Ønsket dette i over 3 år, men føler ikke overveldet glede?

[trashpanda]

Har prøvd på nr 2 i ca 3 år og det ble til slutt et irritasjonsmoment når "alle" andre rundt oss får barn. jeg gråt og gråt og levde fra syklus til syklus. Så begynte jeg på letrozol og ble gravid på 3 "kur".
Først ble jeg jo glad, men redd..
Etter ultralyd i 6+1 ble jeg litt roligere og glad.
Nå er jeg glad, men gruer meg egentlig litt.. og jeg føler på at jeg burde vært overlykkelig og kjempe entusiastisk, men er ikke det. jeg gruer meg til våkennetter. tenker på alt som må gjøres før ungen kommer og gruer meg til sjalusien fra storesøster og den dårlige samvittigheten jeg kommer til å ha ovenfor storesøster når jeg må prioritere babyen i mange situasjoner hun tidligere har vært midtpunktet..

er det bare jeg som er sånn? dette var jo godt planlagt og huske jeg selv ble dritirritert når folk klagde over ting i svangerskapet før jeg ble gravid selv..

for all del, jeg gleder meg altså, så ikke bare negavtivt!!

 

[Vil ha nummer tre]

Vet du, jeg skjønner hvordan du har det (bortsett fra den lange prøveperioden ) bare at vi ble gravide på første prøveperiode.

Jeg er 9+5 i dag og jeg klarer liksom ikke helt å tro på graviditeten enda jeg har masse symptomer. Annen hver dag føler jeg at jeg på ordentlig kommer til dø av denne kvalmen og trøttheten. Jeg hørte hjertelyd med doppler for 3 dager siden og ble glad da, for jeg fikk bekreftelse på liv for første gang siden tidlig ultralyd i uke 7. Men likevel har jeg liksom ikke helt trua siden det gikk så lett å bli gravid. Jeg var innstilt på flere mnd prøving siden jeg har kjempe rare, lange og ustabile sykluser, så det føles liksom for godt til å være sant. Jeg tar meg selv ofte i å tenke at «om dette svangerskapet varer fram til ca termin, så må jeg få et sykt barn siden det gikk så lett».

Og så gråter jeg innimellom for 2 åringen vår (som for så vidt ble til mens jeg gikk på p-piller) fordi jeg syns synd på henne som ikke vil få like mye oppmerksomhet fra oss. Hun er jo vant til å få oppmerksomheten vår hele tiden, all kjærlighet går til henne, all lek er med henne. Og nå må hun snart dele det med noen... Og jeg på en måte samtidig glad for det at hun skal få glede av å ha søsken i framtiden, men syns likevel synd på henne.

Jeg er veldig glad og takknemlig for at jeg er gravid og at jeg ble det så fort, men er samtidig drit redd for at noe skal gå galt bare fordi det gikk så lett for seg. Tror det er litt derfor at jeg ikke liksom tør å glede meg 100% ennå. Huff. Håper dette gir seg snart for alle oss som ikke tør å glede seg ordentlig og som bekymrer seg (sikkert bare unødvendig)...

 

[trashpanda]

Vet du, jeg skjønner hvordan du har det (bortsett fra den lange prøveperioden ) bare at vi ble gravide på første prøveperiode.

Jeg er 9+5 i dag og jeg klarer liksom ikke helt å tro på graviditeten enda jeg har masse symptomer. Annen hver dag føler jeg at jeg på ordentlig kommer til dø av denne kvalmen og trøttheten. Jeg hørte hjertelyd med doppler for 3 dager siden og ble glad da, for jeg fikk bekreftelse på liv for første gang siden tidlig ultralyd i uke 7. Men likevel har jeg liksom ikke helt trua siden det gikk så lett å bli gravid. Jeg var innstilt på flere mnd prøving siden jeg har kjempe rare, lange og ustabile sykluser, så det føles liksom for godt til å være sant. Jeg tar meg selv ofte i å tenke at «om dette svangerskapet varer fram til ca termin, så må jeg få et sykt barn siden det gikk så lett».

Og så gråter jeg innimellom for 2 åringen vår (som for så vidt ble til mens jeg gikk på p-piller) fordi jeg syns synd på henne som ikke vil få like mye oppmerksomhet fra oss. Hun er jo vant til å få oppmerksomheten vår hele tiden, all kjærlighet går til henne, all lek er med henne. Og nå må hun snart dele det med noen... Og jeg på en måte samtidig glad for det at hun skal få glede av å ha søsken i framtiden, men syns likevel synd på henne.

