2barnsmor2B
Andre møte med forumet
Beklager litt langt innlegg, men føler historien er litt viktig å få med for å få frem viktigheten i poenget mitt
Jeg har en datter på snart 9 mnd. Jeg gikk hele svangerskapet og gruet meg og slet med tanken på fødsel, det var psykisk et veldig slitsomt svangerskap og jeg ble mer og mer redd for hver dag det nærmet seg fødsel. Jeg var så psykisk sliten at jeg heller ikke orket tanken på å ta opp kampen om å søke om planlagt keisersnitt. På termindato måtte jeg på sykehuset for trivselskontroll pga kostholdsregulert svangerskapsdiabetes og da kunne ultralyd vise at bebisen min, som alle mente hele veien lå helt fint til festet med hodet ned og bare klargjorde seg til å hilse på verden, ikke lå så fint og så klar allikevel, hun satt nemlig godt planta med rompa ned. Jeg velger å tro at det var min datter som ønsket sin mor det aller beste ❤❤❤ nemlig keisersnitt. Så ja, da blei det pks to dager senere og i to dager var plutselig jeg den lykkeligste og mest spente kommende mor på jord, som endelig bare kunne glede seg til å hilse på lille snuppelura. Sykt mye tyngde falt fra skuldrene og i de to dagene (og selvfølgelig tiden etter) var jeg et helt annet menneske. Alt gikk bra, bebis er perfekt, jeg har ikke hatt noe problemer i ettertid og alt er fryd og gammen (selvfølgelig med de utfordringer det er med bebis i hus, men det er en annen sak).
Det som er, er at nå begynner vi og vurdere å prøve på en nr 2, men det er ikke aktuelt for meg å gå inn i et svangerskap i uvisshet om jeg kan få pks igjen. Jeg er ikke sterk nok psykisk til å gå igjennom det en gang til. Noen som har erfaringer fra lignende situasjoner, eller tips til hvordan gå frem i en slik situasjon? Ser mange sier man ikke kan søke om pks før et godt stykke ut i svangerskapet, men det er virkelig for sent for meg.
P.s. Ønsker ikke å høre fra folk om alt dette med at det lønner seg med vaginal fødsel osv osv. Jeg har vært igjennom de diskusjonene før. Jeg ønsker kun tips og råd og evt erfaringer om hvordan jeg bør gå fram i min situasjon. Håper dere kan respektere dette
Jeg har en datter på snart 9 mnd. Jeg gikk hele svangerskapet og gruet meg og slet med tanken på fødsel, det var psykisk et veldig slitsomt svangerskap og jeg ble mer og mer redd for hver dag det nærmet seg fødsel. Jeg var så psykisk sliten at jeg heller ikke orket tanken på å ta opp kampen om å søke om planlagt keisersnitt. På termindato måtte jeg på sykehuset for trivselskontroll pga kostholdsregulert svangerskapsdiabetes og da kunne ultralyd vise at bebisen min, som alle mente hele veien lå helt fint til festet med hodet ned og bare klargjorde seg til å hilse på verden, ikke lå så fint og så klar allikevel, hun satt nemlig godt planta med rompa ned. Jeg velger å tro at det var min datter som ønsket sin mor det aller beste ❤❤❤ nemlig keisersnitt. Så ja, da blei det pks to dager senere og i to dager var plutselig jeg den lykkeligste og mest spente kommende mor på jord, som endelig bare kunne glede seg til å hilse på lille snuppelura. Sykt mye tyngde falt fra skuldrene og i de to dagene (og selvfølgelig tiden etter) var jeg et helt annet menneske. Alt gikk bra, bebis er perfekt, jeg har ikke hatt noe problemer i ettertid og alt er fryd og gammen (selvfølgelig med de utfordringer det er med bebis i hus, men det er en annen sak).
Det som er, er at nå begynner vi og vurdere å prøve på en nr 2, men det er ikke aktuelt for meg å gå inn i et svangerskap i uvisshet om jeg kan få pks igjen. Jeg er ikke sterk nok psykisk til å gå igjennom det en gang til. Noen som har erfaringer fra lignende situasjoner, eller tips til hvordan gå frem i en slik situasjon? Ser mange sier man ikke kan søke om pks før et godt stykke ut i svangerskapet, men det er virkelig for sent for meg.
P.s. Ønsker ikke å høre fra folk om alt dette med at det lønner seg med vaginal fødsel osv osv. Jeg har vært igjennom de diskusjonene før. Jeg ønsker kun tips og råd og evt erfaringer om hvordan jeg bør gå fram i min situasjon. Håper dere kan respektere dette
du har jo medbestemmelsesrett