Å være alenemor...

N

Nica

Elsker forumet
Hei dere!
Jeg trenger litt hjelp, råd, motivasjon, trøst eller hva det nå måtte være...[;)]

Jeg er i et forhold, som desverre ikke er det beste lenger... [:(] Hverken for meg eller han. (vært sammen i snart 3 1/2 år) Og dette går da selvfølgelig ut over sønnen vår (2 år). Og nå er det et nytt barn på vei, et uhell kan man vel si. Men jeg er allikevel glad for det. Selv om det egentlig passer dårlig, siden ting er som det er.
Føler at forholdet vårt har vært dårlig helt siden jeg ble gravid med førstemann, så det har pågått en stund. Det har gått veldig opp og ned, bra i perioder, men mest dårlig. Jeg syns alt er veldig vanskelig og slitsomt.
Føler at vi ikke har mer kjærlighet å gi hverandre, vi gjør aldri noe sammen og sex er nesten fremmed... Kommunikasjonen er dårlig, jeg prøver så godt jeg kan, men er ikke lett når man ikke får noe respons tilbake. Han sier han elsker meg (og jeg elsker han), vil ikke at vi skal flytte og bla bla.. Og jeg vil jo ikke jeg heller egentlig, men ting blir ikke bedre.. Og jeg orker ikke å ha et forhold som er så "kaldt". all kjærlighet og oppmerksomhet blir gitt til sønnen vår. Ikke til hverandre..
Samboeren min er en person som jobber veldig mye, og er veldig opptatt med seg og sitt. Jeg har så og si bare vært hjemme med sønnen vår i 2 år, dette kan jo ha sin innvirkning på forholdet. Jeg er veldig lei alt sammen!
Men nå har sønnen vår begynt i bhg, så da kan jo det hjelpe litt på ting håper jeg.. Siden jeg er så sliten og lei alt..
Må også nevne at vi bor på en gård (han er odelsgutt), der hans 3 år yngre bror og foreldre også bor. I samme hus, men i hver vår leilighet med samme inngang. Dette sliter også selvfølgelig på meg, for dette er ikke noe jeg ønsker. De er veldig snille og alt det der, men det blir for tett og intimt.
Han vil desverre ikke bo noe annet sted enn her, han har grodd fast. Men jeg orker ikke dette mer tror jeg...

Det jeg tenker mest på nå for tiden er om jeg skal klare å ta det skrittet å bli alenemor, er veldig usikker. Jeg vet jo ikke hva det innebærer, men tror nesten det hadde vært det beste for oss og barnet/a.
Derfor lurer jeg på om noen andre her har vært igjennom noe av det samme? Som kan fortelle meg hvordan det er... Å gå fra et forhold med barn til å bli alene med barnet..[&:]
 
Takk for svar! [:)]
Ja, ting vil sikkert ordne seg etterhvert.. men akkurat nå virker alt håpløst. Men hadde jeg ikke vært gravid nå, hadde jeg nok flyttet uansett tror jeg...
 
Kan ikke si at jeg er i samme situasjon. Jeg kommer til å bli alenemor, men det var etter et kort forhold. Det virker som om dere har vært sammen mer enn 3 mnd[&:]

Er vanskelig å gå fra hverandre, spesielt når det er barn i bildet.... Er liksom ikke så mange råd man kan gi. Det er du som vet best hva som skjer i ditt liv, hva du vil ha og hva du ikke vil ha....
 
Par-terapi er nok nøkkelen her ja, om dere skal ha no håp... [8|] kjip situasjon for dere uansett, men hvis dere virkelig ønsker å få det til å fungere, må dere jo bare gå inn for det 100%! [:)] ordner seg sikkert, skal krysse fingra... Lykke til! :-)
 
Jeg vet at ting kan være utroli vanskeli når man føler at man ikke lengre"hører"sammen....man føler at man er innesperret,for uansett hva man gjør/vil gjøre føler man at d er galt!!!!
Jeg anbefaler deg å samboeren din å gå i terapi,høres sikkert skremmende å teit ut,men d er virkeli verdt å prøve!
D er også viktig at du å samboeren din kan sette dere ned å prate sammen,bare dere to...Få alt og alle andre på avstand,sånn at dere bare har dere selv å tenke på...Si og forklar hva dere mener/føler,viktig å få d ut...
Tviler IKKE på at du klarer å være alenemor,men flytt ikke ut før dere har snakket SKIKKELIG med hverandre....Å være alenemor er mye tyngre enn man tror...
Men funker d ikke så funker d ikke,å da blir den eneste muligheten d å flytte,men som sagt;pass på at dere har snakka skikkeli ut om problemene og følelsene før d skjer!
Så da vil jeg bare ønske dere lykke til og håper VIRKELIG at dere finner ut av d!![:)]
Varme klemmer fra meg[;)]
 
Dersom foreldre går saman på ein ok måte, og det ikkje er mykje krangling, bråk og evnt. slossing, så er det faktisk bedre for barna, dersom foreldra held saman... (sånn reint psykologi-teori)

Du skriv at dere elsker hverandre, håper dere klarer å finne tilbake til dei gode varme følelsane. Kanskje par-terapi som fleire andre nevner her, kunne vært noe å prøve?!