Jeg er veldig glad og takknemlig for at jeg er gravid og at jeg ble det så fort, men er samtidig drit redd for at noe skal gå galt bare fordi det gikk så lett for seg. Tror det er litt derfor at jeg ikke liksom tør å glede meg 100% ennå. Huff. Håper dette gir seg snart for alle oss som ikke tør å glede seg ordentlig og som bekymrer seg (sikkert bare unødvendig)...

Veldig enig! jeg tror nok det går bra ! Dere har nok bare vært kjempeheldige! Vi får krysse fingra for oss !
skal dere på ultralyd i uke 12 for å ha sånn nakkefold og neserygg ul? det skal vi, fordi jeg vil se og jeg vil være obs på om barnet er sykt.. men aller mest for å se på bebbis! Har liksom vært oss 3 i snart 5 år nå(hvis man teller med svangerskapet til storesøs), så blir kult, fint og veldig merkelig å la en baby til bo med oss! og ikke mist FØDSEL.... gud det er så grusomt.

 

[LiteFrø]

Jeg føler meg heller ikke superhappy i situasjonen. Jeg får dårlig samvittighet for å føle det sånn men jeg klarer ikke å finne den store spenningen over å være gravid!

Sist hadde vi det som dere , vi prøvde og det føltes som at alle jeg kjente ble gravide og poppet ut babyer men vi ble ikke det selv. Da det endelig skjedde var det så spennende og utrolig. Denne gangen var et sjokk og jeg sitter enda litt sånn... huh javel?

Ting har roet seg her med førstemann. Vi har en rutine og kjenner livet vårt. Nå skal vi tilbake til nyfødttid hvis vi er heldige å nå så langt. Føler meg ikke forberedt og innimellom lurer jeg på hvordan dette skal gå.

Jeg er glad for at han skal få et søsken for jeg har selv så stor glede av mine at jeg ønsker det for han også. Men det er mange ting som virker vanskelige også..

Jeg håper bare at det kommer seg etter hvert og at ting blir mer virkelig som tiden går.
Lykke til til oss

 

[Mamma x 2 jenter]

Har prøvd på nr 2 i ca 3 år og det ble til slutt et irritasjonsmoment når "alle" andre rundt oss får barn. jeg gråt og gråt og levde fra syklus til syklus. Så begynte jeg på letrozol og ble gravid på 3 "kur".
Først ble jeg jo glad, men redd..
Etter ultralyd i 6+1 ble jeg litt roligere og glad.
Nå er jeg glad, men gruer meg egentlig litt.. og jeg føler på at jeg burde vært overlykkelig og kjempe entusiastisk, men er ikke det. jeg gruer meg til våkennetter. tenker på alt som må gjøres før ungen kommer og gruer meg til sjalusien fra storesøster og den dårlige samvittigheten jeg kommer til å ha ovenfor storesøster når jeg må prioritere babyen i mange situasjoner hun tidligere har vært midtpunktet..

er det bare jeg som er sånn? dette var jo godt planlagt og huske jeg selv ble dritirritert når folk klagde over ting i svangerskapet før jeg ble gravid selv..

for all del, jeg gleder meg altså, så ikke bare negavtivt!!

Sniker fra februar. Jeg hadde kjempe dårlig samvittighet overfor førstemann når jeg ble gravid med nr 2. Grein mye og hadde samtidig dårlig samvittighet overfor den lille i magen da jeg ikke følte lik kjærlighet.. Men kan trygge dere med at alt forsvant i det sekundet nr 2 ble født. Det var akkurat som at jeg fikk dobbelt så mye kjærlighet for begge to ❤❤ Jordmora trygget meg med at dette var helt normalt

 

[Vil ha nummer tre]

Veldig enig! jeg tror nok det går bra ! Dere har nok bare vært kjempeheldige! Vi får krysse fingra for oss !
skal dere på ultralyd i uke 12 for å ha sånn nakkefold og neserygg ul? det skal vi, fordi jeg vil se og jeg vil være obs på om barnet er sykt.. men aller mest for å se på bebbis! Har liksom vært oss 3 i snart 5 år nå(hvis man teller med svangerskapet til storesøs), så blir kult, fint og veldig merkelig å la en baby til bo med oss! og ikke mist FØDSEL.... gud det er så grusomt.

Nei, jeg vil ikke forholde meg til å eventuelt måtte ta noe valg dersom det er et sykt barn, så her venter vi til oul. Jeg gleder meg til fødsel, selv om min forrige var ganske forferdelig enig, blir merkelig å et barn til boende med oss!

