Å få flere enn 1 barn

[Zephyra]

Jeg visste jeg ville ha flere barn fra start, og når jeg fikk min første så fikk jeg egentlig aldri noe sjokk. Altså ble jo sliten innimellom, men på ingen måte så utslitt at jeg ikke ville ha flere. Venter nå nr 3, og er dårlig i svangerskapet så alt er tungt, men hadde jeg bare klart svangerskap uten kvalme og plager kunne jeg gjerne ha tenkt meg 4 eller 5 barn.

Jeg har også inntrykket av at "normen" nå er å få sjokk og være konstant utslitt av unger, ikke klare tanken på flere og hige etter egentid og barnefri i ett. Lurer på hvorfor det er slik.

Men hvis du er i tvil om dere orker flere så er det kanskje best å vente/la være. Barna skal følges opp i mange år, og selv om mange opplever småbarnstiden som slitsom så blir det faktisk bare mer trykk når de starter på skolen og man kjenner tidsklemma mellom jobb, lekser, fritidsaktiviteter og tid sammen. Tenker at man trenger ikke fremlegge alt som en dans på roser, for det er det ikke. Og hvis man forventer det så tror jeg man får det tøffere enn hvis man var realistisk innstilt.

 

[Veslejenta88]

Var frem og tilbake på å få nr 2 helt til han ble født. Vi trivdes godt med nr 1. Men da ble det så naturlig og alt var perfekt. Vurderte nr 3 og hente mot at det ikke ble noen nr 3, men så ble jeg gravid ved ett uhell( vår egen feil) og er nå i uke 32+5. Er fortsatt veldig uenig med meg selv men sånn blir det. Måtte rett og slett bare hoppe i det.

 

[Regnbuebarn 2015]

Hvordan orker man det når alt kommer til alt? Jeg har alltid gledd meg over barn og gledet meg til å bli mor og få fylt opp søskenflokken etter hvert og underveis. MEN det var før jeg ble mor og fikk oppleve det så tettpåNoe så fantastisk og stort å få oppleve men du verden for et slit, MYE mer enn jeg hadde drømt om. Anyway, ville absolutt ikke byttet det bort mot noe og jeg er helt uendelig evig glad i henne (datteren)men så mye som tålmodigheten har fått prøvd seg og utslittsnivået som jeg har ligget på som etter jeg ble mamma, det er et kapittel for seg selv.

Regner med andre har kjent på noe lignende?Hvordan klarer man å kjøre på med flere barn samtidig som man opplever det sånn å bli mamma? Jeg vil veldig gjerne at hun ikke skal bli enebarn og jeg har altså alltid drømt om en liten søskenflokk for barna mine. Men må si at jeg sliter litt med motivasjonen gitt...Nå er jeg 33 år og bør ikke vente sånn syyykt lenge før vi får neste "mann" i såfall..vil ha jaffal 2 stykker, muligens 3, noe som gjør at vi kanskje ikke "kan" pause altfor lenge. Hvordan klarte dere å komme over "kneika" å ta det steget å bestemme dere for flere barn, etter en allerede krevende småbarnsperiode? Det frister ikke akkurart pr nå, men jeg har som nevnt ikke lyst at hun skal bli enebarn og så er det jo hyggelig med en liten flokk da Glemmer man etterhvert hvor intenst det kan være med små barn sånn at det kun føles som en glede ved tanken på neste barn? Har undret litt på dette nemlig, her sliter vi bittelitt med den entusiastiske tilnærmingen med tanken på et evt. nytt familimedlem Blir ting bedre/lettere med neste barn, altså: at det gjerne oppleves mer intenst å være førstegangs foreldre?

Her ble løsningen stor aldersforskjell- 11år. Skulle ønske det gikk på neste også, men da er jeg blitt så gammel. Så vet ikke om jeg orker en til

 

[Aaavinter]

Jeg visste jeg ville ha flere barn fra start, og når jeg fikk min første så fikk jeg egentlig aldri noe sjokk. Altså ble jo sliten innimellom, men på ingen måte så utslitt at jeg ikke ville ha flere. Venter nå nr 3, og er dårlig i svangerskapet så alt er tungt, men hadde jeg bare klart svangerskap uten kvalme og plager kunne jeg gjerne ha tenkt meg 4 eller 5 barn.

Jeg har også inntrykket av at "normen" nå er å få sjokk og være konstant utslitt av unger, ikke klare tanken på flere og hige etter egentid og barnefri i ett. Lurer på hvorfor det er slik.

