Å ikke ha besteforeldre...

[Lilth]

Vi er ikke i mål enda, men kjenner jeg tenker masse på dette om dagen. Det virker som alle jeg snakker, så er det både 4 og 6 besteforeldre, mens hos oss har vi min mamma.
Pappa døde i fjor, mannens far døde for mange år siden og moren hans vil ikke ha kontakt med oss (ikke vil hun noen gang få ha barnet aleine heller).

Dere som har få eller ingen besteforeldre til barna, savner de/dere noe?
Vi var ikke kjempemye hos besteforeldrene mine da jeg var liten, men jeg husker jo noe og jeg husker den ekstreme gleden hver sommer da jeg endelig fikk sett Besta og Bestefar igjen (sommertur til Nord-Norge).

Jeg tror jeg kommer til å være litt redd for å spørre mamma om hjelp, ettersom ho er aleine med hele besteforeldre opplegget....

 

[Snurri]

Vi er ikke i mål enda, men kjenner jeg tenker masse på dette om dagen. Det virker som alle jeg snakker, så er det både 4 og 6 besteforeldre, mens hos oss har vi min mamma.
Pappa døde i fjor, mannens far døde for mange år siden og moren hans vil ikke ha kontakt med oss (ikke vil hun noen gang få ha barnet aleine heller).

Dere som har få eller ingen besteforeldre til barna, savner de/dere noe?
Vi var ikke kjempemye hos besteforeldrene mine da jeg var liten, men jeg husker jo noe og jeg husker den ekstreme gleden hver sommer da jeg endelig fikk sett Besta og Bestefar igjen (sommertur til Nord-Norge).

Jeg tror jeg kommer til å være litt redd for å spørre mamma om hjelp, ettersom ho er aleine med hele besteforeldre opplegget....

Her har vi 4 besteforeldre: mannens foreldre og min mor med ektemann. Min pappa har jeg ikke kontakt med og ønsker det heller ikke. Jeg tenker at det å mangle besteforeldre ikke er noe problem. Barna savner ikke noen de aldri har hatt/ikke hatt noe forhold til. Og andre mennesker kan bli viktige personer i barnets liv enn besteforeldre. Kanskje man får en gammel dame som nabo som utvikler et vennskap til barnet, eller at barnet får knall forhold til noen tanter og onkler. Det er jo relasjonen som er viktig, tenker jeg, ikke retningen på slektsskapet. Selv vokste jeg opp med et par besteforeldre som jeg ikke hadde noen relasjon til, på tross av at bestemor passet oss mye. Hun røykte som en skorstein og var lite interessert i oss barna, det var ofte hyggeligere med andre barnevakter enn henne. Mannen hennes, min bestefar, snakket jeg knapt med. Så, det å ha besteforeldre betyr ikke at man automatisk får et godt forhold til de. Derimot hadde jeg et tettere bånd til min andre bestemor (bestefar på den siden døde før jeg ble født). Hun lagde fantastiske pannekaker og hadde alltid godt humør. Men igjen, man trenger ikke være i slekt for å få et godt forhold til en eldre dame som lager gode pannekaker og er i godt humør.

Når man snakker om slike ting, så tenker jeg ofte på kjæresten til en venninne av meg. Han vokste opp i turbulente forhold, og har ingen kontakt med sin far. Moren giftet seg med en mann da han var liten, og denne mannen ble som en far for han. Moren var uberegnelig hun også, og da hun skilte seg fra mannen løsnet sønnen opp i kontakten til henne også. Nå, når han skal hjem på besøk, så er det sin tidligere ste-far som fortsatt er pappa. Der er der han bor når han er på besøk i byen, det er denne personen han betrakter som sin familie. Men offisielt, så har de jo ikke noen tittel i forhold til hverandre, de er hverken i slekt eller inngiftet. Men de er familie. Da tenker jeg at man ikke må være for opptatt av "hva" noen er i forhold til hverandre, men at de nettopp er der for hverandre.

 

[Lilth]

Her har vi 4 besteforeldre: mannens foreldre og min mor med ektemann. Min pappa har jeg ikke kontakt med og ønsker det heller ikke. Jeg tenker at det å mangle besteforeldre ikke er noe problem. Barna savner ikke noen de aldri har hatt/ikke hatt noe forhold til. Og andre mennesker kan bli viktige personer i barnets liv enn besteforeldre. Kanskje man får en gammel dame som nabo som utvikler et vennskap til barnet, eller at barnet får knall forhold til noen tanter og onkler. Det er jo relasjonen som er viktig, tenker jeg, ikke retningen på slektsskapet. Selv vokste jeg opp med et par besteforeldre som jeg ikke hadde noen relasjon til, på tross av at bestemor passet oss mye. Hun røykte som en skorstein og var lite interessert i oss barna, det var ofte hyggeligere med andre barnevakter enn henne. Mannen hennes, min bestefar, snakket jeg knapt med. Så, det å ha besteforeldre betyr ikke at man automatisk får et godt forhold til de. Derimot hadde jeg et tettere bånd til min andre bestemor (bestefar på den siden døde før jeg ble født). Hun lagde fantastiske pannekaker og hadde alltid godt humør. Men igjen, man trenger ikke være i slekt for å få et godt forhold til en eldre dame som lager gode pannekaker og er i godt humør.

Når man snakker om slike ting, så tenker jeg ofte på kjæresten til en venninne av meg. Han vokste opp i turbulente forhold, og har ingen kontakt med sin far. Moren giftet seg med en mann da han var liten, og denne mannen ble som en far for han. Moren var uberegnelig hun også, og da hun skilte seg fra mannen løsnet sønnen opp i kontakten til henne også. Nå, når han skal hjem på besøk, så er det sin tidligere ste-far som fortsatt er pappa. Der er der han bor når han er på besøk i byen, det er denne personen han betrakter som sin familie. Men offisielt, så har de jo ikke noen tittel i forhold til hverandre, de er hverken i slekt eller inngiftet. Men de er familie. Da tenker jeg at man ikke må være for opptatt av "hva" noen er i forhold til hverandre, men at de nettopp er der for hverandre.