 

[Snurri]

Har prøvd på nr 2 i ca 3 år og det ble til slutt et irritasjonsmoment når "alle" andre rundt oss får barn. jeg gråt og gråt og levde fra syklus til syklus. Så begynte jeg på letrozol og ble gravid på 3 "kur".
Først ble jeg jo glad, men redd..
Etter ultralyd i 6+1 ble jeg litt roligere og glad.
Nå er jeg glad, men gruer meg egentlig litt.. og jeg føler på at jeg burde vært overlykkelig og kjempe entusiastisk, men er ikke det. jeg gruer meg til våkennetter. tenker på alt som må gjøres før ungen kommer og gruer meg til sjalusien fra storesøster og den dårlige samvittigheten jeg kommer til å ha ovenfor storesøster når jeg må prioritere babyen i mange situasjoner hun tidligere har vært midtpunktet..

er det bare jeg som er sånn? dette var jo godt planlagt og huske jeg selv ble dritirritert når folk klagde over ting i svangerskapet før jeg ble gravid selv..

for all del, jeg gleder meg altså, så ikke bare negavtivt!!

Jeg tror at når man bruker så mye tid på å bli gravid, så har man også gått lenge og grublet og sørget og fått mye negativitet knyttet til det. Tror ikke alle årene med sorg og irritasjon bare «poof» blir borte. En del fordufter, men de negative tankene og bekymringene kan også bare bytte innhold. Istedenfor å gruble over hvorfor du ikke blir gravid, grubler du nå på alle gale ting som kan skje nettopp fordi du er gravid.
Vi prøvde i over to år selv + ivf for å bli gravide. Og nå går jeg rundt og bekymrer meg for om barnet skal bli en seriemorder og føler meg redd og bekymra samtidig som jeg er lettet over å være gravid. Skjønner du? Bekymringen bare bytter innhold men er fortsatt der, etter all denne tiden den har opparbeidet seg.
Jeg har tro på at det går over når det har gått litt mer tid. Nå er vi litt i sjokk og vantro, liksom. Og ikke helt klare for å tørre å glede oss.

 

[FruFranzen]

Jeg tror det er ganske vanlig å kjenne det sånn med nummer to, jeg har det i alle fall helt likt. Man vet jo litt mer konkret hva man går til, og har ikke det glansbildet av babyer som man kanskje hadde (i alle fall jeg) før førstemann

Jeg gruer meg som nøkken til våkenetter, lite tid til å pleie forholdet, lange dager med baby og sånne ting, og er veeeeeldig spent på hvordan eldstemann, aka verdens navle, vil reagere på å måtte dele på oppmerksomheten (selv om jeg tror det blir veldig sunt for ham!). Jeg gleder meg også, men ikke like mye som sist, og har fortsatt dager der jeg tenker "Herregud, hvorfor gjør vi det her, nå gikk jo alt så fint".

Men jeg føler meg også trygg på at det kommer til å gå seg til utover i graviditeten, etterhvert som man kjenner liv og får mer følelse av at det faktisk er en person der inne. Og når vedkomne blir født.

Og så har jeg lært fra sist gang at alt går over, og at det blir bedre og at småbarnstiden egentlig går ganske fort. Så jeg tror jeg kommer til å slappe mer av denne gangen, kanskje.

 

[LiteFrø]

Jeg tror at når man bruker så mye tid på å bli gravid, så har man også gått lenge og grublet og sørget og fått mye negativitet knyttet til det. Tror ikke alle årene med sorg og irritasjon bare «poof» blir borte. En del fordufter, men de negative tankene og bekymringene kan også bare bytte innhold. Istedenfor å gruble over hvorfor du ikke blir gravid, grubler du nå på alle gale ting som kan skje nettopp fordi du er gravid.
Vi prøvde i over to år selv + ivf for å bli gravide. Og nå går jeg rundt og bekymrer meg for om barnet skal bli en seriemorder og føler meg redd og bekymra samtidig som jeg er lettet over å være gravid. Skjønner du? Bekymringen bare bytter innhold men er fortsatt der, etter all denne tiden den har opparbeidet seg.
Jeg har tro på at det går over når det har gått litt mer tid. Nå er vi litt i sjokk og vantro, liksom. Og ikke helt klare for å tørre å glede oss.

