igjennom en senabort..så ble jeg gravid 2 ganger igjen etter det som endte i sa..tilslutt ble det ivf..etter 1.5 med mye tull der ang medisinering ble vi endelig gravide i sept i fjor..må si det har vært et tungt svangerskap psykisk dette også, men jeg har fått så mange ul jeg vil å legene sier alt er normalt..men er så vandt med at det alltid er noe negativt ,at jeg på en måte bare har gått å ventet på at noe skal være galt..tror liksom ikke på det før jeg har henne i armene mine.
Så jeg tror vi som har vært igjennom masse vonde negative opplevelser når det kommer til svangerskap, og det å få sitt største ønske oppfylt,har vanskelig for å tro på at det virkelig kan gå vår vei..
Men du skal se at det blir din tur også,er bare det at enkelte må igjennom mer enn andre for å få ønsket sitt oppfylt dessverre❤

Ønsker deg lykke til og ikke mist trua og håpet❤

 

[Amarihøne]

Vi mistet vår første barn i juli 2016, i uke 16 MA. Dette barnet var svært etterlengtet og ønsket. Endelig etter 3.5år med prøving ble vi gravide. Men gleden varte ikke så lenge desverre. Vi ble fort gravide igjen, men de varte bare en uke før SA. Og er enda ikke blitt gravide igjen. Jeg kjenner litt redsel for at det skjer igjen. Ønsket om barn er høyt, men redselen for at det skal gå galt igjen er også så stort. Vil ikke gå igjennom en slik sorg en gang til.

Flere som føler det slik?

Hei. Historien vår er ganske lik.
Jeg ble gravid i fjor etter lang tids prøving og ved hjelp av ivf. Opplevde også å miste nylig i uke 16 etter et svangerskap preget av mye redsel og bekymring . Nå sitter jeg med de samme tankene og bekymringene som deg. Redselen er stor, men ønsket om en ny spire er større (tror jeg). Følelsene mine svinger fra dager hvor jeg er sikker på å prøve igjen til å føle at bekymringene over et eventuelt nytt svangerskap tar overhånd.

For å gi noen råd har jeg ihvertfall tenkt for min del at ved et eventuelt nytt svangerskap skal jeg ha hyppige kontroller, ukentlig om nødvendig og ta kontakt med jordmor tidlig for ihvertfall å ha noen å snakke med. Jeg kommer til å være åpen med legen helt fra starten og oppsøke hjelp tidlig om nødvendig. Fryktelig slitsomt å gå igjennom svangerskap med bare bekymring og sikkertt ikke det beste utgangspunktet for en fødsel og barseltid heller. Ikke sikkert at dette hjelper, men jeg håper jo det. Uansett vil nok de første 16 ukene bli ufattelig tøffe. Har også en tidligere ma bak meg.

Har du vært igjennom ivf? Hvordan opplevde du tiden etter dere mistet?

Sender deg mange klemmer

 

[Synne89]

Hei. Historien vår er ganske lik.
Jeg ble gravid i fjor etter lang tids prøving og ved hjelp av ivf. Opplevde også å miste nylig i uke 16 etter et svangerskap preget av mye redsel og bekymring . Nå sitter jeg med de samme tankene og bekymringene som deg. Redselen er stor, men ønsket om en ny spire er større (tror jeg). Følelsene mine svinger fra dager hvor jeg er sikker på å prøve igjen til å føle at bekymringene over et eventuelt nytt svangerskap tar overhånd.

For å gi noen råd har jeg ihvertfall tenkt for min del at ved et eventuelt nytt svangerskap skal jeg ha hyppige kontroller, ukentlig om nødvendig og ta kontakt med jordmor tidlig for ihvertfall å ha noen å snakke med. Jeg kommer til å være åpen med legen helt fra starten og oppsøke hjelp tidlig om nødvendig. Fryktelig slitsomt å gå igjennom svangerskap med bare bekymring og sikkertt ikke det beste utgangspunktet for en fødsel og barseltid heller. Ikke sikkert at dette hjelper, men jeg håper jo det. Uansett vil nok de første 16 ukene bli ufattelig tøffe. Har også en tidligere ma bak meg.

Har du vært igjennom ivf? Hvordan opplevde du tiden etter dere mistet?

Sender deg mange klemmer

Nei har ikke gått igjennom ivf. Vi klarte det plutselig på egenhånd.

Den første tiden etter vi mistet var grei, men så gikk jeg helt i kjelleren. Alle spørsmålene jeg hadde, usikkerheten, svaret på obduksjonen osv.. Vi fikk ikke vite noe om noe for ingen viste noe.. jeg tror jeg ringte hele sykehuset og ingen viste noen ting.. så det var sinnsykt tungt.. til vi traff en fantastisk mann i begravelsesbyrået som lot oss ha minnestund på sykehuset (etter 5mnd) og sette ned urnen på minnelund.. etter det klarte jeg igjen å slappe av..

Vi har fått vite at oppfølgingen neste gang vil være bedre og oftere ultralyder, men ikke noe mer. Og jeg føler ikke det er nok. Kan man kreve noe mer?

