Å knytte bånd til barnet

[Margrethe]

Kort bakgrunnsinformasjon: Vi har vært sammen i 20 år, ikke tenkt å få barn, selv om det til dels har vært et ønske fra min side. Vi lever aktive liv, jobber mye. I slutten av april får jeg positiv test, ikke overraskende, men heller ikke noe vi "forsøkte" på. Jeg er i dag 12+5, har vært på tre ultralyder (uke 5, satt tilbake fra menstermin, uke 10 og nå denne uken på TUL ifm alderen min).

Mange spør om det ikke var fantastisk å høre hjerteslagene for første gang (skjedde allerede på første ultralyd i uke 5) og jeg så ærlig si at jeg ikke ble så grepet eller fikk følelsesmessig reaksjon over dette. Under TUL, da jordmor gikk gjennom anatomien, var det mer følelser, men jeg forholder meg likevel noe distansert til det hele. Kroppen er jo i endring, men ikke like mye som en gjerne skulle tro. Har lagt på meg 2-3 kilo og ser gravid ut selv om det er første gang, men brystene er ikke større, heller ikke brystvorter, ikke linea nigra eller lignende. Kanskje spiller det inn?

Og så er det dette med følelsene, da. Jeg har temperament og kan bli revet med av følelser, men ikke i denne saken så langt. Stryker meg litt over magen for at fosteret skal kjenne berøringen og slikt og har snakket litt til det, men...

Partner gjør så godt han kan: Graviditeten kom som et sjokk, så han "ligger noen skritt bak" (naturlig nok uansett, tenker jeg). Han tar på magen når jeg ber ham om det, og det virker til å gå lettere for ham. Han var med på TUL, men utover at det var fordi jeg ba om det mtp eventuelle avvik, ville han nok ikke vært med. Men i går sendte han ut bilder til "hele Snapchat" og har fått mange gratulasjoner som har overbrakte da han kom hjem fra jobb. Jeg tenker at det går seg til og jeg er ikke i tvil om at han blir en god far.

Andre som kjenner på det samme eller har erfaring med det?

 

[B]

Jeg tror mange, mange føler det slik som du. At det er litt fjernt og surrealistisk. Jeg tror også at mange i løpet av svangerskapet "angrer" og er redd de ikke blir flinke foreldre mm. At du ikke føler så mye nå, tenker jeg er helt normalt. Du må ikke stresse med dette. Mange bruker også tid etter barnet er født å virkelig føle at de er knyttet til barnet, det føles fremmed og uvant. Alr dette er normalt.

 

[SmåØnsker]

Kort bakgrunnsinformasjon: Vi har vært sammen i 20 år, ikke tenkt å få barn, selv om det til dels har vært et ønske fra min side. Vi lever aktive liv, jobber mye. I slutten av april får jeg positiv test, ikke overraskende, men heller ikke noe vi "forsøkte" på. Jeg er i dag 12+5, har vært på tre ultralyder (uke 5, satt tilbake fra menstermin, uke 10 og nå denne uken på TUL ifm alderen min).

Mange spør om det ikke var fantastisk å høre hjerteslagene for første gang (skjedde allerede på første ultralyd i uke 5) og jeg så ærlig si at jeg ikke ble så grepet eller fikk følelsesmessig reaksjon over dette. Under TUL, da jordmor gikk gjennom anatomien, var det mer følelser, men jeg forholder meg likevel noe distansert til det hele. Kroppen er jo i endring, men ikke like mye som en gjerne skulle tro. Har lagt på meg 2-3 kilo og ser gravid ut selv om det er første gang, men brystene er ikke større, heller ikke brystvorter, ikke linea nigra eller lignende. Kanskje spiller det inn?

Og så er det dette med følelsene, da. Jeg har temperament og kan bli revet med av følelser, men ikke i denne saken så langt. Stryker meg litt over magen for at fosteret skal kjenne berøringen og slikt og har snakket litt til det, men...

Partner gjør så godt han kan: Graviditeten kom som et sjokk, så han "ligger noen skritt bak" (naturlig nok uansett, tenker jeg). Han tar på magen når jeg ber ham om det, og det virker til å gå lettere for ham. Han var med på TUL, men utover at det var fordi jeg ba om det mtp eventuelle avvik, ville han nok ikke vært med. Men i går sendte han ut bilder til "hele Snapchat" og har fått mange gratulasjoner som har overbrakte da han kom hjem fra jobb. Jeg tenker at det går seg til og jeg er ikke i tvil om at han blir en god far.

Andre som kjenner på det samme eller har erfaring med det?

Min samboer var sånn med første. Men han var slik hele svangerskapet. Han gledet seg, men var helt frastøtende fra meg. Tok aldri på magen, ville sjeldent ha sex osv. I alle fall ikke siste trimester. Spent på hvordan han håndterer det denne gangen

Jeg også strevde med å knytte bånd med første tidlig i svangerskapet. For meg hjalp det å vite kjønn, kunne planlegge og føle mer konkret hva som var i magen. Gikk seg til når magen kom og jeg kjente liv. Hun var heller ikke planlagt.