MASSE lykke til, kan forstå det er vanskelig!!
 
En ting først du bør få han med deg å flytte.
For noen år tilbake så ville jeg gå fra min mann orket ikke tanken på sex såg han ble jeg sure. Ingen ting han gjorde var bra nok for meg.
Jeg prøvde å si at jeg ikke trivdes der vi bodde og han ville ikke høre på det.
Men siden vi har en gutt som sitter i rullestol og huset var ikke einet til å bygge om motte vi selge og bor i dag i en liten leilighet på 50 og huset var 200 med 1,5 mål tomt men vi har aldri hatt det så bra som nå. Eneste som jeg sliter med er at jeg har lyst ut i jobb for det er veldig kjedelig å gå hjemme og det høres ut som det er veldig likt for deg og.
Er ikke sikkert det er løsningen for dere å flytte med er vert et forsøk så ville jeg og ha prøvd familie rådgivning. Finner dere ikke tilbake etter det må dere ta et valg som lang i fra lett.
Ønsker deg masse masse lykke til og håper det order seg for deg til slutt.
Stor klem
 
Høres ut som en håpløs situasjon. Du må tenke på deg selv og barna.
Trur nok du finner rette løsningen for deg.

Lykke til!
 
Er ikke alenemor selv så akkurat hvordan det er vet jeg ikke. Har venner som er det, en synes det var beste løsning, mens den andre ønsker de ikke hadde gitt opp så lett.

Jeg er ikke av den oppfatning at man skal holde sammen for barnas skyld, for i lengden vil det ikke gagne noen. Men barn eller ikke synes jeg ikke at noe skal være uprøvd. Idag har vi så lett for å gi opp og tenke at vi er voksne selvstendige mennesker som klarer oss selv og får høre av andre rundt oss hvis vi ikke er fornøyd med partneren, at det finnes flere fisker i havet. Enkelt og greit gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet.

For deres egen skyld og for barna prøv alt som prøves kan før dere går til det skrittet med å gå fra hverandre. Da vet du ihvertfall med deg selv at du har virkelig prøvd og kan da gå videre med god samvittighet. Men uansett hva du bestemmer deg for, vil jeg ønske deg lykke til.
 
Takk for svar alle sammen! Mange fine råd [:)]
Jeg vil gjerne gå i terapi for å få hjelp, lettere for andre å kunne se på vår situasjon og komme med litt proffesjonell hjelp. Det er tross alt snart 2 barn med i bildet her, og det er dem jeg tenker mest på. Problemet er bare at han vil ikke det, for han ser ikke tingene like klart som meg.. Og han er veldig opptatt med seg og sitt, jobb og venner etc. Jeg og sønnen vår skal liksom bare være her vi...og sånn er det bare, en vane kan man vel kalle det.
Jeg kommer nok til å flytte etter nyttår, fordi jeg orker ikke bo her lenger...med svigers i samme hus. De er snille og alt det der, men jeg trenger mitt eget hjem. samboeren forstår dette, men han vil ikke bo et annet sted enn her... vi skal prøve å fortsatt være kjærester, men se åssen det er å ikke bo sammen.. Jeg vil så gjerne at han skal skjønne hvor alvorlig dette er for meg, og jeg er villig til å gå så langt som å flytte. Kanskje han da kan skjønne hva han "mister"!!
Jeg er ikke lykkelig nå... Men kanskje jeg blir det da... Det er iallfall det jeg tror og håper... [:)]
 
Og det med å snakke sammen, er desverre heller ikke lett.... Han er en person som ikke "klarer" det å kommunise så godt med jenter.... Så jeg prøver og prøver på å få noe ut av han, men det er omtrent nyttesløst.... Han orker ikke nå sier han, eller bare "jeg veit ikke".... så kan han bli sur og sier at jeg bare maser..... Men hva annet skal jeg gjøre!? Jeg må jo ha noen svar!
Også mistenker jeg har for å være utro, stoler desverre ikke helt på han.... Og det gjør jo ikke akkurat ting bedre....
Mobilen/msn hans er kjempe privat (jeg vet han skriver mld med andre jenter), for det har jeg sett... både med bilder og tekster som ikke passer seg for andre enn den man er sammen med. Han er ute på by'n nesten hver helg, selv om han ikke får lov av meg....jeg blir kjempe sint, lei meg og skuffet...men han "bryr" seg ikke.... Og ellers i uka er han oxo mye borte, kan komme hjem midt på natten eller dagen etter.... sier han jobber... Men hva f*** skal jeg tro!? Er jo ikke rart jeg blir mistenksom da.... Dette er liksom toppen av kaka da....

