Å gå fra samboerskap til å være alene

[SaraSofie]

Jeg er i en situasjon nå hvor jeg har tenkt lenge på det å gå ifra barnefar. Vi har to barn sammen, en på 4 og en på 4 mnd. Han er verdens beste menneske, men hver dag tenker jeg at jeg mangler noe i livet og føler at vi har vokst fra hverandre. At vi kun sitter igjen som veldig gode venner. Jeg syns dette er fryktelig trist da han er så god og snill, men jeg vet ikke om jeg klarer å leve i et forhold jeg ikke er sikker på. Har hele tiden tenkt at "neida, dette går seg til" og "skjerp deg, han er jo så flott", men allikevel er det en liten gnagende følelse som sier at dette er ikke riktig. Jeg syns også det er urettferdig overfor han å gå med slike tanker Vi har snakket flere ganger om dette hvor jeg har vært ærlig og fortalt han hvordan jeg føler, men at vi bare rett og slett har vokst fra hverandre og ikke sammen med hverandre.

Hvordan skal jeg klare meg med to små alene? Noen ganger føler jeg at jeg bare skal bite tennene sammen og håpe på bedre tider, men når kommer det liksom? Vet ikke helt hvor jeg vil med innlegget, men trenger å lufte dette for noen som kanskje har vært i samme situasjon. Jeg syns det er fryktelig tungt og det som er verst er jo selvfølgelig tanker om hvordan barna kommer til å takle dette... Noen som har noen gode råd? <3

 

[Storkebaby]

Jeg har dessverre ingen gode råd, men sender en god klem Som mennesker er vi utrolig sterke, og klarer det aller meste! Du kommer til å klare dette

 

[Hjertemor]

Har heller ikke vært i situasjonen, men som Storkebaby skriver så er jeg enig. Vi er sterkere enn det vi trur, tenker du finner ut hva som er det rette for deg, og at du greier det. Sender deg en god klem og lykke til med valget[emoji170].

 

[VictoriaH]

Kanskje parterapi er en mulighet før du tar et endelig valg? Da kan dere finne ut av følelsene deres med en nøytral tredjepart, kanskje få noen tips til hvordan det kan bli bedre?

Hvordan var forholdet deres før sistemann kom til verden? Altså, før graviditeten

 

[Mina]

Hvor lenge har du tenkt dette? Også før dere fikk sistemann, eller bare den siste tiden? Om det er den siste tiden tenker jeg at jeg ville gitt det litt tid - for det er så mange følelser som er i sving rett etter en fødsel. Men har det vart en del lenger kan det være en idé å sette seg ned sammen med en tredjepart, som nevnt rett over her. Man er jo ikke stormforelsket i mange år, man går jo over til å bli mer venner med tiden - men ikke bare venner, så det skal jo ikke være sånn heller.

 

[Moderator Eve]

Hvor lenge har du tenkt dette? Også før dere fikk sistemann, eller bare den siste tiden? Om det er den siste tiden tenker jeg at jeg ville gitt det litt tid - for det er så mange følelser som er i sving rett etter en fødsel. Men har det vart en del lenger kan det være en idé å sette seg ned sammen med en tredjepart, som nevnt rett over her. Man er jo ikke stormforelsket i mange år, man går jo over til å bli mer venner med tiden - men ikke bare venner, så det skal jo ikke være sånn heller.

Tror også det er noen vesentlige spørsmål her. Hvor lenge har dette vært i tankene dine?

 

[SaraSofie]

Jeg har dessverre ingen gode råd, men sender en god klem Som mennesker er vi utrolig sterke, og klarer det aller meste! Du kommer til å klare dette

Tusen takk <3

 

[SaraSofie]

Tror også det er noen vesentlige spørsmål her. Hvor lenge har dette vært i tankene dine?

