Å hente seg inn etter en utmattende babytid

[Veivalsa]

Noen som har tips til det?
Vesla er 11 mnd nå, og hun er forsåvidt fortsatt litt urolig enda da, haha. Vekker meg som regel med 1,5-2 timers mellomrom på nettene, men vi er forbi det verste. Hun gråter ikke på natta lenger og er stort sett fornøyd og veldig sjarmerende på dagtid. Men jeg sliter med å henge med. Alt var for slitsomt og gikk for raskt. Det høres teit ut, men på et vis opplever jeg at hele permisjonen og babytida bare ble tatt fra meg. Fra hun var 2 uker gammel gikk jeg rundt i stua HELE dagen fra 8:30 og 22. såklart litt pauser innimellom hvor hun sov på fanget mitt, men når som helst kunne hun bli urolig, også måtte jeg bære henne rundt eller amme før jeg kunne sette meg ned igjen. Jeg har aldri kunnet sove på dagtid, og hun sov utelukkende på meg de første 6 månedene. En kort periode sov hun i slyngevugge, men kun om jeg satt ved siden av og holdt den i gang hele tiden.
I tillegg fullstendig hatet hun barnevogn, så vi var ikke på en eneste koselig trilletur. Prøvde selvfølgelig, men det endte alltid med at jeg måtte løpe hjem med en hylende baby som våknet etter 5-10 minutters søvn. Vi kunne gå korte turer med sjal av og til, men plutselig ville hun ammes eller bare ut av sjalet og da er det jo litt av et styr for å få til alt det, særlig når været ikke er fint. Så det ble til at jeg var hjemme og bar henne. Bilstol var seff fiende nr 1.

Jeg bare synes alt gikk så innmari fort og at det ikke var noe tid til å kose seg. De første månedene skrek hun så fort jeg la henne fra meg for å smøre en skive eller gå på do. Jeg bar og bar, og innimellom det løp jeg rundt i huset for å prøve å ordne helt nødvendige ting som et toalettbesøk eller smøre en skive..
Hun skrek gjennom alle amminger, diet litt, hylskreik, diet, hylskreik. Ingen kos med amming på dagtid. På barseltreff har hun alltid sovet minst, skreket mest og vært mest kavete/urolig.
Nå er jeg bare trist og lei meg for at alt ble sånn. At vi ikke engang fikk gått alle de fine trilleturene jeg husker fra permisjonen med eldste. At alt ble stress og mas. Og enda er jeg sliten fordi hun sover dårlig, men det kommer til å bedre seg, jeg får også ofte sove ut på morgenen siden hun kun godtar meg om nettene.
Dette er utrolig usammenhengende og jeg vet ikke helt hva jeg vil det siste året har vært så utrolig kaotisk og alt annet enn jeg hadde sett for meg med å ha 2 barn. Det er så mange som sier st søsken bare «blir med på lasset» så det er ikke noe problem. Hva da når man får en baby som ikke er med på noe som helst annet lass enn sitt eget? Vi kunne aldri trille til en lekeplass for eksempel. For babyen skreik jo bare.

Mange ting har jo blitt bra nå - hvorfor er jeg lei meg for at det første året ble som det ble? Jeg føler meg ikke akkurat deprimert, men er mye lei meg for dette. Også for mannen forståelig nok nekter å få flere barn etter denne babytiden her. Det er jo nå det endelig skal bli litt enklere å være sammen hele familien, mår lillesøster kan gå og våren kommer. Likevel er jeg så mye vemodig og trist for alt kaoset som har vært, og skulle ønske det ble annerledes heller enn å se fremover.

Ja, dette ble litt personlig og usammenhengende. Men kanskje noen kjenner seg litt igjen? Eller bare kan si at jeg kanskje glemmer alt kaoset og kun husker kosen - har jo masse bilder av vesla som sover i bæresjal hvor man ikke ser før og etter hun kom i sjalet, haha

 

[Miss_30]

Helt likt her med nr 2. Satt faktisk i stad og tenkte på at jeg har ingen gode minner fra permisjonen med han, for ingenting funka. Han bare skreik og var urolig og misfornøyd. Alt handla om å finne løsninger på søvnproblemene hans og selv ble det omtrent null søvn på meg. Følte meg konstant syk og på det verste psyk Han er 4,5 nå og det har vært krevende all the way.