 

[fennikel]

Jeg har nå en gutt på 2 mnd som var planlagt. Jeg syntes det var veldig vanskelig å prøve å knytte meg til baby mens han var i magen. Jeg kjente ikke noe stor glede over å høre hjerteslag første eller andre gang på ultralyd, eller hos jordmor på seinere kontroller. Ordinær ultralyd syntes jeg bare var en lettelse å få overstått uten noen avvik. Det ble litt bedre etterhvert som jeg kjente liv regelmessig og begynte å kjenne bevegelsesmønsteret hans. Da han ble født kjente jeg ikke noen overveldende kjærlighet umiddelbart, kanskje pga at det var en tøff fødsel og tøff start på amminga med sakte vektoppgang og mye oppfølging og styr. Jeg var forsåvidt forberedt på det, det ville kanskje ikke vært helt meg å bli helt tussete med en gang. Men jeg merker veldig stor forskjell etter at han har begynt å smile masse og lage lyder og vi blir mer og mer kjent med han! Selv om det fortsatt er mye styr med mulig allergi og oppfølging av det, kveldsuro og helt elendig soving på dagtid Kjærligheten kan helt fint vokse frem over tid og

 

[Montessoripedagog]

Jeg har ønsket meg barn i mange mange år, og nå er jeg gravid. Allikevel føler jeg meg ikke gravid, og har liksom ikke helt forstått at jeg faktisk har en baby i magen. Koser litt med magen noen ganger, men ikke falt meg inn å snakke til babyen enda.
Var på UL i uke 8 og fikk se et sprellende vesen og høre hjerteslag, og hadde på forhånd trodd at jeg skulle bli mer rørt, eller føle mer på det (var forberedt på tårer), men nei. Artig ja, veldig fasinerende, men ikke noe mer enn det. Titter noen ganger bort på ultralydbildet som ligger på stuebordet og blir mint på at den babyen faktisk er inni meg, og det føles noen ganger fint, men mest bare rart.

Samboer er veldig lite interessert egentlig. Dette var helt klart i størst grad mitt ønske. Han har aldri kost med magen, hadde nok ikke blitt med på UL uten at jeg ba om det, var nok bare glad for å slippe å være med til JM (og legetimen tenkte jeg ikke på å spørre han om engang ), og han synes også sex er litt kleint. Han har dog fortalt det til ganske mange kompiser, så det tar jeg forsåvidt som et godt tegn. Alt man kan få liksom..
Men jeg tenker, både for meg selv og for samboeren, at vi heldigvis har god tid på oss. Babyen kommer ikke i morgen. Vi skal på minst to ULer til, og etterhvert vil magen vokse, jeg vil kjenne liv og han også etterhvert. Da blir nok ting lettere å forholde seg til.

Og selv når babyen blir født er det ikke sånn at man nødvendigvis føler på masse følelser, en sterk mors-følelse eller bånd til babyen. Og det er helt normalt og naturlig. For noen tar det mer tid enn for andre. Vi er forskjellig.

 

[Veivalsa]

Blir mye lettere når du kommer lenger ut i svangerskapet og kjenner ordentlig med liv inni og utenpå magen Om du vil vite kjønn kan det også hjelpe på tilknytningen!
Også kommer det seg etter fødsel uansett. Jeg har dog opplevd begge deler. Fått et barn som jeg brukte tid på å knytte meg til, lang og tøff fødsel, ammeproblemer og vektnedgang på baby og den pakka der (pluss litt andre ting som skjedde før) og en annen opplevelse med drømmefødsel og hodestups forelska i baby med èn gang. Like glad i begge ungene nå da såklart

 

[Stolt mamma]

Som veivalsa skriver blir det lettere når du kommer lenger ut i svangerskapet og kjenner mer liv. Da vil du merke at den lille har sin egen dagsrytme og bevegelser. Når det er sagt så er det ikke sikkert du vil kjenne noe stor tilknytning mens du er gravid. Heller ikke sikkert at du vil kjenne den store tilknytningen rett etter fødsel, der er vi veldig ulike. Jeg kjente lite tilknytning til nr 1 når han var i magen. Alt var nytt og uvant, var heller ikke helt komfortabel med alle endringene som man som gravid går igjennom. Det ble en tøff fødsel både for den lille og meg. Tok lang tid før »morsfølelsen» kom. Med nr 2 var det helt motsatt kjente en tilknytning fra den dagen jeg testet positivt og var hodestups forelsket i den lille umiddelbart etter fødsel. Med nr 3 kjente jeg på en tilknytning på slutten av svangerskapet og brukte litt tid etter fødsel før «morsfølelsen» kom for fult.

samboer har brukt litt tid alle 3 gangene. Naturlig tenker jeg siden han ikke kjenner det på kroppen og ikke har noe forhold til den lille før etter fødsel.

 

[Margrethe]

Jeg fikk lenke til denne artikkelen i nyhetsbrev fra Libero i dag. Kanskje flere som kan være interessert i den: https://www.libero.no/barnet-ditt/a...0079095045294E412690&dpfp_link=41727469636C65