 

[Amarihøne]

Nei har ikke gått igjennom ivf. Vi klarte det plutselig på egenhånd.

Den første tiden etter vi mistet var grei, men så gikk jeg helt i kjelleren. Alle spørsmålene jeg hadde, usikkerheten, svaret på obduksjonen osv.. Vi fikk ikke vite noe om noe for ingen viste noe.. jeg tror jeg ringte hele sykehuset og ingen viste noen ting.. så det var sinnsykt tungt.. til vi traff en fantastisk mann i begravelsesbyrået som lot oss ha minnestund på sykehuset (etter 5mnd) og sette ned urnen på minnelund.. etter det klarte jeg igjen å slappe av..

Vi har fått vite at oppfølgingen neste gang vil være bedre og oftere ultralyder, men ikke noe mer. Og jeg føler ikke det er nok. Kan man kreve noe mer?

Fryktelig å høre om opplevelsen deres. Men godt dere møtte noen som hjalp dere. Så fint det hørtes ut at dere fikk være med å sette ned urne. Jeg føler ikke det er noe som helst oppfølging og at man må mase om svar.

Har dere fått vite noen årsak ? Det er fortsatt såpass ferskt at vi ikke har fått noen svar enda. Vet heller ikke om vi kommer til å få det.

Jeg vet ikke om man kan kreve noe. Jeg bare tenker på hva som kan være lurt for min egen del. Men vet lite om hva slags oppfølging vi kan vente å få, hvis det er noe..

 

[Synne89]

Fryktelig å høre om opplevelsen deres. Men godt dere møtte noen som hjalp dere. Så fint det hørtes ut at dere fikk være med å sette ned urne. Jeg føler ikke det er noe som helst oppfølging og at man må mase om svar.

Har dere fått vite noen årsak ? Det er fortsatt såpass ferskt at vi ikke har fått noen svar enda. Vet heller ikke om vi kommer til å få det.

Jeg vet ikke om man kan kreve noe. Jeg bare tenker på hva som kan være lurt for min egen del. Men vet lite om hva slags oppfølging vi kan vente å få, hvis det er noe..

Ja, fikk vite at babyen sluttet å vokse i uke 11 når magen til babyen skal lukke seg og tarmene skal gå inn i magen. Dette skjedde ikke og da vrir beina og ryggraden seg som gjør at det ikke er levedyktig. Dette skjer uten at de vet hvorfor. Og at det vil ikke skje igjen.

 

[XuperB]

Jeg kjenner også på den redselen, men også her er ønsket om barn høyere. For min del syns jeg det er betryggende å vite at vi får utrolig tett oppfølging neste gang, både med samtaler og ultralyder. Og også at sjansen er liten for at noe lignende skjer igjen (selv om vi ikke vet årsaken her enda, og kanskje ikke finner ut av det, skal ikke ha ettersamtale for å få resultat av obduksjonsrapporten før i mai). Jeg håper jeg klarer å beholde roen i et nytt svangerskap, og klare å håpe på det beste og ikke bekymre meg over alt.

Jeg vet ikke hva en kan kreve av oppfølging, men her ble det sagt noe om omtrent så mye vi ønsker. I alle fall i form av samtaler med jordmor, og at jeg heller ikke trengte å gå igjennom fastlege men kunne ta direkte kontakt med sykehuset neste gang jeg er gravid. Mulig det er annerledes når jeg hadde bikket 22 uker? Virker som det er ulik praksis fra sted til sted + at det forskjellsbehandles mellom før og etter uke 22. Jeg får også samtaletimer ved psykisk helse i kommunen her om jeg ønsker (både nå i sorgperioden og i et ev. nytt svangerskap, men da kommer jeg muligens til å bare gå til jordmor for samtaler - hun i kommunen her har videreutdanning innen psykisk helse).

Tror kanskje man må be om mye av oppfølgingen selv siden det nok er ulike behov hos ulike personer, men jeg vet ikke. Jeg bare vet at de skal værsågod få lov til å følge meg opp veldig tett. Spesielt fra uke 20 og utover.

 

[Eskimonika]

Leit å høre om alt dere har vært gjennom.

Du er nok ikke alene med de tankene, frykten og angsten.
Vil anbefale deg å ta tidlig kontakt med fødested/lege/jordmor ihvertfall for tett oppfølging og samtaler. Viktig å ivareta din psykiske helse.
Kjenner igjen mange av tankene dine.

 

[TJ]

Man kan ikke kreve så og så mye oppfølging. De som blir fulgt opp med alt av ressurser tilgjengelig er de som havner under dødfødsel( fra uke 23/24 isj ) alt frem til uke 22 regnes som sen abort og noe som skjer. Kroppen ordner opp liksom selv. Det er vondt å miste, spesielt når de rundt bare sier at det er bare å prøve på nytt.
Man kan gå til privat oppfølging da, privat jm tjeneste/gynekolog etc... Dyrt et det, men man får i hvertfall den oppfølgingen man trenger.

 

[Marikken]

Man kan ikke kreve så og så mye oppfølging. De som blir fulgt opp med alt av ressurser tilgjengelig er de som havner under dødfødsel( fra uke 23/24 isj ) alt frem til uke 22 regnes som sen abort og noe som skjer. Kroppen ordner opp liksom selv. Det er vondt å miste, spesielt når de rundt bare sier at det er bare å prøve på nytt.
Man kan gå til privat oppfølging da, privat jm tjeneste/gynekolog etc... Dyrt et det, men man får i hvertfall den oppfølgingen man trenger.

Det stemmer vel ikke helt. Oppfølgingen kommer helt an på årsaken. Er det kromosomfeil, for eksempel, vil man få tilbud om fosterdiagnostikk og tidlig ultralyd etc.

 

[Eskimonika]

Kreve er en ting, behov er noe annet. Min erfaring er at JM er opptatt av mors psykiske helse og å redusere stress. Alle kontroller skal jo være utifra behovet, ingenting i veien for hyppigere kontroller enn de man må ha.

 

[mammahel]

Jeg vil bli fulgt opp med masse prøver og ultralyder fra uke 6 neste svangerskap. Jeg mistet i uke 19 tidlig vannavgang.. så stemmer nok ikke helt det du sier TJ. Kommer helt an på hva grunnen var og for at man ikke skal gå rundt å bekymre seg så får man nok mer oppfølging enn det man normalt ville hatt..

 

[Eskimonika]

Jeg vil bli fulgt opp med masse prøver og ultralyder fra uke 6 neste svangerskap. Jeg mistet i uke 19 tidlig vannavgang.. så stemmer nok ikke helt det du sier TJ. Kommer helt an på hva grunnen var og for at man ikke skal gå rundt å bekymre seg så får man nok mer oppfølging enn det man normalt ville hatt..

Det tenker jeg og.
Har blitt lovet at jeg skal bli fulgt med TUL når jeg blir gravid igjen pga MA'en.

 

[Lilth]

Man kan ikke kreve så og så mye oppfølging. De som blir fulgt opp med alt av ressurser tilgjengelig er de som havner under dødfødsel( fra uke 23/24 isj ) alt frem til uke 22 regnes som sen abort og noe som skjer. Kroppen ordner opp liksom selv. Det er vondt å miste, spesielt når de rundt bare sier at det er bare å prøve på nytt.
Man kan gå til privat oppfølging da, privat jm tjeneste/gynekolog etc... Dyrt et det, men man får i hvertfall den oppfølgingen man trenger.

Nå er jo ikke alle fødsler før uke 22 spontanaborter. Det er en senabort når fødselen settes i gang og det finnes det mange grunner til.
Vi har fortsatt ikke fått diagnosen til jenta vår, men vi vet allerede nå at vi skal på ultralyd i uke 8-9 for å se etter liv, deretter blir det enten enda en ultralyd i uke 12 eller morkakeprøver i uke 11 (kommer ann på diagnosen).
Vi vil med stor sannsynlighet kunne bekrefte eller avkrefte om den lille har det samme allerede da, men har blitt lovet videre oppfølging etter det også.
Dette er første barnet vårt og vi føler oss veldig trygge på den oppfølgingen vi vil få neste gang..

Ved sa eller ma så er det vel slik at man dessverre må enten oppleve det tre ganger før man får tett oppfølging eller ha en lege som henviser videre for oppfølging..

 

[Lunina]

Nå er jo ikke alle fødsler før uke 22 spontanaborter. Det er en senabort når fødselen settes i gang og det finnes det mange grunner til.
Vi har fortsatt ikke fått diagnosen til jenta vår, men vi vet allerede nå at vi skal på ultralyd i uke 8-9 for å se etter liv, deretter blir det enten enda en ultralyd i uke 12 eller morkakeprøver i uke 11 (kommer ann på diagnosen).
Vi vil med stor sannsynlighet kunne bekrefte eller avkrefte om den lille har det samme allerede da, men har blitt lovet videre oppfølging etter det også.
Dette er første barnet vårt og vi føler oss veldig trygge på den oppfølgingen vi vil få neste gang..

Ved sa eller ma så er det vel slik at man dessverre må enten oppleve det tre ganger før man får tett oppfølging eller ha en lege som henviser videre for oppfølging..

Jeg har fått kjempebra oppfølging i dette svangerskapet. Med så mange ul jeg ønsker,ingen sure leger for at jeg kommer ofte for å roe bekymringer heller. Er nå i uke 33 å etter påske får jeg 1 gang i uken med ul fordi jeg ønsker det. Nå har jeg ikke hatt noe problemer i dette svangerskapet, babyen er frisk,alt er bra..men angsten for at noe skal skje igjen sitter i etter senaborten. Er veldig takknemlig for all oppfølging,for det har gjort svangerskapet her mye lettere enn om jeg ikke hadde fått det.

Ønsker deg lykke til med nytt svangerskap og at du får all oppfølging du ønsker,det gjør så godt å føle man blir hørt og tatt vare på når man er i en så sårbar situasjon❤