Men hvis du er i tvil om dere orker flere så er det kanskje best å vente/la være. Barna skal følges opp i mange år, og selv om mange opplever småbarnstiden som slitsom så blir det faktisk bare mer trykk når de starter på skolen og man kjenner tidsklemma mellom jobb, lekser, fritidsaktiviteter og tid sammen. Tenker at man trenger ikke fremlegge alt som en dans på roser, for det er det ikke. Og hvis man forventer det så tror jeg man får det tøffere enn hvis man var realistisk innstilt.

Dette har jeg også lurt på, hvorfor det er så stort sjokk for så mange? er de at de har vært for lite eksponert til babyer tidligere?, ting blir for rosenrødt fremstilt av folk i dag så forventninger i forkant er feil.? Hmmm vanskelig å si.?

Jeg har foreløpig bare en, men har jo altid hatt tanken at det hadde vært fint å få flere, og den tanken har jeg fremdeles. Har jo vært ganske krevende i perioder hu jenta mi men jeg hadde egentlig innstillt meg på at det kom til å bli mye «verre» enn det har vært også

så har jeg også altid vist at om jeg skal ha flere barn så trenger jeg personlig å ha litt aldersforskjell på de, ca 4 år tenker jeg. Slik at jeg får litt tid til å ballansere mamma rollen og «meg selv» og så førstemann forstår mer og har blitt litt mer selvstendig før det kommer en til liten en, også spessielt siden jeg blir så utrolig lammet av bekkenløsning og jeg regner med det ikke blir noe bedre i et annet svangerskap, litt greit da at barnet kan være gammel nok til å forstå at «mamma har vondt og kan ikke gjøre slik og sånn nå» Og siden jeg tenker det så er heller ikke tanken om en til avskrekkede for meg.

Dog har jeg nå som jenta mi har begynt å bli så «stor» begynt å bli baby syk igjen men har samtidig mareritt at jeg har mange små babyer og alle trenger meg men jeg strekker ikke til

Så hjelpes jeg får bare prøve å knipe igjen, vet innerst inne at jeg personlig trenger litt tid på meg før det kommer flere, for det er som du sier, de skal følges opp i lang tid. Og jeg vet også så inderlig godt at jo større de blir jo verre blir det! Trassalderen til en 2 åring er ingenting mot «trassalderen» til en 12 åring

 

[Maddieh]

Holder nok med ett for vår del. Men det har med kapasitet og helse å gjøre

 

[Stolt mamma]

Dette har jeg også lurt på, hvorfor det er så stort sjokk for så mange? er de at de har vært for lite eksponert til babyer tidligere?, ting blir for rosenrødt fremstilt av folk i dag så forventninger i forkant er feil.? Hmmm vanskelig å si.?

Jeg har foreløpig bare en, men har jo altid hatt tanken at det hadde vært fint å få flere, og den tanken har jeg fremdeles. Har jo vært ganske krevende i perioder hu jenta mi men jeg hadde egentlig innstillt meg på at det kom til å bli mye «verre» enn det har vært også

så har jeg også altid vist at om jeg skal ha flere barn så trenger jeg personlig å ha litt aldersforskjell på de, ca 4 år tenker jeg. Slik at jeg får litt tid til å ballansere mamma rollen og «meg selv» og så førstemann forstår mer og har blitt litt mer selvstendig før det kommer en til liten en, også spessielt siden jeg blir så utrolig lammet av bekkenløsning og jeg regner med det ikke blir noe bedre i et annet svangerskap, litt greit da at barnet kan være gammel nok til å forstå at «mamma har vondt og kan ikke gjøre slik og sånn nå» Og siden jeg tenker det så er heller ikke tanken om en til avskrekkede for meg.

