Fordi han velger å jobbe masse så blir alt av ansvar på meg. Vi hadde en runde med dette i slutten av mai hvor jeg reagerte på mengden overtidsarbeid. Så lovte han at juni skulle bli bedre, men prosjektet var forsinket så midten av juni kom uten bedring. Vi tok ny runde hvor vi snakket om at jeg i hvert fall kunne få sove ut en morgen i helgen og ha én ettermiddag i uken til mine hobbyer. Hele juni gikk uten noe bedring. Første uka i juli var han hjemme til normal tid før han hadde ferie i 3.
Nå har han vært på jobb kun ei uke og snakket om at jeg skulle få hobby tid på mandag, men det ble utsatt til tirsdag. Tirsdag var han faktisk veldig sliten så jeg ordnet med alt og lot han sove. Onsdag ble det overtid, torsdag ble det overtid uten å gi beskjed og i dag ble det samme overtid uten å gi beskjed. Så sier han at han skulle til en kompis i tillegg, jeg jatter nå med og håper han tenker over at jeg egentlig var den som skulle ha fri ettermiddag én kveld denne uken. Han kommer hjem, slapper av, spiser uten å spørre om jeg har spist. Så jeg sier at jeg har ikke spist jeg heller, men må ta meg av leggingen. Så sier jeg etter han har spist at det er jo merkelig hvordan uken kom og gikk uten at jeg fikk en ettermiddag fri, mens du slipper alt du har i hendene og drar. Han sier nå bare ja og nei og har nå reist.
Ikke har jeg sovet noe særlig verken i natt eller i dag, ikke noe egentid tar meg av legging, nattevåk og helt sikkert alt i morgen tidlig.
Vi har i grunn et solid forhold med et godt vennskap og sex og alt på stell. Bare når det kommer til å stille opp hjemme så havner alt på meg. Jeg fikk han med på å vaske og rydde hus i ferien, det hjalp mye for meg nå, veldig glad for det. Og når han har ferie er han veldig tilstedet og en flink pappa. Jeg har merker stor forskjell på barnet vårt med faren sin før og i ferien, man merket godt at pappa ikke var mye hjemme og at de ikke var så kjent. Noe de ble i ferien og det var så godt å se! Så bare ei uke på jobb og tilbake i gamle vaner som vi har hatt så mange runder med.
Nå maser han allerede om barn nummer to og jeg sier nei, jeg er ikke klar for å stå alene med to ennå. Har alltid sagt at jeg ikke skal ha flere barn enn hva jeg klarer alene, for man vet aldri hva livet bringer.
Nå har jeg litt gitt opp å få med han til det jeg ønsker, han bidrar mest økonomisk og jeg vet at jeg ikke kommer til å forlate han. Føler jeg må ta han for den han er.
Når barnet blir litt større (kun 5 mnd nå) så kan hn være hos barnepasser i ny og ne så jeg får alenetid.
Vet ikke hva jeg vil med innlegget, bare få ut litt irritasjon? Kanskje noen råd eller noen i lignende situasjoner?
Nå har han vært på jobb kun ei uke og snakket om at jeg skulle få hobby tid på mandag, men det ble utsatt til tirsdag. Tirsdag var han faktisk veldig sliten så jeg ordnet med alt og lot han sove. Onsdag ble det overtid, torsdag ble det overtid uten å gi beskjed og i dag ble det samme overtid uten å gi beskjed. Så sier han at han skulle til en kompis i tillegg, jeg jatter nå med og håper han tenker over at jeg egentlig var den som skulle ha fri ettermiddag én kveld denne uken. Han kommer hjem, slapper av, spiser uten å spørre om jeg har spist. Så jeg sier at jeg har ikke spist jeg heller, men må ta meg av leggingen. Så sier jeg etter han har spist at det er jo merkelig hvordan uken kom og gikk uten at jeg fikk en ettermiddag fri, mens du slipper alt du har i hendene og drar. Han sier nå bare ja og nei og har nå reist.
Ikke har jeg sovet noe særlig verken i natt eller i dag, ikke noe egentid tar meg av legging, nattevåk og helt sikkert alt i morgen tidlig.
Vi har i grunn et solid forhold med et godt vennskap og sex og alt på stell. Bare når det kommer til å stille opp hjemme så havner alt på meg. Jeg fikk han med på å vaske og rydde hus i ferien, det hjalp mye for meg nå, veldig glad for det. Og når han har ferie er han veldig tilstedet og en flink pappa. Jeg har merker stor forskjell på barnet vårt med faren sin før og i ferien, man merket godt at pappa ikke var mye hjemme og at de ikke var så kjent. Noe de ble i ferien og det var så godt å se! Så bare ei uke på jobb og tilbake i gamle vaner som vi har hatt så mange runder med.
Nå maser han allerede om barn nummer to og jeg sier nei, jeg er ikke klar for å stå alene med to ennå. Har alltid sagt at jeg ikke skal ha flere barn enn hva jeg klarer alene, for man vet aldri hva livet bringer.
Nå har jeg litt gitt opp å få med han til det jeg ønsker, han bidrar mest økonomisk og jeg vet at jeg ikke kommer til å forlate han. Føler jeg må ta han for den han er.
Når barnet blir litt større (kun 5 mnd nå) så kan hn være hos barnepasser i ny og ne så jeg får alenetid.
Vet ikke hva jeg vil med innlegget, bare få ut litt irritasjon? Kanskje noen råd eller noen i lignende situasjoner?
