Nå er det bare noen dager til den magiske 12-ukers grensa, og det er jeg og min samboer VELDIG glad for[:)]
Har ikke fortalt noen om graviditeten enda. Bestemte oss for å vente, etter sa i fjor, og året før. Man blir redd og nervøs av slike opplevelser.
Nå som jeg snart skal si det til folk, kjenner jeg at jeg gruer meg litt til deres reaksjoner. Jeg er nemlig 42 år gammel (snart 43), og jeg har skjønt at dette er problematisk for en del mennesker (av ulike årsaker).
Da jeg ble gravid for to år siden og mistet, var det faktisk noen som sa at kanskje det var like bra. Det gjorde selvfølgelig vondt mye verre (det var mitt etterlengtede barn som var vekk).
I fjor da jeg igjen ble gravid fortalte vi nesten ingen. Det endte like galt, og jeg var veldig glad for at jeg slapp å ta den runden igjen, men jeg følte meg så alene om alt det vonde[:(]
Det som jeg synes er vanskelig er å måtte forklare at dette er noe vi vil. For meg er det helt fantastisk fint å få et barn nå, og jeg føler at både jeg og samboeren min har så mye å gi barnet når det kommer til verden. Jeg orker egentlig ikke å høre alt det negative folk har å komme med (om det så er sannsynligheten for å få et barn med downs syndrom, eller at jeg blir 58 år gammel når barnet skal konfirmeres). Men jeg vet at det kommer. Har hørt det før. Måtte bare få det ut, og jeg håper at det er noen som forstår.
Nesten litt komisk når jeg i min alder er redd for å fortelle morra mi at jeg er gravid[&:][:D]
Er ofte inne på forumet og leser innleggene. Har ikke skrevet så mye, men føler at jeg blir litt "kjent" med dere. Vi går noen spennende måneder (og år) i møte.
Har ikke fortalt noen om graviditeten enda. Bestemte oss for å vente, etter sa i fjor, og året før. Man blir redd og nervøs av slike opplevelser.
Nå som jeg snart skal si det til folk, kjenner jeg at jeg gruer meg litt til deres reaksjoner. Jeg er nemlig 42 år gammel (snart 43), og jeg har skjønt at dette er problematisk for en del mennesker (av ulike årsaker).
Da jeg ble gravid for to år siden og mistet, var det faktisk noen som sa at kanskje det var like bra. Det gjorde selvfølgelig vondt mye verre (det var mitt etterlengtede barn som var vekk).
I fjor da jeg igjen ble gravid fortalte vi nesten ingen. Det endte like galt, og jeg var veldig glad for at jeg slapp å ta den runden igjen, men jeg følte meg så alene om alt det vonde[:(]
Det som jeg synes er vanskelig er å måtte forklare at dette er noe vi vil. For meg er det helt fantastisk fint å få et barn nå, og jeg føler at både jeg og samboeren min har så mye å gi barnet når det kommer til verden. Jeg orker egentlig ikke å høre alt det negative folk har å komme med (om det så er sannsynligheten for å få et barn med downs syndrom, eller at jeg blir 58 år gammel når barnet skal konfirmeres). Men jeg vet at det kommer. Har hørt det før. Måtte bare få det ut, og jeg håper at det er noen som forstår.
Nesten litt komisk når jeg i min alder er redd for å fortelle morra mi at jeg er gravid[&:][:D]
Er ofte inne på forumet og leser innleggene. Har ikke skrevet så mye, men føler at jeg blir litt "kjent" med dere. Vi går noen spennende måneder (og år) i møte.