 

[Vaffelrøre]

Er du meg? Prikk likt her, minien er straks 11 mnd. Mye kav og uro, aldri en baby som var med på lasset når søsken er ute å leker osv. Permisjon i total utmattelse og snytt for babytiden. Og jeg trodde jo jeg kunne noe om babyer siden jeg hadde hatt en før... Jaggu måtte jeg lære at for noen babyer er ikke amming og bæring nok.

Jeg har ingen råd, bare medfølelse og klapp på skuldra. Vi er flere, og det er litt godt å lese.

For å snu på det; jeg er SÅ glad dette ikke var min første baby for da hadde det ikke blitt flere. Sånn. Jeg måtte bare få det ut.

 

[Veivalsa]

Helt likt her med nr 2. Satt faktisk i stad og tenkte på at jeg har ingen gode minner fra permisjonen med han, for ingenting funka. Han bare skreik og var urolig og misfornøyd. Alt handla om å finne løsninger på søvnproblemene hans og selv ble det omtrent null søvn på meg. Følte meg konstant syk og på det verste psyk Han er 4,5 nå og det har vært krevende all the way.

Er du meg? Prikk likt her, minien er straks 11 mnd. Mye kav og uro, aldri en baby som var med på lasset når søsken er ute å leker osv. Permisjon i total utmattelse og snytt for babytiden. Og jeg trodde jo jeg kunne noe om babyer siden jeg hadde hatt en før... Jaggu måtte jeg lære at for noen babyer er ikke amming og bæring nok.

Jeg har ingen råd, bare medfølelse og klapp på skuldra. Vi er flere, og det er litt godt å lese.

For å snu på det; jeg er SÅ glad dette ikke var min første baby for da hadde det ikke blitt flere. Sånn. Jeg måtte bare få det ut.

Ååh, nå ble jeg nesten litt glad for at det ikke bare er meg Selv om det er kjedelig å lese at dere har samme erfaring også!
Ja om hun her hadde vært først, hadde det nok sittet langt inne å få flere altså

 

[Miss_30]

Ååh, nå ble jeg nesten litt glad for at det ikke bare er meg Selv om det er kjedelig å lese at dere har samme erfaring også!
Ja om hun her hadde vært først, hadde det nok sittet langt inne å få flere altså

Hadde ikke blitt en nr 2 her hvis han hadde kommet først

 

[Veivalsa]

Hadde ikke blitt en nr 2 her hvis han hadde kommet først

Altså jeg kunne jo tenke meg en til likevel, men på en måte tror jg det er endt for å «ta igjen» for denne babytida og det er jo ikke riktig utgangspunkt da men , det har jeg ingen garanti for at man får en roligerebaby heller. Og realisten i forholdet, mannfolket, har sagt stopp.

 

[HCS]

Noen som har tips til det?
Vesla er 11 mnd nå, og hun er forsåvidt fortsatt litt urolig enda da, haha. Vekker meg som regel med 1,5-2 timers mellomrom på nettene, men vi er forbi det verste. Hun gråter ikke på natta lenger og er stort sett fornøyd og veldig sjarmerende på dagtid. Men jeg sliter med å henge med. Alt var for slitsomt og gikk for raskt. Det høres teit ut, men på et vis opplever jeg at hele permisjonen og babytida bare ble tatt fra meg. Fra hun var 2 uker gammel gikk jeg rundt i stua HELE dagen fra 8:30 og 22. såklart litt pauser innimellom hvor hun sov på fanget mitt, men når som helst kunne hun bli urolig, også måtte jeg bære henne rundt eller amme før jeg kunne sette meg ned igjen. Jeg har aldri kunnet sove på dagtid, og hun sov utelukkende på meg de første 6 månedene. En kort periode sov hun i slyngevugge, men kun om jeg satt ved siden av og holdt den i gang hele tiden.
I tillegg fullstendig hatet hun barnevogn, så vi var ikke på en eneste koselig trilletur. Prøvde selvfølgelig, men det endte alltid med at jeg måtte løpe hjem med en hylende baby som våknet etter 5-10 minutters søvn. Vi kunne gå korte turer med sjal av og til, men plutselig ville hun ammes eller bare ut av sjalet og da er det jo litt av et styr for å få til alt det, særlig når været ikke er fint. Så det ble til at jeg var hjemme og bar henne. Bilstol var seff fiende nr 1.

