Ønske om å flytte - hva med bonusbarna?

En tråd i 'Familieliv og samliv' startet av Gjest, 13 Okt 2019.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. Gjest Guest

    Dette innlegget sitter langt inne, men jeg håper på at det er noen som kan komme med noen tilskudd/tanker til problemstillingen vår, som kan hjelpe oss på veien til å ta en beslutning.

    Kort om familien: Pappaen som har to store jenter, på 12 og 14, samt to fellesbarn og mammaen (meg). Pappaen har kun hatt samvær med de store jentene annenhver helg, siden var 2 og 4 år.

    Bonusjentene er fortsatt på besøk hver andre helg. Vi har prøvd å snakke med barnas mor, om å tillate barna litt mer frie rammer omkring samværet, da spesielt den største trekkes mer av sosiale ting i sitt eget nærområde, men dette er ikke blitt positivt mottatt, og de kommer derfor fast hver andre helg. Vi bor en halvtimes kjøretur i bil, og prøver å kjøre en del frem og tilbake, så de ikke mister for mye av de sosiale hver andre helg. Men det er ikke alltid denne logistikken går like godt opp.

    Så til kjernen av innlegget. Mannen og jeg ønsker å flytte. Langt vekk, til området hvor hans familie kommer fra, da vi har mye nettverk og familie der. Blir vi her, så er det utelukkende for de store barnas skyld, for det er ikke her vårt nettverk er. Vi vil flytte så langt vekk, at det mest logiske for besøk, vil være flyturer. Hadde det ikke vært for bonusjentene hadde vil aldri kjøpt hus og bosatt oss her vi bor nå, da hadde vi flyttet for flere år siden.

    På besøkene annenhver helg, er jentene fordypet i pc, og spiller og snakker med venner på nettet. Når de tvinges av nettet, kan de leke litt med de små barna, ellers går de turer og jakter pokemon. Noen ganger sitter man igjen med følelsen av at de kommer, fordi de må, og vi ser dem mest til måltider. Det er ikke mye nærhet i samværet. Vi spør altså regelmessig om de vil være med å lage mat, gå turer, sykle, spille spill etc, men de trekkes til skjermene sine.


    Vi ønsker og drømmer om å flytte, men har ikke gjort noe med dette, grunnet bonusjentene. Nå er det strakt skolealder på vår eldste, og vi er mer usikre på om vi skal bli her, av hensyn til de store barna og samværet, eller om vi skal ta det store steget å flytte. De store barna er så store, at jeg tenker det er naturlig at de begynner å velge annenhver helg fra selv, og at besøket i høyere grad blir styrt av hva de ønsker. Om vi tar flyttet, kommer vi ikke til å se de store like mye som nå, men vi vil prioritere våre ferier, til at de blir inkludert. Jeg håper også, at samværet vil kunne få noen andre kvaliteter, og gi mulighet for å få mer kvalitet sammen - kontra at besøkene havner midt i alt annet som skal gjøres og fikses og hentes og bringes. Om vi flytter, tenker jeg det realistisk å tilby dem å komme flere ganger i året, (sommer, høst/vinter/jule- og påskeferie, en langhelg her eller der, evt. om vi tar ferie og leier en hytte i nærheten av dem.) Jeg tenker ikke de vil komme i alle ferier, tipper moren også vil se dem litt, men de skal vite de alltid er velkomne!


    Vi har prøvd å lufte dette lett med de store, men syntes det er vanskelig å få deres meninger og tanker omkring temaet ut. Hun ene har ikke noe å si til det (men det er ganske typisk henne, å ikke kunne sette seg inn i noe som evt. føles abstrakt), og hun andre sier at det høres fint ut. Men så sitter jeg igjen med tanker som: Er de redde for å si at vi ikke skal flytte? Har de tenkt deg gjennom når de sier at det høres greit ut? Blir de skuffet og redd og føler vi forlater dem? Tør de å se hva de tenker? Det har som sagt vært en veldig løs snakk, ved et enkelt besøk.


    Er det noen som har erfaringer med noe lignende? Kanskje har du selv vært i samme situasjon, kanskje har du selv erfaringer fra dette som barn?


    Jeg håper det var noen som orket å lese seg gjennom, og som kan komme med litt innspill til den indre debatten jeg har i hodet. Mannen vil gjerne flytte, jeg vil flytte, men det skal ikke være på bekostning av de to eldste barna, og om de føler seg elsket, verdsatt og ønsket!
     