Vet du, jeg trodde jeg var den eneste som tenkte sånn! Men det er en reell bekymring jeg har, hva hvis et av mine barn blir kriminell? Er psykopat osv. Føles irrasjonelt men samtidig er det noe jeg tenker på

Å ha barn/være gravid er nye godt som å sette = til bekymringer. Uansett hvilket sted man er i prosessen så har man mange bekymringer og etterhvert bytter de bare innhold som du sier..
Man kan vel bare gjøre så godt man kan tenker jeg og håpe at man gjør det riktige

 

[Snurri]

Vet du, jeg trodde jeg var den eneste som tenkte sånn! Men det er en reell bekymring jeg har, hva hvis et av mine barn blir kriminell? Er psykopat osv. Føles irrasjonelt men samtidig er det noe jeg tenker på

Å ha barn/være gravid er nye godt som å sette = til bekymringer. Uansett hvilket sted man er i prosessen så har man mange bekymringer og etterhvert bytter de bare innhold som du sier..
Man kan vel bare gjøre så godt man kan tenker jeg og håpe at man gjør det riktige

Haha, greit å høre at jeg ikke er alene! Tenker også sånn, hva om det blir en kriminell eller psykopat, hva kan jeg egentlig gjøre for å forhindre det osv. Høres rart ut å si det høyt.

 

[Hønemor87]

Har prøvd på nr 2 i ca 3 år og det ble til slutt et irritasjonsmoment når "alle" andre rundt oss får barn. jeg gråt og gråt og levde fra syklus til syklus. Så begynte jeg på letrozol og ble gravid på 3 "kur".
Først ble jeg jo glad, men redd..
Etter ultralyd i 6+1 ble jeg litt roligere og glad.
Nå er jeg glad, men gruer meg egentlig litt.. og jeg føler på at jeg burde vært overlykkelig og kjempe entusiastisk, men er ikke det. jeg gruer meg til våkennetter. tenker på alt som må gjøres før ungen kommer og gruer meg til sjalusien fra storesøster og den dårlige samvittigheten jeg kommer til å ha ovenfor storesøster når jeg må prioritere babyen i mange situasjoner hun tidligere har vært midtpunktet..

er det bare jeg som er sånn? dette var jo godt planlagt og huske jeg selv ble dritirritert når folk klagde over ting i svangerskapet før jeg ble gravid selv..

for all del, jeg gleder meg altså, så ikke bare negavtivt!!

Jeg husker det var litt sånn sist. Men tror det er en del av det å mental forberede seg. Husk at sammen med graviditeten er alle type følelser lov

 

[Alvea]

Akkurat sånn tenker jeg også! Jeg er såklart kjempeglad for at det endelig gikk, men mangler denne følelsen av å være overlykkelig. Gruer meg til alle plager, og den aller første tiden og ja.. Det er nok bare overveldende tenker jeg i og med det har vært ønska så lenge..

 

[Rosalia]

Kjenner meg igjen,prøvd i 3 år med 1 MA å flere kjemiske. Klarer ikke helt å tro på dette enda. Er så lei av skuffelser, dette føles uvirkelig å fjernt. Gruer mer til ul på tirsdag, er så redd for en ny MA selv om alt virker fint :/ Håper det snur etterhvert!

 

[Hønemor87]

Vet du, jeg trodde jeg var den eneste som tenkte sånn! Men det er en reell bekymring jeg har, hva hvis et av mine barn blir kriminell? Er psykopat osv. Føles irrasjonelt men samtidig er det noe jeg tenker på

Å ha barn/være gravid er nye godt som å sette = til bekymringer. Uansett hvilket sted man er i prosessen så har man mange bekymringer og etterhvert bytter de bare innhold som du sier..
Man kan vel bare gjøre så godt man kan tenker jeg og håpe at man gjør det riktige

Tankene du beskriver er litt slik jeg hadde det med første graviditet. Jeg var ikke bekymret for verken sykdom eller økonomisk usikkerhet. Men jeg var bekymret for om barnet likte meg, ble kriminell, eller slem o.l tok heldigvis veldig feil

 

[Bokelsker]

Jeg er en listeskriver og lagde en "for og i mot-liste" da vi skulle bestemme oss for om vi i det hele tatt ønsket et barn til, eller om vi var "one and done". Innimellom tar jeg fram for-listen for å minne meg på hvorfor i all verden vi gjorde dette! Sliter med hyperemesis og mange tanker om hvordan livet blir i 2020. Våkenetter, ammeproblemer, lange dager, det tærer på forholdet osv. Samtidig så tror jeg fordelene oppveier ulempene og jeg gleder meg til alt det positive: fødselen, kosingen, babysang, når ammingen går seg til osv. Og småbarnstiden varer jo ikke evig. Så jeg føler, som deg, ikke overveldende glede akkurat nå, men det tror jeg er helt normalt. Det blir en kjempeomveltning! Men dette skal nok gå bra, for oss alle!