Dog har jeg nå som jenta mi har begynt å bli så «stor» begynt å bli baby syk igjen men har samtidig mareritt at jeg har mange små babyer og alle trenger meg men jeg strekker ikke til

Så hjelpes jeg får bare prøve å knipe igjen, vet innerst inne at jeg personlig trenger litt tid på meg før det kommer flere, for det er som du sier, de skal følges opp i lang tid. Og jeg vet også så inderlig godt at jo større de blir jo verre blir det! Trassalderen til en 2 åring er ingenting mot «trassalderen» til en 12 åring

Før jeg fikk barn hadde jeg vært mye med barn, har også jobbet på småbarnsavdelingen i barnehagen. Men hadde aldri hatt ansvaret for min egen nyfødte baby før, for ikke å snakke om alle hormoner etter fødsel. Trodde jeg var forberedt på det meste, men når man står der med ansvaret for en sårbar og forsvarsløs baby som er totalt avhengig av meg ( og pappaen) så kom sjokket «klarer jeg dette». Det gikk seg heldighvis til relativt raskt og ble planlagt gravid 8 mnd etter fødsel

 

[Aaavinter]

Før jeg fikk barn hadde jeg vært mye med barn, har også jobbet på småbarnsavdelingen i barnehagen. Men hadde aldri hatt ansvaret for min egen nyfødte baby før, for ikke å snakke om alle hormoner etter fødsel. Trodde jeg var forberedt på det meste, men når man står der med ansvaret for en sårbar og forsvarsløs baby som er totalt avhengig av meg ( og pappaen) så kom sjokket «klarer jeg dette». Det gikk seg heldighvis til relativt raskt og ble planlagt gravid 8 mnd etter fødsel

Joda, skal også innrømme å ha hatt tanken om «hjelp, hva har vi gjort» et pr ganger når det har stått skikelig på, men det har gått veldig fort over

Men har også litt inntrykk at mange har veldig rosenrøde og urealistiske forventninger i forkant, og da kan man jo lure feks om faktorer som sosiale medier og higet etter å fremstå med perfekte liv har noe med saken å gjøre feks

 

[Jolanda]

.

 

[Peanut2018]

Jeg var klar for nr 2 før nr 1 var poppet. Når hun endelig var kommet var tanken om en til der med en gang og kanskje til og med sterkere enn før. Så vi prøvde vel å bli gravide igjen med en gang. Gikk noen måneder før mensen kom igjen og der satt den, så nå venter vi nr 2. Gleder meg veldig og har kjempe lyst på 3, men tenker at vi skal se hvordan det er med to før vi bestemmer oss helt. Uansett blir nok nr 3 å vente litt på seg Nå skal vi nyte de to vi kommer til å ha en stund først.

Vår nr 1 har vært utrolig grei og rolig hele veien og kan se for meg at det sikkert er tøffere for andre med barn som har slete med kolikk og magevondt og div andre ting. Det har jo ikke vi, men er sikker på vi hadde vært i samme situasjon uansett med nr 2 på vei. Jeg tenker at om man er utslitt og egentlig ikke vet helt om man vil ha en til, kan det være lurt å vente til man er klar, selv om tiden ikke står stille og man blir eldre..

Uansett så finner du nok ut av dette etterhvert Lykke til!

 

[~Ønskebarn17&19]

Jeg syns det er veldig greit at det er to år mellom mine, kunne gjerne vært tettere. Greit å bli ferdig med småbarnstiden i en pulje, hadde aldri giddet å begynne på nytt når eldste er 5

Enig!

 

[*Håpefull*]

Har lest hver og en kommentar men "rekker" ikke å svare på alle spesifikt, går litt i ett her i huset for tiden

Men ja, her handler det nok litt om at forventningene mine til å bli mamma ikke stemte med sånn virkeligheten ble. Jeg romantiserte nok det å bli foreldre, og særlig kanskje det å bli mamma for første gang kan det bli et temmelig hardt slag i ansiktet hvis man ikke her forberedt på hvor krevende mammarollen kan være.
Jeg er vokst opp i en familie der vi er vandt til mange barn slekten som sådan: mange kusiner/fettere og jeg har passet mange barn og alltid vært rundt barn. Disse barna og babyene har vært nokså "enkle" å forholde seg til...Jaffal var det mitt inntrykk og det var sånn jeg tenkte det var å bli mamma: fryd og gammen...I min familie er det vanlig med minst 4 barn, så jeg har tenkt og opplevd fra et utenfor perspektiv at det ikke er såå krevende å bli foreldre velJeg visste at det blir mindre søvn og en del grining osv. MEN, det var de andre tingene jeg ikke var forberedt på: kolikk, pappadepresjon med alt det innebar og MYE av ansvaret har havnet på meg som en konsekvens av pappadepresjonen, de store skoene man skal fylle i det man blir mamma, at babyen blir så altomfattende som den har blitt, så lite tid jeg og mannen har fått sammen etter at vi har fått barn (har ikke familie i nærheten så avlastning har det ikke blitt noe særlig av) og hvor ensomt det egentlig er/kan være å bli mamma, spesielt når man har vært en om å glede seg over det da mannen har hatt pappadepresjonen og ikke minst: en unge som kun godtar å bli bært dagen lang. Ellers må vi høre på grining og sutring hvis vi ikke underholder og bærer henne aaaall daaay long. SÅå, dette var jeg aldeles ikke forberedt på nei og hadde ikke hørt om så mange av "baksidene" ved småbarnsperioden, ikke som dette. Man hører om søvnløse netter og "nå får dere en ny sjef i hus", men ikke noe særlig om de andre nevnte tingene. Så jeg fikk nok litt av et første møte med denne nye tilværelsen og spesielt sårt har det vært å føle seg alene om dette da mannen har vært temmelig distansert og skygget banen en del. Men når det er sagt så er ting mye mye bedre nå, ting går i riktig retning, mannen er så og si seg selv igjen og vi kan begynne å ha en noen lunde normalisert relasjon igjen. Det er både godt og viktig for oss nå