Jeg har nok desverre funnet meg en helt feil mann og far til mine barn...... Men ting var ikke sånn i begynnelsen, han har forandret seg en del siden den gang.... Men jeg vil jo fortsatt ha han... [&:]
 
Det er en veldig vanskelig situasjon du har kommet opp i ja. Og for oss som egentlig ikke kjenner noen av dere er det ikke lett å komme med råd til alt du kan gjøre. Men du føler nok på deg selv hva som er det rette og ikke.

Bodde hjemme hos svigers i 5 år jeg, og selvom de er verdens beste så kunne det ikke sammenlignes med å få sitt eget hjem. Vet akkurat hva du føler der.

Lykke til skal du ha, og det er jo godt å ha plassen her for å få ut litt frustrasjon på.
 
Huff! Høres ikke ut som om du har det noe særlig Nica.. [&o]

Syntes mannen din virkler litt gammeldags jeg.. Holder deg utenfor alt..
Kan du ikke gi han et valg?? Enten mister han deg, eller så flytter han sammen med deg!
Herregud, det trenger jo ikke å være mer enn et par steinkast unna..
Tror du må være litt hardere mot han, og ikke finne deg i at han er "mannen i huset" og du skal være nikkedukke og la han styre som han vil..

Håper alt ordner seg for dere. Dere vil jo være sammen, men da må jo han skjerpe seg.
Det gjelder å gi og ta.

Lykke til-klem fra meg. [:)]
 
kæ slags jobb he han si han må ver ude heile nettene? syns det virka litt merkelikt eg.
 
Uffda[&:]

Dette var en dum situasjon. Faktisk nesten lik min....[;)] Da jeg var 18 fikk jeg min første sønn. Jeg bodde på en gård i kjelleren hos mine tillkommende svigers, nermeste nabo var svigermors svigermor.....det sier vel en del. Jeg ble sett på som, hun som snappet sønnen, odelsgutten.... Vi fikk aldri låv til å være mor og far, eller kjærester, -fikk ikke prøvet oss alleine. Det var altid noen der. Jeg var og hjemme allene med gutten min. Pappaen var også ung, kunn 21. Siden vi bodde hos hans foreldre, der han altid hadde bodd, ble det nesten ingen endring for han. Da fortsette han bare som før vi fikk barn. hobbyer, venner, var aldri der som far og mann.....
Nå er jeg serdeles sta og vanskeli....[;)] Tollmodighet er vel ikke sterkt tillstede værende heller. Denne situasjonen presset meg nesten forbi meg selv... Så jeg stillte ultimatum!!! (ikke særli voksent men men) Jeg la byggeplanene og brullupet på hylla og sa at nå flytter jeg, bli med om du vil. Var faktisk en befrielse[:)]

Han flippet helt, ble kjempe sjalu. For plutseli kunne jeg ha et liv uten al han eller familien hans overvåket meg. Kunne ha gutte og jente venner. Kunne gå ut på byen. Han som springene etter, kempe redd for å miste meg. Så dit gikk alt etter planen.

Videre var ikke så bra. Jeg var skuffet over han og han begynte å krype for meg (svært lite sexy av en mann) han ble kontrolerende mm. Så det gikk ikke likevel.. Men det er en annen historie [;)]

Ønsker deg alt vell. og det er ikke så frykteli å være aleine. Du kan bli veldi allsidig, gjøre ting du aldri hadde dømt om.

Husk at alt er muligt, ingen hindring er for stor. og du vokser med oppgavene du setter deg fore.[:)]

Barn er en berikelse og den ultimate kjærlighet, aldrig en hindring[;)]
 
Jeg har bestemt meg for å flytte etter nyttår, orker liksom ikke akkurat nå rett før jul... Men mulig det blir slutt med oss allikevel... han vet nemlig ikke hva han vil, og jeg gidder ikke å gå å vente på et svar for evig og alltid. Jeg vil leve jeg også! [;)]
Og tanken på å være alenmor skremmer meg ikke så mye lenger, det kommer sikkert til å bli tøft, men jeg klarer det!
Og en gang i fremtiden håper jeg at jeg kan finne meg en mann som tar meg for den jeg er og har tid til MEG og ikke bare seg selv... det fortjener jeg!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp