Av en eller annen grunn har jeg følt på at man må ha fått ansiennitet inne på forumet her for å kunne lage seg en liten dagbok, men det stemmer jo ikke! Jeg syns det er litt gøy med disse dagbøkene, og selv har jeg så mange tanker og kommentarer jeg gjerne skulle ha lufta men som ikke har noe særlig passende post enda. Så da kan jeg vel like gjerne bare poste litt random inni her! Og så uavhengig av hvordan denne TTC-reisen blir, så er det koselig å poste både oppturer, nedturer, og underveis!
Jeg er halvveis i tjueårene, og har på den tiden rukket å få tre fantastiske små. Den første satt på første forsøk når jeg var 19 år gammel, og før den første var født var vi allerede bestemte på at vi skulle ha nr2 så fort vi bare klarte. Det var 1 syklus før vi ble på vei med nr 2, det. Helt ulike svangerskap, er alt jeg har å si akkurat nå
Vi visste jo at vi ønsket flere barn, men hadde ikke noe tidsperspektiv på det. Og så blei jeg gravid igjen etter 11 mnd, og dette endte i en MA. På grunn av det her så ble jo ønsket om nr3 større likevel, og da tok det et halvt år + en kjemisk og en SA. Jeg ble gravid på nytt igjen da på eggløsningen etter SA, og den babyen der satt som et skudd!
Det her ble det jo da en liten trend på, de er født i partallsår. 2020, 2022, 2024. Min mann har ønsket en til en stund, men jeg har ikke orket om jeg skal få være så ærlig. Jeg ble gravid på ny i mai, på første syklus etter fødsel, men det endte i en kjemisk. Jeg var veldig letta egentlig, fordi vi var i en veldig het fase i ekteskapet og tanken på en til oppi det hele virka rett og slett uforsvarlig.
Sommeren gikk, vi jobba mye med oss selv og med hverandre etter en vanskelig tid, og jeg ble gravid på ny i september. Det var mer ønsket da enn det var i mai, men det også endte i kjemisk. Og så ble jeg gravid på syklusen etter, kjempe happy, og det også endte i en eller annen form for abort når jeg var 5+0. Jeg veksler enda mellom å glede meg og grue meg til ikm, og jeg syns det er sårt og frustrerende at jeg lager meg så høye forhåpninger av disse positive testene, for jeg blir så utrolig skuffet når det ikke går likevel.., eller hvertfall de siste to rundene her nå.
Jeg har vært i samtale med jordmor, og hun sier at det ikke er noe poeng i å vente på syklus og at det er bare å prøve når jeg føler meg klar. På grunn av at vi nå har mistet tre ganger på rad så kunne hun sende henvisning hvis vi ønsket, men jeg sa jeg ville avvente litt fordi vi er så heldige å har tre fine barn fra før og det er antakeligvis noen andre som trenger den plassen mer enn vi gjør. Befrukninga i seg selv er jo tydeligvis ikke et problem, og siden vi har fått tre stykk så er det jo tydeligvis mulig for meg å få det til. Jeg er jo bare halvveis i tjueårene, så jeg har god tid enda!
Det var litt av vår reise, gleder meg til å poste veien videre!
Legger ved prøveoversikt her!
PP 1: SA
PP2: IKM 04/12
Jeg er halvveis i tjueårene, og har på den tiden rukket å få tre fantastiske små. Den første satt på første forsøk når jeg var 19 år gammel, og før den første var født var vi allerede bestemte på at vi skulle ha nr2 så fort vi bare klarte. Det var 1 syklus før vi ble på vei med nr 2, det. Helt ulike svangerskap, er alt jeg har å si akkurat nå
Vi visste jo at vi ønsket flere barn, men hadde ikke noe tidsperspektiv på det. Og så blei jeg gravid igjen etter 11 mnd, og dette endte i en MA. På grunn av det her så ble jo ønsket om nr3 større likevel, og da tok det et halvt år + en kjemisk og en SA. Jeg ble gravid på nytt igjen da på eggløsningen etter SA, og den babyen der satt som et skudd!
Det her ble det jo da en liten trend på, de er født i partallsår. 2020, 2022, 2024. Min mann har ønsket en til en stund, men jeg har ikke orket om jeg skal få være så ærlig. Jeg ble gravid på ny i mai, på første syklus etter fødsel, men det endte i en kjemisk. Jeg var veldig letta egentlig, fordi vi var i en veldig het fase i ekteskapet og tanken på en til oppi det hele virka rett og slett uforsvarlig.
Sommeren gikk, vi jobba mye med oss selv og med hverandre etter en vanskelig tid, og jeg ble gravid på ny i september. Det var mer ønsket da enn det var i mai, men det også endte i kjemisk. Og så ble jeg gravid på syklusen etter, kjempe happy, og det også endte i en eller annen form for abort når jeg var 5+0. Jeg veksler enda mellom å glede meg og grue meg til ikm, og jeg syns det er sårt og frustrerende at jeg lager meg så høye forhåpninger av disse positive testene, for jeg blir så utrolig skuffet når det ikke går likevel.., eller hvertfall de siste to rundene her nå.
Jeg har vært i samtale med jordmor, og hun sier at det ikke er noe poeng i å vente på syklus og at det er bare å prøve når jeg føler meg klar. På grunn av at vi nå har mistet tre ganger på rad så kunne hun sende henvisning hvis vi ønsket, men jeg sa jeg ville avvente litt fordi vi er så heldige å har tre fine barn fra før og det er antakeligvis noen andre som trenger den plassen mer enn vi gjør. Befrukninga i seg selv er jo tydeligvis ikke et problem, og siden vi har fått tre stykk så er det jo tydeligvis mulig for meg å få det til. Jeg er jo bare halvveis i tjueårene, så jeg har god tid enda!
Det var litt av vår reise, gleder meg til å poste veien videre!
Legger ved prøveoversikt her!
PP 1: SAPP2: IKM 04/12
Last edited:
