Å savne noen ❤

[Meteora]

Jeg kjenner ekstra på det nå, etter at jeg fant ut at jeg er gravid. Det er en person som mangler. Personen som skulle fått vite det først av alle. Personen jeg skulle dele alle detaljene, gledene, oppturene og nedturene med. Personen som hadde blitt verdens beste "tante" og personen som gledet seg mest av alle til at jeg skulle få små. Personen som selv var mamma og allerede hadde masse erfaringer. Personen som var den tøffeste og morsomste jeg visste om. Personen som kjente meg best av alle.
Jeg savner henne sånn nå...

❤

Er det noen andre her som savner noen, som de gjerne skulle ha delt graviditeten med?

 

[Penelope]

Savner mamma som døde for to år siden. Kjenner det svir at hun ikke får møte det tredje barnebarnet sitt

 

[Meteora]

Savner mamma som døde for to år siden. Kjenner det svir at hun ikke får møte det tredje barnebarnet sitt

 *klem*
Hun følger nok med. Det jeg må tenke med personen jeg savner hvertfall. Det eneste som funker for meg. Tenker at hun har en finger med i spillet fra der hun er. Jeg fant ut at jeg var gravid på bestefars bursdag (han er 99 år og skal bli oldefar! ), bursdagen hans er også dåpsdagen min. Terminen min vil dessuten komme veldig nære når denne personen skulle hatt bursdag. Velger å ta det som et tegn. Kanskje jeg er litt rar, men, må bare tenke litt sånn

 

[Penelope]

[emoji813]red *klem*
Hun følger nok med. Det jeg må tenke med personen jeg savner hvertfall. Det eneste som funker for meg. Tenker at hun har en finger med i spillet fra der hun er. Jeg fant ut at jeg var gravid på bestefars bursdag (han er 99 år og skal bli oldefar! ), bursdagen hans er også dåpsdagen min. Terminen min vil dessuten komme veldig nære når denne personen skulle hatt bursdag. Velger å ta det som et tegn. Kanskje jeg er litt rar, men, må bare tenke litt sånn

Tenker sånn selv. Jeg har termin på bursdagen til mamma [emoji4]

 

[Nøtta17]

Jeg har både mamma og pappa som jeg skulle ønske jeg hadde kontakt med. Men de velger selv hver dag å ikke være tilstede for hverken meg eller barna mine.
Det er veldig sårt at ingen bryr seg om oss, ikke en tlf på bursdagen min engang. Og nå vet veldig mange det, men ingen i min familie vet noe bortsett fra min mormor (som er fungerende mamma for meg).
Jeg aner ikke hvordan jeg skal si det, men det blir vel en mld når jeg får samlet "mot" til å orke å si fra...
Skjønner ikke hvordan folk kan få barn, og så slutte å bry seg om dem....

 

[Princess Bubblegum]

Jeg savner farmoren min, morfaren min og mormoren min. Hun er her fortsatt, men hun er veldig dement

 

[Gledeståre]

Jeg har både mamma og pappa som jeg skulle ønske jeg hadde kontakt med. Men de velger selv hver dag å ikke være tilstede for hverken meg eller barna mine.
Det er veldig sårt at ingen bryr seg om oss, ikke en tlf på bursdagen min engang. Og nå vet veldig mange det, men ingen i min familie vet noe bortsett fra min mormor (som er fungerende mamma for meg).
Jeg aner ikke hvordan jeg skal si det, men det blir vel en mld når jeg får samlet "mot" til å orke å si fra...
Skjønner ikke hvordan folk kan få barn, og så slutte å bry seg om dem....

Nei, det skjønner virkelig ikke jeg heller og det må gjøre fryktelig vondt.

Du må lage din egen kjærlighet i din egen familie og prøve å ta til deg de andre rundt deg som er glad i deg og din familie.

Og så kan du verdsette foreldrene dine for en ting, særlig når du er glad, og det er at de i hvert fall har gitt deg livet.

Livet er en utrolig fin gave å få og nå har du gitt det til dine barn og snart til den som kommer.

Når man opplever det som du gjør, så er det så viktig å fjerne seg fra det vonde, bli større og sterkere enn det og finne glede og takknemlighet i det fine rundt en.

De har forlatt deg, men ikke la dem gjøre mørket i din sjel større. Ikke la dem ta fra deg lykken også.

Hilsen ei som veit

 

[Firstimemother]

Jeg har både mamma og pappa som jeg skulle ønske jeg hadde kontakt med. Men de velger selv hver dag å ikke være tilstede for hverken meg eller barna mine.
Det er veldig sårt at ingen bryr seg om oss, ikke en tlf på bursdagen min engang. Og nå vet veldig mange det, men ingen i min familie vet noe bortsett fra min mormor (som er fungerende mamma for meg).
Jeg aner ikke hvordan jeg skal si det, men det blir vel en mld når jeg får samlet "mot" til å orke å si fra...
Skjønner ikke hvordan folk kan få barn, og så slutte å bry seg om dem....

Virkelig trist å lese. Skjønner ikke hvordan noen foreldre har hjerte til å stenge ut deres egene barn. Sånn mennesker gjør oss til et bedre foreldre/menneske du kommer til gi mye mer kjærlighet til din unge enn hva du har opplevd selv. Ikke gi opp endag tar de kontakt. Stay strong

 

[Lykkespiren2017]

Tenker litt ekstra på min pappa som går glipp av at hans øyensten får barn selv...han var så stolt og satt meg og mamma høyest av alt, det hadde han gjort med sitt første barnebarn også. Men jeg vet at han sitter der oppe og smiler ned til meg Også blir min stefar gjennom 12år en veldig god bestefar, det vet jeg pappa hadde satt pris på

 

[Nøtta17]

Virkelig trist å lese. Skjønner ikke hvordan noen foreldre har hjerte til å stenge ut deres egene barn. Sånn mennesker gjør oss til et bedre foreldre/menneske du kommer til gi mye mer kjærlighet til din unge enn hva du har opplevd selv. Ikke gi opp endag tar de kontakt. Stay strong

Tusen takk! jeg tenker det samme. Jeg har to barn som elsker meg, og som får mye kjærlighet.
At mine foreldre ikke tar kontakt, er deres tap. Selv om det er trist for meg...
Jeg hadde aldri latt barna mine i stikken slik!

 

[NurketVårt<3]

For meg så er det Mormor, jeg mistet henne da jeg var 17-åring nesten 18. Falt i en dyp depresjon når hun døde, og følte at jeg mistet hele min verden, for hu var den eneste i familien jeg hadde en sterk tilknytning til. Jeg drømte om henne hele tiden og snakket med henne om hvor vanskelig alt var uten henne.

En dag når jeg satt alene på rommet mitt når jeg var 19år så hylgråt jeg å sa høyt hvor mye jeg savnet henne og at jeg følte meg så tom uten henne, som om jeg mistet en del av meg selv med henne.
2 uker senere møtte jeg Mannen min, så jeg tror hun på en måte sendte han min vei <3 for når jeg fant han, følte jeg at jeg fikk den biten jeg mistet tilbake <3 å ikke lenge etter jeg møtte han drømte jeg om mormor å da spurte jeg henne om hun hadde sendt han til meg, hun så på meg, smilte og blunket før hun forsvant! Etter det har jeg ikke drømt om henne!

Så savner mormor så sterkt når jeg tenker over at hun ikke får ta del i dette, men jeg håper hun passer på barnet frem til det kommer i mine armer <3

 

[Nøtta17]

Nei, det skjønner virkelig ikke jeg heller og det må gjøre fryktelig vondt.

Du må lage din egen kjærlighet i din egen familie og prøve å ta til deg de andre rundt deg som er glad i deg og din familie.

Og så kan du verdsette foreldrene dine for en ting, særlig når du er glad, og det er at de i hvert fall har gitt deg livet.

Livet er en utrolig fin gave å få og nå har du gitt det til dine barn og snart til den som kommer.

Når man opplever det som du gjør, så er det så viktig å fjerne seg fra det vonde, bli større og sterkere enn det og finne glede og takknemlighet i det fine rundt en.

De har forlatt deg, men ikke la dem gjøre mørket i din sjel større. Ikke la dem ta fra deg lykken også.

Hilsen ei som veit

Tusen takk! Det var virkelig fine, gode ord å lese <3
Jeg har barna mine, mannen min, og svigerfamilien
Jeg elsker familien min over alt, og ville gått gjennom flammer for dem <3

 

[Meteora]

Jeg savner farmoren min, morfaren min og mormoren min. Hun er her fortsatt, men hun er veldig dement

 

[Meteora]

Tenker litt ekstra på min pappa som går glipp av at hans øyensten får barn selv...han var så stolt og satt meg og mamma høyest av alt, det hadde han gjort med sitt første barnebarn også. Men jeg vet at han sitter der oppe og smiler ned til meg Også blir min stefar gjennom 12år en veldig god bestefar, det vet jeg pappa hadde satt pris på

Ja, han følger nok med.

 

[Meteora]

For meg så er det Mormor, jeg mistet henne da jeg var 17-åring nesten 18. Falt i en dyp depresjon når hun døde, og følte at jeg mistet hele min verden, for hu var den eneste i familien jeg hadde en sterk tilknytning til. Jeg drømte om henne hele tiden og snakket med henne om hvor vanskelig alt var uten henne.

En dag når jeg satt alene på rommet mitt når jeg var 19år så hylgråt jeg å sa høyt hvor mye jeg savnet henne og at jeg følte meg så tom uten henne, som om jeg mistet en del av meg selv med henne.
2 uker senere møtte jeg Mannen min, så jeg tror hun på en måte sendte han min vei <3 for når jeg fant han, følte jeg at jeg fikk den biten jeg mistet tilbake <3 å ikke lenge etter jeg møtte han drømte jeg om mormor å da spurte jeg henne om hun hadde sendt han til meg, hun så på meg, smilte og blunket før hun forsvant! Etter det har jeg ikke drømt om henne!

Så savner mormor så sterkt når jeg tenker over at hun ikke får ta del i dette, men jeg håper hun passer på barnet frem til det kommer i mine armer <3

Så fint du skriver om mormoren din
Jeg er sikker på at hun passer på både deg og den lille, det høres jo sånn ut

 

[Meteora]

Jeg har både mamma og pappa som jeg skulle ønske jeg hadde kontakt med. Men de velger selv hver dag å ikke være tilstede for hverken meg eller barna mine.
Det er veldig sårt at ingen bryr seg om oss, ikke en tlf på bursdagen min engang. Og nå vet veldig mange det, men ingen i min familie vet noe bortsett fra min mormor (som er fungerende mamma for meg).
Jeg aner ikke hvordan jeg skal si det, men det blir vel en mld når jeg får samlet "mot" til å orke å si fra...
Skjønner ikke hvordan folk kan få barn, og så slutte å bry seg om dem....

Det er vanskelig å forstå ja, og må være fryktelig sårt. Jeg har en god venninne som har det på samme måte. Uforståelig at foreldre kan "forlate" sine egne barn. Men som min gode venninne sier; "Jeg kan ikke grave meg ned i det, da kommer jeg ingen vei. Ja, det er sårt, men det er deres tap. Jeg må gå videre. Og jeg har min egen familie og svigerfamilie og passe på, og å være glad i, som faktisk er glad i meg også. Så da bruker jeg heller energien min på dem".

 

[Bamsemin]

Nei, det skjønner virkelig ikke jeg heller og det må gjøre fryktelig vondt.

Du må lage din egen kjærlighet i din egen familie og prøve å ta til deg de andre rundt deg som er glad i deg og din familie.

Og så kan du verdsette foreldrene dine for en ting, særlig når du er glad, og det er at de i hvert fall har gitt deg livet.

Livet er en utrolig fin gave å få og nå har du gitt det til dine barn og snart til den som kommer.

Når man opplever det som du gjør, så er det så viktig å fjerne seg fra det vonde, bli større og sterkere enn det og finne glede og takknemlighet i det fine rundt en.

De har forlatt deg, men ikke la dem gjøre mørket i din sjel større. Ikke la dem ta fra deg lykken også.

Hilsen ei som veit

Veldig fint sagt!