Ønsker ikke gravid-oppmerksomheten

Tinker-Bell

Forelsket i forumet
Augustmødrene 2014
Jeg bikker snart 12 uker, fremdeles er det kun meg, sambo og sønnen min som vet.
Sambo har ymtet frampå at det kanskje er på tide å fortelle familie det, siden vi har vært på UL i uke 10 og allt var fint og nå snart er over den største SA-risikoen.

Men jeg merker at jeg ikke har så veldig lyst at noen skal vite det. Hver gang noen i min omgangskrets venter barn, så er det umulig å holde en samtale med dem uten at det skal snakkes om barnet, graviditeten ect.
Jeg synes det var pyton i mitt forrige sv.skap også! Alle som plutselig er så nyskgjerrig på "Hvordan er formen?" og lignende drev meg nærmest til vanvidd!

Jeg føler meg vel rett og slett ikke vel med den ekstra oppmerksomheten, å jeg trodde sambo var i samme båt som meg mtp å ikke fortelle noen det :/ Men nå vil jo han si det, å det er jo like mye hans barn som mitt... I tillegg er det hans første, å jeg forstår at han ønsker å dele nyheten med noen.

Uff!!! Noen som har tips til kompromiss i denne situasjonen? Er også i ny jobb og vil helst ikke at kollegaer eller sjef skal få nyss om dette fra andre enn meg :confused:

Syns situasjonen er litt slitsom, skjønner jo at jobben må få vite det senest tre mnd før jeg går ut i perm, men utover det har jeg ikke behov for at verden skal vite det. Det blir nok synlig etterhvert tenker jeg, men er så heldig at jeg ikke har familie eller venner jeg omgås til vanlig.
 
Jeg er faktisk helt lik!! Blir litt uvel av alt fokus rundt svangerskapet når man forteller det. Jeg trenger ikke gratulasjoner før ungen blir født! Mannen fortalte det til sin søster idag, og jeg kjenner det er skikkelig kjipt at enda en nå vet det.
Jeg innser jo at vi må si det til resten av familien nå også, men gruer meg da til spørsmål daglig om form, kjønn, navn, og alt annet rundt dette!

Ingen av venninnene mine skjønner meg der, og syns selv det er topp med masse slik oppmerksomhet.

Godt å høre st det er fler som føler som meg :)
 
føler på det samme :(
 
Trodde jeg var alene om å føle det slik, men vi er jo en liten gjeng ;) jeg ønsker også vente lengst mulig, føler det er en privatsak å være gravid, men når folk vet det er det akkurat som om kroppen min blir en offentlig ting, som alle kan ha en mening om... Jeg hadde tenkt å vente til halvgått, iallfall etter OUL, men mannen begynner å mase om å si det, så vet ikke hvor lenge jeg klarer holde han igjen... Jeg er 12+3 idag.
 
Så godt å høre det ikke bare er meg! For all del, jeg forstår at ikke alle er sånn, noen synes det er stas med den ekstra oppmerksomheten, de gleder seg jo bare og må få lov til det :)

Er ikke at jeg ikke gleder meg, men jeg har bare ikke lyst til å bli redusert til "hun gravide". For det er bare en midlertidig tilstand og definerer ikke meg som person. Jeg har femdeles de gamle interessene mine og liker simpelten ikke å bli behandlet annerledes fordi jeg skal få barn :confused:

Sambo trodde at min tilbakeholdenhet skyltes spontanaborten i oktober og at jeg nå som vi bikker uke 12. kom til å ville åpne meg mer, men jeg har rett og slett bare ikke noe behov for å dele det!
 