  2. Zephyra Forumet er livet VIP Sommerfuglene 2017 Januarlykke 2020

    Jeg tror som du sier at de er kommet i en alder der det sosiale betyr mer. Det er jo en naturlig del av å vokse opp, og det kan hende de setter pris på å vøre hjemme alle vanlige helger, og heller kunne ta en ferie eller langhelg til dere iblant. Ungdomstiden er jo sånn, venner er viktig, og før man vet ordet av det vil de også ha kjærester som tar mye tid. Jeg tror dere gjør lurt i å flytte nå før skolestart heller enn å la være pga disse ungdommene, for det kan være for mye press på dem at dere blir boende kun for jentenes skyld. De ønsker sikkert mer og mer selvstendighet i hva de vil bruke tid på, og når de er over ungdomstiden kan det hende ønsket om å ta opp mer kontakt med dere kommer tilbake igjen. Kan også hende at de synes det er mer spennende med en liten "ferie" for å besøke dere på en ny plass iblant enn den faste annenhver helg greia som de kanskje forbinder mer med barndommen.
     
    • Enig Enig x 5
  3. Gjest - ts Guest

    Det ser jo så logisk ut når andre skriver det ☺️.

    Har du noen tips eller tanker, ift om jentene skal delta i "diskusjonen" om vi skal flytte eller ei, eller tenker du det vil være bedre å vente til vi har mer konkrete planer (må ha jobb i hus hvertfall) før de bare informeres. Det siste jeg vil er at de føler seg oversett, og tror vi er likeglade med dem.


    Om det er andre med synspunkter er det mer enn velkomment, for dette er noe vi har tenkt på i mange år, uten å ha blitt spesielt mye klokere.
     
  4. Ugla95 Forelsket i forumet Påskekyllingene 2020

    Jeg har skildte foreldre, som aldri bodde langt unna hverandre, men som likevel flyttet rundt en del. Jeg husker at jeg savnet spørsmålet om det var greit, for det var jo mitt hjem også. Så mitt råd der er å involvere dem så godt som mulig, og legge det opp til at det er en positiv ting. Kanskje love dem at de kan dekorere rommet sitt som de vil? Eller at dere gjør noe for at de skal få seg venner der også, om de ikke alt har det :)
    Ellers vil jeg tilføye at dersom ingen hadde "tvunget" meg til å dra til mamma, hadde jeg nok veldig sjeldent gjort det. De er enda barn og for små til å tenke konsekvensene av å ikke ha samvær med foreldrene :)
     
    • Enig Enig x 2
  5. Veivalsa Forumet er livet Marshmallows2021 Himmelbarn Febbisbebbis'18 Snøfnuggene 2018

    Jeg te ner hvertfall at barna skal være en del av diskusjonen rundt dette. :)
    Jeg er vokst opp med skilte foreldre, hvilket i seg selv ikke trenger å være så problematisk, men som har opplevdes som masse pes fordi INGEN ville høre mine meninger og hvertfall ikke ta dem på alvor. Selv små barn fortjener p tas på alvor :)
    Og disse er jo begynt å bli så store at de hvertfall bør få være med i prosessen før dere bare har bestemt noe "bak deres rygg", for det er nok sånn det vil kunne oppleves om de ikke får si sin mening :)
     
  6. Mamma M(i)ra Millie00 Marsboere 2020 Februarbarna 2020 Snøfnuggene 2018

    Det viktigste er at de vet at de er hjertelig velkommen uansett hvor dere bor. Dere må ha rom til dem, hvertfall et på deling sånn de ikke føler seg glemt.

    Kjenner ei som måtte ta det samme valget. Veldig vanskelig, men det var det rette for familien og de fikk se jenta begrenset.
    Nå bor de flere timer unna og ser hun sjeldent. Men de vet at hun har godt og trygt hos moren og at hun trives der. Og hun har heller ikke vært særlig intressert i de nye søsknene. Men de facetimer flere ganger i uka og er alltid velkommen i alle ferier eller helger om hun skulle ønske det. De prøver også å besøke henne.
    Så lenge dere inkludere dem så tror jeg det går fint. :)
     
    • Enig Enig x 1
  7. Lino Forelsket i forumet Påskekyllingene 2020

    Hadde mannen min vært villig til å flytte langt unna ungene sine (han har ingen uten meg, men hypotetisk) hadde han neppe vært mannen min lenger. Hadde han så mye som hintet marginalt om at vi burde flytte langt unna ungen min (som ikke er hypotetisk) hadde han neppe vært mannen min lenger. Å tenke at barn som er bare 12 og 14 år gamle er så store at det ikke spiller noen rolle hvor tilstedeværende far er i hverdagen, er helt uforståelig for meg. Når man har barn som ikke er voksne ennå, bor man der ungene bor.
     