Jeg bare synes alt gikk så innmari fort og at det ikke var noe tid til å kose seg. De første månedene skrek hun så fort jeg la henne fra meg for å smøre en skive eller gå på do. Jeg bar og bar, og innimellom det løp jeg rundt i huset for å prøve å ordne helt nødvendige ting som et toalettbesøk eller smøre en skive..
Hun skrek gjennom alle amminger, diet litt, hylskreik, diet, hylskreik. Ingen kos med amming på dagtid. På barseltreff har hun alltid sovet minst, skreket mest og vært mest kavete/urolig.
Nå er jeg bare trist og lei meg for at alt ble sånn. At vi ikke engang fikk gått alle de fine trilleturene jeg husker fra permisjonen med eldste. At alt ble stress og mas. Og enda er jeg sliten fordi hun sover dårlig, men det kommer til å bedre seg, jeg får også ofte sove ut på morgenen siden hun kun godtar meg om nettene.
Dette er utrolig usammenhengende og jeg vet ikke helt hva jeg vil det siste året har vært så utrolig kaotisk og alt annet enn jeg hadde sett for meg med å ha 2 barn. Det er så mange som sier st søsken bare «blir med på lasset» så det er ikke noe problem. Hva da når man får en baby som ikke er med på noe som helst annet lass enn sitt eget? Vi kunne aldri trille til en lekeplass for eksempel. For babyen skreik jo bare.

Mange ting har jo blitt bra nå - hvorfor er jeg lei meg for at det første året ble som det ble? Jeg føler meg ikke akkurat deprimert, men er mye lei meg for dette. Også for mannen forståelig nok nekter å få flere barn etter denne babytiden her. Det er jo nå det endelig skal bli litt enklere å være sammen hele familien, mår lillesøster kan gå og våren kommer. Likevel er jeg så mye vemodig og trist for alt kaoset som har vært, og skulle ønske det ble annerledes heller enn å se fremover.

Ja, dette ble litt personlig og usammenhengende. Men kanskje noen kjenner seg litt igjen? Eller bare kan si at jeg kanskje glemmer alt kaoset og kun husker kosen - har jo masse bilder av vesla som sover i bæresjal hvor man ikke ser før og etter hun kom i sjalet, haha

Masse empati fra meg De første 6 månedene med frøkna var grusomme. Jeg husker bare at jeg gikk rundt og var helt nummen og at kroppen liksom dirret fordi jeg var så sliten. Hos oss gikk det seg riktignok til etter 6 måneder, og faktisk da hun begynte å sove på eget rom. Aner ikke om det er sammenheng. Det var så ille at jeg har brukt lang tid på å forsone meg med at jeg bare må igjennom det hvis hun skal få søsken, noe jeg er fast bestemt på.

Angående det andre du skriver - det er jo først når krisen roer seg at man har mulighet til å se tilbake på alt og reflektere over det. Så kanskje ikke egentlig så rart at det kommer en reaksjon nå som mye har blitt bedre som du sier. Vi giftet oss under corona og måtte avlyse det egentlige bryllupet vårt, vi bestemte oss like så godt for å prøve, så jeg var tre måneder gravid, og grisesliten og ville egentlig legge meg kl 22. Det er fremdeles sårt å tenke på at nesten ingenting ble som jeg hadde håpet og drømt om. Og jeg tror med sånne ting som er veldig viktige, som baby og bryllup og sånt, så er det så mye følelser og forventninger knyttet til det, at det ikke er så rart at man blir skuffa når ting ikke blir som man planla/håpet/trodde. Nå ser jeg tilbake på de 6 første månedene med frøkna som noe vi bare måtte igjennom. Ikke med noe særlig glede, men kan smile av bilder fra den tiden, og det er jo på en måte fremgang. Jeg håper at når du får det ennå litt mer på avstand så vil det bli enklere, og da kan det jo hende mannen din ombestemmer seg også

 

[Sitronjenta]

Hei! Vil bare si at jeg hadde det ganske likt som dette med første, spesielt i begynnelsen. Da det endelig ble bedre var det pappaens tur til å ha permisjon.