I kanskje to år.. Etter førstemann vokste vel forelskelsen veldig, men dabbet av. Jeg vet jo at forelskelse ikke varer evig, men går over til kjærlighet. Og jeg elsker han jo, men jeg føler vi lever bare med hverandre. Hadde det ikke vært for barna hadde jeg reist, men det er så vanskelig. Vi fikk en til fordi vi begge ville og det er ikke et dårlig forhold, men det er en konstant følelse jeg har om at det er noe som ikke stemmer. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det selv, men jeg trur jeg savner lidenskap i forholdet. Etter at han ble pappa var det akkurat som om alle de kvalitetene jeg ble forelsket i forsvant fordi "nå er jeg pappa og skal oppføre meg deretter". Jeg er selvfølgelig enig, men jeg føler han holder meg tilbake og hver gang jeg gleder meg over noe så klarer han liksom å drepe gleden for "du er jo mamma nå". Det er ikke snakk om festing og slike ting, men jeg mener jo at selvom vi har barn er det viktig å bare være kjærester også noen ganger.

 

[SaraSofie]

Hvor lenge har du tenkt dette? Også før dere fikk sistemann, eller bare den siste tiden? Om det er den siste tiden tenker jeg at jeg ville gitt det litt tid - for det er så mange følelser som er i sving rett etter en fødsel. Men har det vart en del lenger kan det være en idé å sette seg ned sammen med en tredjepart, som nevnt rett over her. Man er jo ikke stormforelsket i mange år, man går jo over til å bli mer venner med tiden - men ikke bare venner, så det skal jo ikke være sånn heller.

Ja, altså det går jo litt i bølger, men har tenkt dette i kanskje to år. Derfor det er vanskelig når det er greit en dag og en annen dag ikke. Jeg trur nok vi bør vurdere en tredjepart for jeg vil jo ikke at forholdet skal ryke.. sånn egentlig. Det er bare tanken om at jeg kanskje hadde hatt det bedre alene som frister veldig. Takk for svar <3

 

[SaraSofie]

Kanskje parterapi er en mulighet før du tar et endelig valg? Da kan dere finne ut av følelsene deres med en nøytral tredjepart, kanskje få noen tips til hvordan det kan bli bedre?

Hvordan var forholdet deres før sistemann kom til verden? Altså, før graviditeten

Ja, som nevnt over her trur jeg nok det er en god ide. Litt skummelt også for da blir det mer virkelig, men vil jo ikke ha det sånn som nå. Forholdet har forsåvidt alltid vært bra, det er bare helt... flatt.... Litt vanskelig å sette fingeren på det og det er da tanken om at jeg hadde hatt det bedre aleine kommer snikende... :/

 

[Cadillac]

Høres jo ut som dere er mer venner enn noe annet, ut fra det du beskriver, i alle fall fra din side, og at der i praksis ikke er noe mer heller. Du har det bra, men du er ikke lykkelig?

Jeg synes uansett VictoriaH sitt forslag om samtaler/parterapi vil være lurt, da kan du/dere få hjelp til å sette ord på ting. Feks kan du ta opp dette med at du er glad i han, men at det er flatt og at du ikke føler det er mer å hente enn et godt vennskap. Barna kan vokse opp og ha det godt i et slikt rolig og sindig forhold med foreldre som er gode venner, men til sist skal du jo leve uten savn du også. Begynn med noen samtaler, ta det derfra, for siden dere har barn under 16 år så må dere jo evt til mekling uansett hvis samlivsbrudd. Bruk systemet, det er masse god hjelp å få - og lytt til hjertet ditt.

Klart det blir nye og andre utfordringer alene, men jeg er sikker på du klarer det. Jeg står i det samme selv, der jeg ikke vil skille lag, men jeg vil ikke være sammen med en som ikke vil være sammen med meg heller - og jeg lærer stadig noe nytt om meg selv. Jeg klarer det, det gjør du også.

 

[Eliz92]

Har dere hatt noe særlig alene tid etter dere fikk ungene? Hvordan har det vært?