    • Enig Enig x 4
  8. Veivalsa Forumet er livet Marshmallows2021 Himmelbarn Febbisbebbis'18 Snøfnuggene 2018

    Ja, på tross av svaret mitt over er faktisk dette det jeg innerst inne også mener :p
    Man kan jo vente en 6-7 år til de har flyttet hjemmefra også :)
    Barnas behov for å se far og søsken før foreldrenes behov for å bo i nærheten av et nettverk de liker. Det er der om noen år, denne viktige tiden med barna i tenårene, hvor foreldrene er viktige selv om tenåringen uttrykker noe annet, kommer Aldri tilbake :)

    Til ts tenk på 2 ting: dersom det var dine barn, hva ville du som mor gjort? Og dersom du og samboer var skilt, hva skulle du ønske han hadde gjort i forhold til deres felles barn? Flytta langt vekk rett før de vanskelige tenårene, eller ventet og vært tilstede ved behov når det stormer som verst?
    Der har du svaret på hva dere burde gjøre tenker jeg :)
     
    • Enig Enig x 1
  9. dagosi Elsker forumet Himmelbarn Novemberbarna 19

    Vanskelig å tenke bare på tenåringene her, i å med at de yngre barna som starter på skolen etterhvert også vil etablere sine nettverk sterkere når de starter på skolen. Dermed blir det feil å vente også.

    Min pappa bodde 2 timer unna med båt eller 4 timer med bil eller buss. Og vi besøkte han vell ca 1 gang i måneden. Han gikk fra mamma (oss) da jeg var 5 år, min yngre søster var da 3 år. Vi har aldri hatt et veldig godt forhold til han. Var veldig glad i han å bekymret oss ofte for han. Men vi kjente han jo ikke. Var alltid redd for å måtte spørre om ting når vi var på besøk. Å ente ofte opp med at jeg sendte min yngre søster opp å spørre om ting fordi hun ikke var like redd for å få nei som det jeg var. Vi bodde 1 år sammen med han da jeg var 8 og søsteren min var 6. Men det var ikke nok til at vi ble kjent med han. Å ennå nå i godt voksen alder så sliter både jeg å min søster med å lese han. Å selv om jeg er voksen er jeg ennå redd han, redd for å skuffe han eller at han skal være uenig med meg, eller bare så enkelt som at han skal kjefte på noe jeg gjør feil. Selv om han ofte sier at han faktisk bryr seg og er glad i meg. Han har i ettertid også sagt at hadde han vist fremtiden så hadde han aldri flyttet i første omgang. Men han må stå for det valget han tok den gangen, og kan ikke gjemme seg bak min bonusmor å skylde på henne for det valget han tok.

    Så kan dessverre ikke hjelpe deg med dilemmaet ditt, for er et veldig vanskelig spørsmål. Å føler nesten det er pappaen til barna som må ta den avgjørelsen å kunne stå for det valget han tar, også den dagen barna er voksen å kommer å spør hvorfor.

    Nå vet jeg ikke hvordan dere har feiret jul å slikt tidligere, men husk nå på at for veldig mange barn er jul tradisjon, og slett ikke alle barn vil miste sin tradisjon, og det kan være tøft å måtte dra til en ny plass å feire.
     
  10. Lino Forelsket i forumet Påskekyllingene 2020

    Det er vel et sånt tilfelle der man må ta konsekvensene av at man har barn som tilhører to ulike familier. Kjipt, men sånn er livet liksom.

    Tenåringer er utrolig sårbare, og selv om de kanskje tilsynelatende har lite behov for far i hverdagen, gjør det noe med selvfølelsen og opplevelsen av å høre til og være viktig dersom far velger å flytte fra dem. Og man vet aldri hva fremtiden bringer, kanskje ønsker de å være mer hos far etterhvert. Et annet aspekt man må tenke på er jo at man også med stor sannsynlighet skader søskenforholdet dersom man flytter vekk fra de eldste ungene.

