Å tørre å ta en test?

Solsikkespiren

Solsikkespiren

Glad i forumet
Desemberskatter 2016
Hvordan tørr dere egentlig å ta en graviditetstest?
Jeg har ett barn fra før, å har aldri hørt om det som jeg erfarte nå: kjemisk. Kjente jeg ble litt slått i bakken, da man først får to svake streker som er positive, å to dager etterpå er testene negative, og blødningen melder seg ca 5 dager etter forventet mens.

Jeg vet ikke om jeg tørr å ta nye tester igjen, for hvordan skal man tørre å glede seg over positive tester hvis de plutselig er kjemiske? :nailbiting:
 
Jeg er testegal da, men jeg gleder meg ikke skikkelig før jeg får 2-3 eller 3+ på digital.

Har 1 sa og en kjemisk nå i høst, ingen av syklusene prøvde vi faktisk, men jeg testet tidlig, fordi kroppen kjentes rar ut.

Men jeg liker å se eventuell stigning i styrke på strekene, derfor tester jeg tidlig.
 
Det er bare en del av gamet.. høres jævlig iskaldt ut men... når man har opplevd det engang så er man klar over at det kan skje,og det syns jeg vertfall er litt godt.... da får man ikke den skuffelsen på den måten en gang til... ellers kan man jo bare velge å ikke teste men om mensen da uteblir 4-5 dager igjen så vet man det jo på en måte uansett... og jeg syns vertfall det er mye bedre å vite enn å ikke vite...
Kommer man over kjemisk grensa så er jo faren der for SA uansett... man er aldri sikker... ikke engang etter 12 uker,bare mindre sannsynlig for at noe skal gå galt... så... kommer jo an på hvordan man ser på ting :)
Jeg er en realist....:)
(Ps,har opplevd både kjemisk og SA/BO, før dette svangerskapet jeg er i nå så jeg vet litt om disse tankene :) )
 
Eg klarer ikkje å slappe skikkelig av før etter 12 veker. Har 2 SA og 1 MA bak meg (fekk eit friskt barn før MAen)
Prøvetida er virkelig brutal til tider dessverre.
 
jeg har akkurat hatt en kjemisk nå.. Hadde nok skjønt at det var det uansett for jeg har aldri så sterke menssmerter til vanlig.
Jeg blir knust hver gang det skjer, og tror nok at jeg burde bli flinkere til å klare å holde meg fra og teste, men jeg sprekker hver gang. Jeg blir kjempe rastløs og veldig irritabel av å ikke vite.
Vi reiser til Danmark for inseminasjon og kjenner vel litt ekstra på fortvilelsen over at ikke egg og kropp vil spille på lag fordi det koster så innmari mye..
 
Pessimistiske meg slapper aldri av uansett :p
Men ja, jeg føler at jeg blir liksom vandt til at det ofte går galt så tidlig :)
Og trøster meg selv med at jeg kan bli gravid
 
Back
Topp