Det er ikke lett å bare godta at det ble så tungt, og jeg har dessverre ingen tips til det, annet enn å prøve å fokusere på nået i stedet for å tenke på fortida. Jeg klarer ikke det selv, så skal ikke late som jeg har noen løsning. Det kan også hende det er lurt å gi seg selv rom for å være litt nede, ta tida til hjelp og kanskje ikke sette i gang slitsomme prosjekter før en faktisk føler at en går i pluss igjen. Til og med positive og spennende ting kan bli ganske tunge hvis en egentlig ikke er klar.

 

[To be announced]

Nesten så jeg ikke tør skrive hva jeg tenker, men for oss ble denne slitsomme situasjonen egentlig bare verre ved 14mnds alder - lettere på dagen på noen måter (mye kos og godt humør) - men søvnen bare krasjet og ble helt katastrofe + meninger og manglende språk + enorm utforskertrang = mye konflikt og frustrasjon. Venter enda på å hente meg inn

 

[onske]

Hadde det helt likt.. babyen var ikke i nærheten av å sove de timene en baby «skal eller bør» gjøre, tror maks var rundt 15 timer fra vi kom hjem. Babyen hylskrek mellom 4-11 timer HVER eneste kveld/natt til han var 1,5 år.. hadde ikke overlevd den tiden hvis ikke vi hadde hatt avlastning av familie. Kunne ikke delta på barselgruppe eller babysang fordi han bare skrek, kunne ikke gå turer eller sove på dagen. De få minuttene han sov måtte jeg spise en brødskive eller gå på do. Gikk i ei tåke når jeg kom tilbake til jobb og kollegaene mine sier jeg så ut som et spøkelse der jeg løp rundt, jeg følte meg som et også. Barnet sover fortsatt ganske dårlig 2,5 år, men ekstremt mye bedre enn tidligere. Dette var førstemann og vi følte at vi nå bare må få en til hvis vi noen gang skal klare/tørre det. Håper det blir en finere tid

 

[Veivalsa]

Lenge siden jeg skrev denne posten nå - men tusen takk for gode ord, erfaringer og tips
Babyen har blitt 15 mnd nå og det kjennes ut som ting har snudd litt.
Jeg har forsøkt å akseptere at jeg har vært både utslitt, skuffet, deppa og lei meg store deler av hver eneste dag i lillesøsters første leveår og at jeg faktisk så og si aldri hadde èn ordentlig pause på dagtid noen gang. Det er liksom ikke helt pause når hun enten sover på meg mens jeg går rundt med bæresele eller jeg må løpe opp på soverommet etter 15-20 min og bli der resten av luren sittende med henne i fanget for at hun skal få sove.
Jeg kjente hvor sinnsykt lite pause det har vært nå dagsovingen ENDELIG løste seg da hun bikket 14 måneder. Og det er helt magisk at hun kan sove 1,5-2 timer med kun en liten eller Ingen oppvåkning.
I dag sov hun også litt over en time i vogn på farten med storebror, ellers har vi måttet forte oss hjem til lur 11:30 hver helg fordi hun bare sover inne og da rekker man ikke finne på så veldig mye.

Så ting blir bedre - endelig! Fikk sluttet med nattamming for 2 uker siden også, men hun er tidvis fortsatt våken, heldigvis korte oppvåkninger, 5-10 ganger hver natt og vil stå opp mellom 5 og 6. Dette er likevel utrolig mye bedre enn for en måned siden.
Jeg kjenner likevel på en liten sorg over at det ble så innmari lite trivelig. Kroppen min har blitt helt utkjørt fysisk og psykisk. Mange ekstra kilo fortatt fordi hun har skreket så mye i vogn og bil at jeg feks ikke har kunnet gå turer eller dra noe sted med henne uten at det ble forferdelig slitsomt og så mye gråt at jeg bare ble helt stressa av tanken. Og ingen mulighet for samsoving eller hvile med henne på dagtid har gjort at jeg har spist mye usunt for å komme gjennom en dag med 4-5 timer vandring rundt i stua. Hun har alltid stått opp tidlig og vært våken hver eneste time hver eneste natt, så virkelig umulig å ta igjen noe søvn frem til nå.

Nå klarer jeg ikke lenger å sove godt uansett, sliter med innsoving, våkner 5-10 ganger hver natt (når jeg sover på eget rom mens mannen tar baby) og får ikke sove etter 6. Så det er vanskelig å hente inn søvn og hvile når søvnmønsteret mitt er blitt helt ødelagt! håper dette skal gå seg til ettersom vesla forhåpentligvis også sover litt bedre.
Har også funnet en terapeut jeg har begynt såvidt med for å få psyken min på rett kjøl igjen.
Stort sett er jeg glad og takknemmelig for livet jeg lever nå, for at jeg har disse ungene og mannfolket. Men så er det fortsatt en bitteliten sånn bitter følelse der for at babytiden ble så innmari dritt. Og på den andre siden så kan denne erfaringen helt sikkert brukes til noe jeg er nok ikke den siste som får en skikkelig kråkebaby, og ikke minst føles ting nå mye lettere selv om det er litt jobb og kaos å ha en på 4 og en på 1 år også. Men så kan det liksom likevel ikke sammenlignes med å ha et kolikkhylende klistremerke og en 3åring i sjokk over at hele livet har blitt til skrik og uro fra baby hele tiden. Stakkars 3åringen fikk jo ikke de pausene fra baby som jeg hadde sett for meg, nemlig at baby kunne sove i vogn mens vi var på en lekeplass eller sove 20-30 min inne mens vi var sammen med eldste eller bare spise et måltid uten at en av oss må vente med å spise fordi baby må bæres. Hun var virkelig med oss og broren 100% av tiden fra hun kom ut
Nå leker de allerede mye sammen og er veldig glade i hverandre, så tror nok ikke han har tatt skade av å bli hivd litt sånn hefitg inn i storebrortilværelsen Men desto bedre at vesla nå er så stor at gutten og jeg kan dra ut på lenger turer alene uten henne om vi vil.

Okei, litt sånn rotete oppsummering av de siste månedene her fra meg. Jeg har det mye bedre enn da jeg skrev denne posten, er fortsatt ikke helt ovenpå enda men det kjennes ut som ting er på vei i riktig retning og det er en bra følelse!
Tror det er usannsynlig at vi går for å prøve på en tredje unge, men jeg skal isåfall få sove innmari mange bra netter før jeg orker tanken på en reprise

 

[B]

Ting blir bedre, er vel egentlig bare det jeg kan si. Vi har jo to tette, og minste ble født da eldste akkurat hadde begynt i bhg. Det var mye sykdom, og hun selv var syk med feber 6 ganger de første 6 mnd. Derav første gang med feber da hun var 4 dager gammel. Så på slutten av permisjon kom Covid19 og begge var hjemme pga stengte barnehager. Det ble ikke permisjon som med første med trilleturer og ordne i ro og mak. Det ble helt annerledes. Veldig mye fint, men også mye slitsomt og annerledes enn jeg hadde håpet.

Jeg tror at bare tiden må få gå. Nå som de begynner å bli større, prøv å komme deg i seng tidlig når du kjenner du trenger det, men pass også på å komme deg ut og trene eller bare gå en tur mens mannen ser etter ungene. Forsøk å bruke kveldene til noe, ikke bare la tiden suse med tv eller mobil. Det er når du gjør ting du har glede av for din egen del at energien kanskje kommer tilbake . det er tøft og slitsomt innimellom. Våre er snart 3 år og 4,5. Jeg har ikke helt hentet meg inn ennå. Innimellom kjenner jeg fortsatt på savn over babytida, og tanker om hvordan den skulle vært, men det legger jeg egentlig fort bort igjen fordi gjort er gjort.