Hvis man svarer høflig men kort vil det vel begrense seg litt, hvertfall? Og man kan ha noen avledende spørsmål i bakhånd og prøve å dreie samtalen over på den andre parten (eller mer effektivt: på barna til den andre parten ;))? De fleste er glad i å prate om seg selv, men jeg er litt mer som dere :)
 
Hvis man svarer høflig men kort vil det vel begrense seg litt, hvertfall? Og man kan ha noen avledende spørsmål i bakhånd og prøve å dreie samtalen over på den andre parten (eller mer effektivt: på barna til den andre parten ;))? De fleste er glad i å prate om seg selv, men jeg er litt mer som dere :)

Sant dette :) hehe, min besteveninne vet jo at vi "prøver" og spørr alltid om det :) Svarer "det går bra, hva med deg da?? Noe nytt med deg og dine?" å da er hele situasjonen avverget :rolleyes: Er sånn sett fint at menensker er så glad i å snakke om seg selv, så slipper jeg :p
 
Kjenner meg igjen og har full forståelse for at folk føler det slik. Jeg ser ikke helt hvorfor jeg skal fortelle det til folk enda... Det blir nok babysnakk når babyen kommer. Jeg kommer til å savne de dagligdagse samtaleemnene, så hvorfor skynde seg med å fortelle om graviditeten når man vet det blir veldig mye fokus på det..?
Kanskje gubbene forstår det litt bedre om vi snakker med de om det. Jeg har allerede snakket med min om det og det virker som han forstår litt hva jeg mener. :D
 
jeg ble også litt lei til tider av at folk skulle mase om magen og om hva jeg syns om kjønnet og sånn. Men jeg tror nok du misforstår når du tror folk reduserer deg til "hun gravide". Alle skjønner jo at du fortsatt er deg, men folk syns det er spennende med graviditeter vettu... for det er det jo unektelig. Og folk tør nesten ikke la være å bringe det på bane heller, for at de er redde for at du skal syns at de ikke bryr seg...
Jeg syntes det funket best å si :" takk, det går fint, det eneste er at er lei blir litt lei av å bare snakke om det hele tiden. Har du noe nytt og spennende ikke-gravid-relatert jeg kan få lufte hjernen med? "
 
Kan godt være, men det var i allefall den følelsen jeg fikk da jeg var gravid med eldstemann. Nå var jeg jo da i en heeelt annen situasjon, 16 år og ikke akkurat planlagt gravid. Det vart mye bygdesnakk og alle skulle mene sitt om alt.

Jeg trivest veldig godt slik det er nå, ingen vet, ingen misstenker noe og ingen spør og graver. Passer meg bra, så jeg skal opprettholde det så lenge jeg kan :)
 
Sniker litt, men føler det på samme måte igrunn.

Jeg er ikke så stor fan av oppmerksomhet rundt meg og min kropp. :/

Og våge den jævelen som prøver å TA på magen min!
 
Jeg er litt både og. Jeg kommer ikke til å si noe til noen før de spør selv. Nå har jeg sagt det til 6 venninner som jeg stoler på. Og en del på jobben fordi jeg har en tung jobb og vil ikke være alene i stell og forflytning lenger, så fant ut at det var greit å si fra der.
Men nei, jeg gidder ikke å si det til noen fler før de ser det selv. Dette er også nr.3 og jeg er 25 og lærling akkurat nå. Vi eier hus og biler. Men VET det kommer til å bli snakk om akkurat det med fagbrev osv. Og jeg SKAL ta fagbrevet til sommern uansett.
Her er nok det meste av grunnen til at jeg ikke vil si noe.
Har samtidig veldig lyst at det skal være jentene som forteller det til besteforeldrene. Men blæh!!
 
Jeg vil heller ikke ha den oppmerksomheten. Ikke foreløpig. Hvis jeg skal si det til noen snart, så kommer jeg til å si "Jeg er gravid og thats it" - ikke spørsmål om form, medisiner, mas og fjas. De siste fire årene har graviditetene mine vært offentlig samtaleemne i slekta, og det gidder jeg ikke lenger.
 
Helt enig! synes det i tillegg er flaut å si det :p Rart! Var slik sist og, da fortalte jeg det på jobb i uke 20. Og det var på grunn av mye eksponering for røntgenapparat (jobber på sykehus). Var flere som ikke fikk med seg at jeg var gravid i det hele tatt :) Litt deilig! Men synes det er artig å være gravid også, og gjør ingenting at folk spør, men godt å ha det for seg selv den første tiden.
 