Før jeg ble voksen hadde jeg definitivt et bedre forhold til besteforeldrene mine i Nord-Norge (som jeg så 1-2ganger i året) enn de her på Østlandet.
Bestefar var en hard mann, og behandlet hverken min bestemor eller mamma spesielt bra.

Svigermor er jeg livredd for å la fremtidige barn ha noe med da ho er ustabil og alkoholisert.
Mannen har egentlig 3 levende søsken, men en skyr han, mens den andre er for ung til å ta noen valg enda. Tredje har vi et godt forhold til

Jeg har en veldig stor familie på pappa sin side, men de aller fleste bor i Nord-Norge.

Det finnes selvfølgelig en sjanse for at mamma finner seg en ny partner etterhvert, hun er fortsatt ung. Det er nok litt sorgen over at mine barn ikke får møte pappa, og at vi er såpass liten familie nå at jeg blir litt redd vi kommer til å mangle noe..

Jeg har hatt en slik "tante" selv, dog så jeg mer på hun som en venninne (bare godt over 20år eldre enn meg ). Hun var gull verdt gjennom barndommen min og var i bryllupet vårt fordi hun og familien kjennes mer ut som familie enn onkler og tanter jeg ikke har sett eller hørt noe fra på 10år.

Takk for svar. Det ordner seg nok, jeg er bare ekspert på å overtenke

 

[2 søte små]

Vi har kun mine foreldre som besteforeldre til barna (svigers er døde - svigerfar fikk oppleve 0 hilse på eldstemann før han døde da eldste var ca 11 mnd). I tillegg har vi liten familie. Ungene mine prater mye om mommo og moffa som de kaller dem men de er mye opptatt med seg og sitt (jobb, venner, reise) så selv om de bor ca 25 min unna så er det ikke så ofte vi møtes. Spesielt faren min er en travel type som aĺdri finner roen til å prioritere god tid med barnebarna da han alltid har noe å gjøre. Savner å ha besteforeldre som tar seg tid til barnebarna, som vil ha dem med på hyttetur slik jeg var da jeg var liten (både besteforeldre, mine foreldre og meg og søsken på hyttetur). Foreldrene mine har det alltid så travelt at er vi veldig får gå kanskje komme ut på en dagstur i ny og ne på hytta - ekstra heldig om vi får sove over 1 natt ila sommeren (da .mellom april og september). De syns det er så travelt om mye mas når vi er der samtidig som de ikke får gjort alt de vil (klippe plen, male hytte osv). At vi kan være med å hjelpe er visst vanskelig. Nå synes de også det begynner å bli litt mye mas om barnepass også (de har vel passet dem 2 ganger på 1.5 år hvor vi har planlagt noe turer ut 1 konsert og 1 bryllup). Broren min gidder ikke passe barna for det er så stress og ikke hans "problem" (til tross for sine 33 år er han urolig umoden), svogeren min bryr seg for lite om dem også til at jeg føler for å spørre han om å være barnevakt

 

[Skjermtrollet]

Barna her vokser opp med masse besteforeldre og oldeforeldre. Jeg selv hadde kun en mormor og hun ble tidlig dement. Det gikk bra det også.

Det er fordeler med få besteforeldre også. Jeg er vant til å reise med familien. Får ikke gjort det like mye selv fordi så mye tid bindes opp til å besøke besteforeldre og oldeforeldre. Besøker vi alle i løpet av en sommerferie er vi utslitt

 

[Aurora]

Vi har bare min mor og hun bor et stykke unna, så vi ser henne ikke så ofte og hun hjelper også lite med barnepass, dvs ingenting bortsett fra når vi skal på julebord eller konsert 1, 2 ganger i året.
Det er klart at jeg synes at det er trist at mine barn ikke har 2 fulle sett med besteforeldre, spesielt rundt høytider når alle familier samles osv....
Men jeg har blitt flink til å finne på ting med barn , planlegge helger med venner og deres barn , så jeg tror ikke at unger merker at de har lite kontakt med sin eneste bestemor.
Min samboer jobber også skift , sånn at jeg er ofte alene med barn. Jeg var f eks alene med barn på 17 mai i år.
Det som hjelper meg er å ha flere betjente/ veninner som vil være med ut og finne på ting sammen medbarna, spise middag sammen i ny og ned.

 

[Solbrille]

Mine barn har fire besteforeldre. Svigers bor i samme by som vi bor i, og mine foreldre bor en dagsreise unna. De treffer mine foreldre oftere og har mye bedre kontakt med de enn svigers. Og det skyldes at svigers ikke er interessert. Barna kjenner ikke til noe annet og ser heldigvis ikke (enda) sårheten i det som jeg ser. Så selv om de har fire besteforeldre, har de bare to velfungerende besteforeldre. Svigers er høyst oppegående og velfungerende ellers, men barnebarna er de bare ikke interessert i.

 

[Lil-17]

Mine barn har 2 besteforeldre. De andre er døde. Barna kjenner ikke til noe annet, da det andre settet besteforeldre døde før barna kom til, men vi foreldre savner det. Jeg savner å ha svigers. Vi vet hva de/vi går glipp av og tenker på det innimellom, spesielt når vi ser/hører andre som får hjelp/besøk av besteforeldrene.
Besteforeldrene barna våre har bor i tillegg langt unna, og kommer kanskje på besøk 1 - 2 ganger i året.. kanskje derfor vi merket det litt ekstra godt?