    Jeg jobber med ungdom og hører veldig mange fortelle om bitterhet, såre følelser og en ekstra vanskelig ungdomstid fordi en av foreldrene har valgt dem bort. Og flytter man så langt unna at man ikke kan sees i hverdagen, velger man faktisk vekk egne barn.
     
    • Enig Enig x 1
  11. dagosi Elsker forumet Himmelbarn Novemberbarna 19

    Ja jeg tørr ikke si hva som er rett eller galt i det tilfellet der. Høres ut som de må velge mellom 2 onder i mine ører. Å håper jeg personlig aldri får et slikt dilemma. Men håper jo at de finner en løsning som fungerer for alle familiemedlemmene i denne saken. Uannsett hva resultatet blir.
     
  12. Beibii Forelsket i forumet Januarlykke 2020

    Ville aldri ha flytta så langt unna, uavhengig av alder og tid brukt sammen eller ikke. Det handler rett og slett om signaler en forelder sender barnet sitt. Barn og ungdom sier en ting, føler noe annet. Jeg vet flere som forteller om sårbar tid som ungdom der foreldre tok egoistiske valg å flytta fra dem. - for det er sånn det kan oppleves, selv om det ikke er foreldrenes hensikt.
     
    • Liker Liker x 2
    • Enig Enig x 1
  13. Augustinaen Forumet er livet Tilgangsansvarlig Junilykke2018 Sommerfuglene Snøkrystallene2021❄️

    Enig i dette. Jeg ville aldri flyttet bort..
     
    • Enig Enig x 1
  14. Veivalsa Forumet er livet Marshmallows2021 Himmelbarn Febbisbebbis'18 Snøfnuggene 2018

    Som skilsmissebarn kunne jeg vel ikke sagt meg mer enig i dette.
    De barna som må vokse opp i to hjem, trumfer at barna med foreldre som bor sammen eventuelt må bytte skole i barneskolealder.
    Barna til ts har jo allerede "vunnet" i at de har foreldre som bor sammen, de tåler et eventuelt skolebutte. Jeg byttet i første halvdel av barneskolen og det hele var uproblematisk.
    At jeg følte meg som en som ikke var velkommen av stemora mi - det var problematisk.
    Å flytte vekk fra de eldste barna nå er vel verdens største og tydeligste signal på at nærhe til dem ikke er det viktigste i livet. Og akkurat nå i akkurat disse få årene før de flytter hjemmefra, burde de vite at de er prioritet, slik at de har et sted å komme når de trenger det. En far som har valgt å flytte vekk pga "den nye familien" står svært sjeldent høyt i kurs om jeg skal snakke av egne erfaringer :hilarious:
     
    • Enig Enig x 2
    Last edited: 4 Nov 2019
  15. Trebarnsmor<3 Flørter med forumet

    Jeg har vært den mora som måtte håndtere alle utfordringene det ga min eldste at far flyttet langt fra henne. Selv om hun ofte ønsket å være hjemme istedenfor å dra til far i samværshelgene, så tok hun det som et enormt svik da han flyttet. Hun var veldig mye sint og lei seg, fikk veldig dårlig selvtillit, og følte at far med familie ikke var glad i henne lenger. Nå var det litt andre utfordringer også der, og situasjonen kunne nok også vært løst på en bedre måte.

    Om dere velger å flytte, så er det ihvertfall viktig at det blir gjort på best mulig måte, kanskje dere burde snakket med familievernkontoret og lagt opp en plan? Og samtidig prøve å være litt forberedt på eventuelle konsekvenser som kan komme ut av det.
     
  16. Maddieh Forumet er livet Junibarna 2019

    Ville aldri gjort det uten å diskutere det med bonusbarna hvertfall
     
  17. Peony Elsker forumet VIP ❤️ Augustlykke 2020 ❤️

    12 og 14... Sårbar alder.
    Jeg ville ventet noen år til. Tenker spesielt på det Trebarnsmor_i_ Nord skriver. At barna kan føle det som et svik at pappa flytter.

    Er selv bonusmor selv, og jeg tror ikke jeg hadde gått med på at vi skulle flytte fra barna hans i den alderen.
     
