H
håpogkjærlighet1
Guest
Kjære stemor.
Hvorfor er det bare jeg som ikke får komme hjem og spise middag med dere, med faren min og søsknene mine? Hvorfor ble du så sint da jeg var 12 år og fortalte deg og pappa at jeg ble redd når du drakk? At jeg ble flau over å måtte rydde vekk ølflasker og drinkglass før venninnene mine kom på besøk på helgemorgene? Eller da jeg var 15 og prøvde igjen, på en mer voksen måte å forklare usikkerheten jeg følte og ble kalt "jævla drittdatter"?
Når du ble sint, ble du også sint på Pappa. Det var min skyld, og jeg følte meg virkelig som drittdattera.
Vet du at jeg flere netter ikke fikk sove fordi jeg var redd for at du ikke skulle våkne dagen etter fordi du hadde tatt det du kalte sovemedisin og skylt det ned med alkohol? At jeg gråt hele dagen etter at jeg ringte deg fordi jeg ville komme dit og lage noe fint sammen for pappa som skulle komme hjem etter mange uker på jobbtur og du isteden bryskt avfeide meg med at nå var det DIN tur å ha pappa, at du hadde førsteprioritet når han kom hjem? Forstår du ikke at det knuste meg?
Nå er jeg voksen, jeg har blitt en egen person, og har begynt å si mine meninger, og de er ikke de samme som dine. For meg er det greit å være uenig, men for deg er det ikke det. Jeg pleide å holde meningene mine for meg selv. Jeg ville ikke være drittdatteren igjen. Jeg ville bare ha et godt forhold til deg, for jeg husket hvor fælt det var da du var sint på meg. Siste gang jeg hjemme hos dere ble du like sint som du ble den gangen. Jeg ble veldig sjokkert først, for vi hadde jo hatt det så fint opp til nå. Jeg hadde trodd at jeg kunne ha en annen mening enn du og at det var greit. At du forsto, siden vi begge var voksne. Jeg ble redd da du ble sint. Forferdelig redd, for jeg ble plutselig 12, 15 år igjen og jeg klarte ikke å kontrollere pusten min. Da slamret du med døren og da jeg dro dagen etter, så var det med den samme usikkerheten jeg hadde da jeg var barn. Jeg hadde blitt drittdattera igjen, men jeg var jo voksen! Hvordan kunne det bli sånn? Pappa sa ikke noenting. Hvordan kunne han si noe? Igjen hadde han ikke hørt noe av det du til meg, for han var ute akkurat da.
Da jeg fikk fri fra studiene og ville besøke dere ett år senere, fikk jeg beskjed om at jeg ikke var velkommen der lengre. Men søskenene mine kunne bare komme. Det var bare jeg, drittdattera, som ikke skulle innenfor dørene. Etter ett år hadde det rett og slett blitt for skummelt for deg. Du hadde gjort meg til et monster i tankene dine, og du sa at jeg var grunnen til at du var psykisk syk. Jeg prater med pappa, han sier at han alltid er stolt av meg og glad i meg og at jeg ikke noen drittdatter og aldri har vært det. Likevel er det DU som bestemmer, for jeg får ikke komme hjem uansett. Skjønner du ikke at jeg er forferdelig glad i pappaen min? Og at jeg trenger ham. Nå skal jeg snart gifte meg, men jeg får ikke lov å komme inn og introdusere ham for dere. Jeg får ikke lov å dele livet mitt med dere. I 4 år har dette pågått nå. Jeg er sliten. Jeg får høre at jeg burde kutte dere ut. Men jeg klarer ikke , for hvis jeg tar den endelige avgjørelsen å kutte dere ut, så begynner en ny sorgprosess, det føles som om jeg har mistet pappaen min, selv om han ikke er død. Det betyr at jeg må oppleve å miste faren min to ganger, en gang nå, og en gang til når han virkelig dør. Det gjør meg redd og forferdelig trist. Jeg skulle ønske at du kunne møte meg, snakke med meg, da vil du innse at jeg ikke er ute etter å "ta" deg. Jeg er på siste forsøk. Etter i år vil jeg få svar på om jeg fortsatt har en far, eller om jeg skal begynne på å gå videre og la deg "vinne", selv om dette på ingen måte er noen konkurranse. Jeg er så heldig å ha en stefar som uten betenkeligheter stiller opp, det er bare så uendelig trist å vite at du, stemor, har ødelagt dette. Og det gjør vondt å vite at pappa velger å gjøre som du befaler, og det gjør vondt at du gnir det inn hver gang du får mulighet. Jeg håper du vet at jeg ønsker deg alt godt. Og om det skulle bli til det, ta vare på pappa, for han kommer til å måtte miste en datter.