Jeg tenker som mange av dere skriver at nå har vi vært gjennom denne kneika allerede, nå vet vi hva det vil si å bli foreldre, det "sjokket" som det kan være å bli foreldre for første gang har vi nå vært gjennom og vil nok oppleve å bli foreldre igjen litt annerledes neste gang da vi vet i større grad hva vi går til. Realiteten og forventingene møtes sannsynligvis litt mer på midten neste gang vil jeg tro og mye av det vi har vært gjennom nå blir en greiere prosess ved neste barn Vil ikke vente altfor lenge før vi prøver på barn nr 2 da det hadde vært fint å få de tette og man blir ferdig med småbarnsperioden i et og samme jaffs

Har ikke fått tilbake menstruasjonen enda... så får bare se an når kroppen er back on track igjen og gyve løs da

Må bare få si sånn at det ikke sår noe tvil her: jeg elsker både mannen og datteren min over alt på jord (og hunden). Vet ikke om det kommer såååå godt frem her i innlegget Men nå har vi det veldig trivelig sammen og det er annerledes nå som datteren vår er litt eldre og blidere og viser mer og mer av personligheten sin osv. Så vi har det koselig og jeg er så ufattelig stolt av henne og glad i henne og savner henne når hun sover utrolig nok (selvom det er aldri så deilig med litt fred i hodet etter det konstante oppmerksomhetsbehovet og mye grining/bæring på dagtid). Mener ikke å høres utakknemlig ut eller dønn lei av familien min, elsker de høyere enn livet og alt annet

 

[Klumpen2018]

Her har jeg og samboer litt ulike opplevelser. Jeg har alltid ønsket meg 3, han ville gjerne ha 6. Nå når første har passert et halvt år, har det snudd. Han er enig i at 3 er mer enn nok, mens jeg ikke er så sikker lenger. Vi er enige om å ut spiralen neste vår, og prøve på nr 2 da. Jeg skulle gjerne startet prosessen alt nå, jeg. Jeg er så klar for en til!

Vi har hatt en altfor enkel spedbarnstid så langt da. Sammenlignet med hva vi forventet i alle fall.

 

[Jønti]

Det er selvfølgelig slitsomt med barn, og mer krevende med f.eks. 2 eller 3 enn 1. Men av erfaring (jeg er enebarn), så vet jeg at alt jeg ønsket når jeg vokste opp og fremdeles nå, er at jeg hadde søsken. Dette er noe jeg har snakket med andre enebarn om også, og samtlige er enige om at man kunne ønske man hadde søsken. Noen å vokse opp med, dra på familieferier med, en venn, noen som kunne være tante eller onkel til dine barn osv.
Så hvis man er usikker på om man ønsker flere barn, eller orker flere barn. Så hadde jeg tenkt på barnet selv, og hvor mye glede han/hun kunne hatt av det.

Men man trenger selvsagt ikke ha dårlig samvittighet, hvis man velger å stoppe etter den ene. Alle mennesker er forskjellige, og jeg mener man alltid skal gjøre det man føler er riktig for en selv

 

[Solbrille]

Jeg syns overgangen fra 1 til 2 var veldig grei. Den eldste opplevde vi som en krevende baby, men i ettertid har jeg tenkt på at vi rett og slett ikke visste hva vi gikk til. Det gjorde vi andre gangen, og syns det gikk mye lettere.