Har det på samme måte. Jeg har sagt det til kun familie og de av vennene våre vi er mest med.

Jeg angrer på at noen visse vet det fordi de hele tiden spør "kan jeg nevne det nå eller er det fortsatt hemmelig?" , "Har dere offentliggjort det ennå?" Ikke alle som skjønner at det ikke kommer noe offentliggjøring i det hele tatt. Ikke på Facebook, ikke i sånn random samtaler. Det er jo en privat ting. De som ser at magen vokser og spør får vel vite det da, men jeg offentliggjør det ikke på noen som helst måte. Og jeg ønsker ikke at de som vet skal si det videre. Jeg vil ikke at det skal være et tema blant alle. Men ingen skjønner det da. Kjenner jeg blir oppgitt.
 
Jeg er nå 10+6 og føler ingen behov å fortelle. Kjæresten, mora mi og han hun er gift med, søstra mi og kjæresten er de eneste som vet. Jeg må da fortelle sjefen det fortest mulig da jeg har en jobb som ingen andre kan gjøre....dessverre (som attpåtil gir meg dårlig samvittighet).
Orker ikke mer babysnakk enn det mora mi og søstra og kjæresten fyller dagene med :(

Jeg er vel en av de som ikke liker å være gravid (første gang jeg går gravid til og med), men jeg gleder meg veldig til den kommer ut da :)
 
Jeg føler det også på samme måte at jeg vil vente lengst mulig med å fortelle det til alle og en hver. Ikke fordi jeg syns det er noe stress å snakke om graviditeten, men fordi jeg tror jeg er i sjokktilstand enda over at jeg faktisk er gravid. Og jo lengre vi venter med å fortelle det til "verden" jo mer tid får jeg til å fordøye dette selv. Jeg er jo glad for denne babyen det er ikke det, men jeg klarer ikke fatte at jeg faktisk er gravid og at det vokser et lite menneske inni meg. Det er foreløpig helt surralistisk og det har nok mye med at vi ikke prøvde og ble gravide med spiral. Også fikk vi beskjed om at dette går mest sannsynlig galt. Derfor har jeg liksom ikke turt å tro noe som helst. Tror og håper det blir bedre etter oul for da får man sett babyen på en annen måte og man får bekrefta at her ser det bra ut, får vite kjønn og kjenner forhåpentligvis liv.
 
Jeg har en sjef som jeg ble irritert på. 3 av 3 samtaler med henne hvor hun visste om graviditeten maste hun om å få si det til andre ansatte da jeg kun var 8 uker på vei (jeg er sykmeldt) og hun satte igang papirarbeid osv, som gjorde mistanke til noen av kollegene mine. De vet ikke hvem det er, men tror de har en mistanke om meg... Jg er ikke klar til å si det til flere ennå. Det er kun de nærmeste familie og venner som vet det... Og slik blir det ei stund..
 
Her er det ganske mange rundt meg som vet. Jeg ble sykemeldt i tre uker fra jobb og flere ble jo oppriktig bekymret for meg, da jeg svært sjelden er syk og generelt i fysisk god form. Valgte derfor å fortelle det på jobb, da jeg ble litt lei av hvite løgner. Men påpekte at jeg ikke ønsket å snakke så mye om det, da det er tidlig enda og mye kan skje. Samtlige respekterte dette. Var tilbake på jobb for første dag etter sykemeldingen i dag, og det var mye lettere enn om jeg hadde holdt det skjult. Støttende blikk og noen gode kommentarer, men ellers høflige og diskre kollegaer. :)
10+3 i dag.
 
Dette er ikke så enkelt. Jeg var ikke forberedt på at såpass mange skulle spørre hvordan det går hele tiden. Bortsett fra dette synes vi det er hyggelig å ha delt nyheten nå + at jeg synes det er praktisk at folk vet.
 
Back
Topp