Hvorfor er det bare jeg som ikke får komme hjem og spise middag med dere, med faren min og søsknene mine? Hvorfor ble du så sint da jeg var 12 år og fortalte deg og pappa at jeg ble redd når du drakk? At jeg ble flau over å måtte rydde vekk ølflasker og drinkglass før venninnene mine kom på besøk på helgemorgene? Eller da jeg var 15 og prøvde igjen, på en mer voksen måte å forklare usikkerheten jeg følte og ble kalt "jævla drittdatter"?
Når du ble sint, ble du også sint på Pappa. Det var min skyld, og jeg følte meg virkelig som drittdattera.
Vet du at jeg flere netter ikke fikk sove fordi jeg var redd for at du ikke skulle våkne dagen etter fordi du hadde tatt det du kalte sovemedisin og skylt det ned med alkohol? At jeg gråt hele dagen etter at jeg ringte deg fordi jeg ville komme dit og lage noe fint sammen for pappa som skulle komme hjem etter mange uker på jobbtur og du isteden bryskt avfeide meg med at nå var det DIN tur å ha pappa, at du hadde førsteprioritet når han kom hjem? Forstår du ikke at det knuste meg?
Nå er jeg voksen, jeg har blitt en egen person, og har begynt å si mine meninger, og de er ikke de samme som dine. For meg er det greit å være uenig, men for deg er det ikke det. Jeg pleide å holde meningene mine for meg selv. Jeg ville ikke være drittdatteren igjen. Jeg ville bare ha et godt forhold til deg, for jeg husket hvor fælt det var da du var sint på meg. Siste gang jeg hjemme hos dere ble du like sint som du ble den gangen. Jeg ble veldig sjokkert først, for vi hadde jo hatt det så fint opp til nå. Jeg hadde trodd at jeg kunne ha en annen mening enn du og at det var greit. At du forsto, siden vi begge var voksne. Jeg ble redd da du ble sint. Forferdelig redd, for jeg ble plutselig 12, 15 år igjen og jeg klarte ikke å kontrollere pusten min. Da slamret du med døren og da jeg dro dagen etter, så var det med den samme usikkerheten jeg hadde da jeg var barn. Jeg hadde blitt drittdattera igjen, men jeg var jo voksen! Hvordan kunne det bli sånn? Pappa sa ikke noenting. Hvordan kunne han si noe? Igjen hadde han ikke hørt noe av det du til meg, for han var ute akkurat da.
Da jeg fikk fri fra studiene og ville besøke dere ett år senere, fikk jeg beskjed om at jeg ikke var velkommen der lengre. Men søskenene mine kunne bare komme. Det var bare jeg, drittdattera, som ikke skulle innenfor dørene. Etter ett år hadde det rett og slett blitt for skummelt for deg. Du hadde gjort meg til et monster i tankene dine, og du sa at jeg var grunnen til at du var psykisk syk. Jeg prater med pappa, han sier at han alltid er stolt av meg og glad i meg og at jeg ikke noen drittdatter og aldri har vært det. Likevel er det DU som bestemmer, for jeg får ikke komme hjem uansett. Skjønner du ikke at jeg er forferdelig glad i pappaen min? Og at jeg trenger ham. Nå skal jeg snart gifte meg, men jeg får ikke lov å komme inn og introdusere ham for dere. Jeg får ikke lov å dele livet mitt med dere. I 4 år har dette pågått nå. Jeg er sliten. Jeg får høre at jeg burde kutte dere ut. Men jeg klarer ikke , for hvis jeg tar den endelige avgjørelsen å kutte dere ut, så begynner en ny sorgprosess, det føles som om jeg har mistet pappaen min, selv om han ikke er død. Det betyr at jeg må oppleve å miste faren min to ganger, en gang nå, og en gang til når han virkelig dør. Det gjør meg redd og forferdelig trist. Jeg skulle ønske at du kunne møte meg, snakke med meg, da vil du innse at jeg ikke er ute etter å "ta" deg. Jeg er på siste forsøk. Etter i år vil jeg få svar på om jeg fortsatt har en far, eller om jeg skal begynne på å gå videre og la deg "vinne", selv om dette på ingen måte er noen konkurranse. Jeg er så heldig å ha en stefar som uten betenkeligheter stiller opp, det er bare så uendelig trist å vite at du, stemor, har ødelagt dette. Og det gjør vondt å vite at pappa velger å gjøre som du befaler, og det gjør vondt at du gnir det inn hver gang du får mulighet. Jeg håper du vet at jeg ønsker deg alt godt. Og om det skulle bli til det, ta vare på pappa, for han kommer til å måtte miste en datter.