  18. Barnehagelæreren Glad i forumet Maiblomstene 2020 Junilykke 2020 ♡

    Enig med de over. Det er en svært sårbar alder, så jeg ville ventet noen år til og sett det an. Synes det høres ut som typisk ungdom, mye av livet er bak skjerm, og mange av interessene ligger der.

    Jeg har selv erfaring med dette, men jeg var yngre.
    Min pappa flyttet 3 timer unna (med bil) da jeg var 2 år gammel. Jeg så han faktisk sjeldent, og mellom 8-12 år så jeg han ikke i det hele tatt.
    Etterhvert som jeg ble tenåring dro jeg mer på besøk dit i ferier og slikt. Det jeg gjorde da, var å sitte på internett og sosiale media. Fordi det var det som begynte å interessere oss den tiden. Slik var det nok mye frem til jeg ble 19 og flyttet til samme by der han bor for å studere. Det var først da at forholdet vårt ble bedre, i voksen alder - men selv om jeg nå er 27 år, så har det satt sitt preg på det. I mine øyne er det min mamma som har vært både mamma OG pappa for meg. Relasjonen er deretter også ❤️
     
  19. Kabakaba Gift med forumet Julegavene 2019

    Jeg vet ikke om du fortsatt leser svarene her inne, men her er mitt råd, basert på min erfaring. Jeg flyttet ut hjemmefra da jeg var 16, og moren min gjorde straks om rommet mitt til kontor. Så jeg følte meg ikke velkommen «hjem». Deretter valgte hun å flytte med lillebroren min 5 timer unna, da jeg var 17. Og da var jeg virkelig «forlatt». Man kan si at store barn er store barn, men de er fortsatt barn. Og min relasjon til mamma tok et hardt slag av at hun «forlot» meg på denne måten. Jeg hadde flyttet ut alt, fordi situasjonen mellom oss var vanskelig (mye krangling og barnevern var involvert). Men istedenfor at vi kunne bygge opp forholdet vårt, tok hun et enda lengre skritt vekk fra meg. Og hun som var den voksne er den som skulle tatt ansvaret og jobbet for å bedre forholdet. Føler jeg. Det ansvaret burde ikke ligge på barna, all den tid de fortsatt er barn.

    Så mitt råd til deg er å ikke tenke at pga at barna sitter i skjermene sine og vil til aktiviteter som ikke inkluderer dere, så betyr det at dere står fritt til å flytte. Barn har fortsatt behov for stabilitet og nærhet, og det å flytte vekk fra dem vil nok uten tvil bli oppfattet som et brudd mellom barn og far. At far flytter «vekk fra dem» og distanserer seg. Det betyr ikke at dere ikke kan flytte, men det betyr at for å berge forholdet og ikke ødelegge det, så må dere kompensere en god del. For det første må dere være tilgjengelig for barna i alle ferier og på deres premisser. Dere må kjøpe nytt hus med god plass til de eldste også, og gi dem deres egne rom/et felles rom som de har fast til når de kommer. De burde få være med i prosessen og for eksempel se på hvilke hus dere vurderer. De må rett og slett inkluderes og bli lyttet til og tatt på alvor. Hvis ikke vil dere risikere at forholdet til barna blir fullstendig islagt.

    Det tok mange år før jeg og mamma ble nær hverandre igjen, og det er fortsatt sårt for meg den dag i dag at hun forlot meg slik. Jeg trengte henne. Hun «stakk av» fordi det passet henne selv best slik. Får man barn, må disse settes først. Det er min mening. Det betyr ikke at man ikke kan flytte, men det betyr at man må prioritere barna, og inkludere de i prosessen og passe på å ta høyde for deres nåværende og fremtidige behov. Jeg ble aldri spurt om hva jeg syntes om at mamma flyttet. Jeg fikk ikke noe fast rom å sove på når jeg kom på besøk, det var en koffert i gangen og et sjelløst gjesterom. Følte meg ikke velkommen av henne, det var ingenting ved den nye plassen som var «hjem». Så jeg følte meg hjemløs og i stor grad foreldreløs.

    Flytter dere, så må det nye stedet også være et hjem for de eldste barna, selv om de ikke er der ofte. De må få ha sitt fotavtrykk der, bilder av de på veggen, tingene deres på et område som er deres osv. De må få et hjem, fordi når dere flytter mister de et av hjemmene sine. Viktig da at de får et nytt hjem og ikke føler seg kastet ut.
     

Del denne siden